Et av mine tidsfordriv er å dele bilder jeg finner på
Facebook. Til glede for noen, men antagelig også til irritasjon for noen. For
til tider kan det bli ganske mange bilder og album. Jeg synes det er relativt
greit å ikke ta hensyn til hva noen måtte mene om det, og heller følge min egen
lyst.
En greie som har fulgt meg gjennom mange år, er at andre
folks følelser og meninger lett påvirker meg og mine valg. Vannlandet er blant
andre ting, også et forsøk på å skape en motvekt til den måten å tenke og
reagere på. For ballanse kan noen ganger være en bra ting. Det betyr likevel
ikke at jeg er helt fri fra andre folks oppfatninger når jeg skriver, for de
vil alltid være knyttet opp i mot mine egne. I form av leveregler, oppdragelse,
folkeskikk og konvensjoner. Samt en innarbeidet motstand mot å støte noen som
er sårbare.
Jeg opplever at folkeskikk, bordskikk, skikk og bruk, var
mer tilstede i folks bevissthet for noen år tilbake. Nå har det blitt slik at
en ofte får høre at ting er unødvendige, og det en går etter er noe som
medfører en øyeblikkelig gevinst, eller er et uttrykk for noe vi kan pakke inn
i det glansede papiret vi kaller spontanitet. Selv er jeg likevel en sterk motstander av å
spytte mat en ikke liker på de andre rundt middagsbordet, eller å komme utkledd
som en klovn i en begravelse. Jeg tror vi trenger noe felles i form av
leveregler, og en felles forståelse av hva som er rett og galt. Det gjør etter
min mening livet enklere, og mindre smertefullt.
Som kunstner er det lett å ty til grenseoverskridelser for å
få oppmerksomhet. Men jeg tror de overskridelsene som ikke er så lette å ty
til, har mest styrke. Provokasjoner som er hentet fram for provokasjonens skyld
alene, blir kanskje mer som krigstyper i tabloidpressen. Vi ser det, brummer
eller kniser litt, men glemmer det fort igjen når et annet oppslag finner øyet.
Og oppslag finnes det mange av.
Daglig oversvømmes vi av overskrifter og historier om alt
som er vanskelig eller vondt i verden. Og har ikke katastrofen inntruffet enda,
vil den komme i morgen. Om du attpå til skulle være så uheldig at du har en
eget problem å slite med, for eksempel en eller annen psykisk lidelse, kan det
lett bli for mye. For i tillegg til det en kan lese i aviser eller se på tv, så
har vi all den skiten vi gulper opp på egenhånd. All nedvurderingen av oss selv.
Alle de svarte tankene. Skammen og skylden og håpløsheten.
Jeg tror at det er mulig å påvirke seg selv litt mer
positivt, selv når livet butter i mot. Jeg
tror at det handler om vilje. Å legge ut bilder på Facebook er en slik vilje i
meg. Det samme er ordene jeg skriver på Vannlandet. Det er ikke alltid det er
så lett å gå i gang med å skrive, men jeg skriver likevel. Jeg tenker at det
meste trenger en motvekt, og at noen tanker om at livet har sin verdi uansett
utfordringer, kan være bra å få med seg oppe i alle historiene om ræva liv og
negativ fatalisme som trøkkes opp i trynet på oss hele tiden. Mest for meg
selv, men kanskje også for en annen. Kanskje en positiv tanke jeg skriver treffer
bare ett enkelt menneske. Kanskje det mennesket er deg. Kanskje dine egne
tanker lett ender opp med å svartmale deg selv. Ta fra deg verdighet og håp og
kraft. Spise deg opp innvendig. Eller bare får deg til å tro at ingenting kan
forandres rundt deg. Slik det gjør med de fleste oss alle, fra tid til annen,
om vi ikke har tilegnet oss egenskapen til å løpe fra alt og alle, og ikke
kjenne annet enn hvor slitne vi er. Og knapt nok det.
I min jakt etter bilder på Facebook kom jeg over et album i
dag. Og jeg skal legge ut en link til det. Albumet heter "Pictures for det children's room". Jeg synes både bildene og tittelen på albumet var en god ting å
oppdage. Det tilfører meg noe positivt, uten å være glatt og Disneyaktig. Jeg kan
kjenne på en form for ømhet. Og bare det i seg selv, er kanskje en følelse god
nok å kjenne på en mandag morgen.
Ha en fin dag.
Bjørn
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar