Se, sier illusjonistene.

Noen minner står for oss som bautaer, i den erindringers tåkelabyrint vi virrer rundt i. På fotoet som ligger over denne teksten kan du se meg, med mine første fotballsko. Det du også kan se, er min bestefar, og en av mine søstre. Det du derimot ikke kan se, er lukten av nye sko, eller følelsen av små knotter som treffer et tregulv, knasingen mot grus. Disse skoene er et minne som ligger veldig tydelig blant andre minner jeg har samlet gjennom årene. Et godt minne, som handler om stolthet.

Når en ser en slik liten gutt på et gammelt svart-hvitt bilde, så er det ikke lett å se hva slags liv gutten vil få, og hvorfor. Hvilke utfordringer han vil møte, eller hvilke mennesker som vil påvirke han og hvordan. Det er ikke lett å se at harmonien fotoet forsøker å selge er en ilusjon, eller oppdage redselen for fotografen. Det er ikke lett å se de spor som vil komme og etablere seg en dag. Via lange, forvirrende år, møter med vold og nedverdigelser, harde never og farmasiens kjærlige vivalfriminutt, fram til bilder malt på lerret og en blogg som Vannlandet.

På nett i dag kunne jeg lese at ca. en femtedel av norske kvinner synes menn er for myke. Hvor mange av de 80% gjenværende kvinnene som synes menn er for harde, er ikke et fokus. Heller ikke hva barn synes om harde menn. Eller hva menn flest synes om harde menn. Etter å ha skummet gjennom artikkelen, festet det seg ingenting i min bevissthet om hvem disse kvinnene som etterlyser hardere menn er, hvordan de tenker, hvordan de føler, hvilke erfaringer de har gjort i livet som får dem til til å ønske seg noe slikt, eller hvordan spørsmålet var formulert i utgangspunktet.

Jeg har vanskelig for å forstå hvorfor noen skulle ønske seg hardere mennesker rundt seg. Å ønske seg mer tydelighet, derimot, kunne jeg forstått. Eller helere mennesker. Noen å støtte seg til. Mer gavmilde og empatiske og sterkere mennesker, er også et forståelig ønske for meg. Men det å ønske seg hardere mennesker lover i mine øyne ikke godt. For det som er hardt er det lett å slå seg på, tenker jeg. Det som er hardt, kan en klore og stange mot, men er vanskelig å føye seg sammen med.

Om jeg spør meg selv hva verden trenger i dag, popper ikke hardere mennesker opp på pallen i påvente av gullmedalje og halleluja. Men nå er jeg heller ikke kvinne, så det kan hende jeg er forvirret i min kjønnsrolleidentitet, som mange menn etter sigende er, og derfor ikke ser ting tydelig fra mitt kaotiske ståsted.

Mens en apekatt danser

Jeg ser rundt meg, og alt jeg ser er et teater. Der melankolien har falt som et tungt sceneteppe over alt som måtte være av brusende vinger og operetters letthet. Jeg ser lyskastere fokusere på en dør som åpner seg. Hører musikk spille opp. Og jeg ser illusjonister komme ut av døren og sveve over teppet, til de lander ved sitt lille bord framme på scenen:

”Ærede publikum, se på denne hatten. I denne hatten er det magi. Men her finnes ingen kaniner, ingen vakre kvinner i trang trikot, her finnes ingen løver eller hvite duer, eller helter.”

”La oss forbløffe deg”, sier illusjonistene, mens en apekatt danser, trompeter hyler og trommer virvler - høyere, høyere, raskere, raskere. Og stopper.

”Se”, sier illusjonistene til sitt forventningsfulle publikum, og hever en rikt utsmykket øks. Trekker drømmer opp av hatten, slenger dem på bordet og hever øksen.

Publikum gyser frydefullt i det den faller mot den første drømmens nakke. Og en til. Og igjen. Og ut fra de hodeløse drømmene flommer et stort mørke utover gulvet. Mens en enslig engel oppe blant bjelkene under himmelbuen sitter og ser ned på meg, der jeg troner på 1. benk.

”Løft meg
Vekk meg
Stryk meg
Elsk meg”

roper jeg til engelen, mens jeg snur ryggen til illusjonistene.

For alt som betyr noe
og alt som er virkelig
skal før eller siden ropes:

alt vi fikk
alt vi mistet

alt vi begjærte
alt vi flyktet

alt vi har levd
alt vi har dødd

vår avmakt
og hele vår tause lengsel

skal før eller siden ropes.


***

Ha en din dag.

Bjørn

Dagens link: The Hard Man