Fra havet steg en høysang, fra et hjerte sprang et dikt.

                                                                                                                                                                                           Vannlandet.

I går fikk jeg en melding fra en utenlandsk kunstner. Han sa noen positive ord om kunsten min, som han fant på Facebook. Og det til tross for at han tilhører en helt annen liga enn meg, og skaper ting jeg er milevis fra å få til selv, slik jeg opplever det. Det som likevel gjorde sterkest inntykk på meg, var at han la til en hyggelig bemerkning om familiealbumet som også ligger på Facebooksiden min. Det var en gest jeg ikke opplever så ofte.

Det er ikke bestandig så mye som skal til for å glede noen andre. Et lite ord her og et smil der, så har en kanskje fått noen til å føle noe bra. I et forhold jeg kjenner til, var kvinnen sår på at mannen aldri ga uttrykk for at han var glad i henne. Mannen responderte med at så lenge han ikke klagde, kunne hun regne med at alt var bra. Og så døde mannen plutselig, uten at noe var forandret, og fra alle ord som aldri ble sagt.

Det er jo ikke slik at en positiv ytring koster all verden, men likevel holder vi ting inne som vi lett kunne sagt. Og det kan det jo være mange grunner til. Det kan være at noe annet ligger og skygger, slik at taushet blir en form for passiv aggressivitet.  Eller det kan være at vi blir sårbare når vi utleverer følelsene våre. For i blant kan det være skummelt å vise seg fram, en kan jo oppleve å få en avvisning tilbake, eller kjenne på noe som utfordrer bildet vi har opparbeidet av vårt eget jeg. Så vi blir redde, og lager en knute på oss selv. For å holde oss fast, i redsel for å gå i stykker. 

Havblikk

Hvis jeg åpnet
alt ville falle fra hverandre
fra den øverste himmelbuen
til den minste stein på marken
og det ville ikke bli rom igjen for luft.

Så jeg tviholder på turnikéen
og stirrer gjennom strupte dager mot horisonten
etter seil.

***

Det er kanskje ikke så farlig å dele det en tenker og føler som vi ofte tror. Det har jeg opplevd selv, etter å ha skrevet på Vannlandet en stund. Jeg startet Vannlandet for å snakke om verdier, og for å hjelpe meg selv til å skille gull fra møkk. I tillegg skriver jeg mye om hva jeg selv opplever og føler. Jeg skiver om hverdagslige ting, og om det å være pappa, kjærest, kunstner, pluss det å ha en psykisk diagnose. Samtidig vet jeg at enkelte kan la seg provosere av slike ting som jeg forsøker å formidle. Likevel har jeg enda til gode å få en negativ kommentar. Det har ikke kommet verken hatbrev eller bikkjedritt utenfor inngangsdøra mi. Og ingen av de som kjenner meg har forlatt meg. Himmelen har ikke falt i hodet på meg, lemmene har ikke falt av kroppen, Armageddon har uteblitt. Så kanskje faren vi opplever ved tanken på å være synlig, ligger mye i vårt eget hode, og ikke er så reell som vi tror.

Mye handler om kommunikasjon. Men også om tydelighet. Et klassisk eksempel på mangelfull kommunikasjon, er historien om det eldre ekteparet som hver ettermiddag delte en bolle til kaffen. Dette var et ektepar som ville hverandre godt, og var glade i hverandre. Kvinnen spiste derfor alltid toppen av bollen, fordi hun likte bunnen best, og derfor trodde hun at mannen også kjente det slik. Mannen derimot, likte toppen best, men ville gi kvinnen den lille nytelsen han selv lengtet etter, så han spiste alltid bunnen. 

Om vi titter litt rundt oss, så ser vi i blant at livet har mye å by på. Det kan være grønnfargen på et blad vi oppdager, eller det yrende livet bak øynene til noen vi snakker med. Det kan være en samtale som handler om løst og fast, og som gir oss et bilde som fester seg. Det er ikke alt vi kan kontrollere, og ikke alt vi kan forutse, men det er mye vi kan komme nærmere om vi våger. Vi kan komme nærmere både oss selv og andre. Og kommer vi nært nok, er det nesten ikke grenser for hva vi kan finne, som vi aldri ville fått oppleve om alt vi eide var forsvar og avstand.


Lite eventyr funnet i dugg

 ved ungdomskilden
satt en mann
og speilet livet
i overflaten

bak et tre satt en nisse
og skar grimaser

i horisonten bølget manen
på en vårgrønn hest
som kunne bære så langt som helst

men det var ikke alt

eventyr
i en duggdråpe
på morgengryets
røde underleppe
nådde fjellet bakom blåner
gjorde alle troll til stein

fra havet steg en høysang
fra et hjerte
sprang et dikt
fra øyne falt det endatil skjell

mens i kongsgården
ble det duket til fest

***

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: De nære ting