En dag for feiring.

                                                           Foto, Marita Klausen.

Det er søndag, og verken tv eller nett fungerer. Det forsvant etter et kraftig tordenvær i natt. Så da jeg sto opp i dag, var det til rutiner som ikke ville bli fulgt. Jeg missliker sterkt å stå opp til slikt.

To hus i mitt nærområde ble truffet av lynet rett før midnatt, pluss en mast og noe greier, forteller kjæresten meg på telefon. For hun har fremdeles nett, og kan lese avisen der.

Nå sitter jeg med kaffekoppen og skriver blogg i Word. Kanskje blir det jeg skriver lagt ut på Vannlandet, kanskje blir det ikke. Det kommer an på når nettet er tilbake. Eller om jeg gidder å ta word-dokumentet med meg på en minnepenn og legge det ut hos kjæresten. Jeg tror det blir minnepenn, om jeg finner den. Det er dessverre litt mye rot i skuffer og skap.

I dag skal vi feire bursdagen til min eldste datter. Så jeg må bake bløtkake i løpet av dagen. Og hjemmelagede lomper. For det har hun bestilt. Pølser i hjemmelagede lomper er ellers ikke hverdagskost. Men det er bare å stå på. Så kjæresten min skal bake også. Alle trår til. Bursdager må feires, ønsker etterkommes. Bursdager er også dager hvor familie kan komme sammen, og det liker jeg. For meg er familie viktig. Jeg vet at for mange er familie et herk. At det ligger mye uutalt og gnager, og konflikter surrer og går i bakgrunnen og får sine utslag gjennom passiv eller noen ganger aktiv aggressivitet, når en kommer sammen. Og slik kunne det nok vært her også, men ikke alle er lenger invitert inn i mitt liv. Så det uutalte tar ikke all plass.

I min familie finnes det en person som har gitt flere enn meg store utfordringer i livet. Slik at jeg sitter her i dag og skriver blogg med utgangspunkt i at jeg har en psykisk lidelse. Så han er ekskludert. Han er for alltid ekskludert fra mitt liv.

Min blogg Vannlandet handler ikke om matoppskrifter, slanketriks, sminke eller biler. Den er rettet til mennesker som av en eller annen grunn har møtt utfordringer i livet som de helst ikke ville ha møtt. Enten det gjelder en psykisk lidelse de lever med, eller mennesker rundt seg med en psykisk lidelse. Enten det handler om en ektemake, en kjærest, et barn, en mor, en far eller en venn. Og det jeg forsøker å formidle gjennom skrivingen min er at livet ikke er umulig selv om en har fått en slik utfordring. Livet er heller ikke meningsløst, og det trenger ikke å være uten gleder. Det er ikke slik at et problem må skvise ut alt annet vi har i livet, om vi ikke tillater det.

Om jeg våkner med angst en morgen, er været det samme for meg som for naboen min. Så ingenting er forandret der. Den eneste forskjellen på naboen og meg er hvor vi har fokus og hvordan vi tolker omgivelse. Naboen kan ta med seg en grill ut i solskinnet og hylle dagen, mens jeg kan trekke for gardinene og gjemme meg bort. Om jeg vil. Men jeg må ikke. Det handler om et valg. Det er kun det jeg føler i forhold til det jeg opplever jeg ikke kan velge. Og følelsene mine er i blant ute av kontroll. Slik at det for eksempel oppleves som umulig å gå ut av døren. Likevel hender det jeg klarer det selv på dager med mye angst. De dagene det skjer, opplever jeg det som en seier, og det gjør meg lykkelig. Ikke lykkelig som i en Disneyverden, ikke uten smerte eller sorg eller savn, men likevel er det plass i følelsesregisteret mitt også til en lykkefølelse.

Jeg tror ikke at alt må være ensidig i sin tilstedeværelse for at det skal være verdt noe. Jeg tror at om en streber etter noe slikt, finner en aldri fram dit en vil, og livet blir mer eller mindre en drøm om noe annet. Noe som ligger i framtiden, noe vi vil få oppleve om bare alt annet faller på plass. Men alt annet faller ikke på plass. Livet treffer oss med alt sitt kaos, sin smerte, sine gleder og sin energi nå, nå og nå. Og det vil det også gjøre i framtiden.

Når det kommer til mennesker en har rundt seg, kan en også gjøre noe, om det er de som har en psykisk lidelse, og ikke du. En kan være tilstede og en kan være behjelpelig. Men den aller viktigste tingen en kan gjøre er å sette grenser. Og å være tydelig. En annens persons lidelse er ikke din lidelse. Og det er ingen som tjener på at du sliter deg ut. Så igjen handler det om valg. En kan velge å gjøre ting, en kan velge å sette en grense, men dessverre kan en ikke velge hva en føler når en gjør det. Derfor er det lurt å tenke gjennom valgmulighetene før en står midt oppe i ting, før følelsene blir altfor sterke.

Siden nettet og tv ligger nede, kunne dette fort utartet seg til et veldig langt blogginnlegg, men jeg skal stoppe her. Og heller rydde i et skap eller noe. For det har jeg jo tid til nå. Og jeg har jo både skuffer og skap som trenger en opprydning. Slik vi alle har. Og etterpå skal jeg bort å bake bursdagskake hos kjæresten, for hun har større leilighet enn meg, og derfor er det der vi feirer ting når vi feirer mange sammen.

Jeg gleder meg til å feire bursdag i dag. Det er det som er det fine med psykiske lidelser, det ekskluderer ikke alltid all evne til glede, kjærlighet til andre, eller et liv med mening.

*
*
*

Og der var nettet tilbake. Meg lykkelig.:)

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Happy birthday to you!