lørdag 18. august 2012

Det finnes en historie som er avhengig av deg.












I føljetongen ”Nytt arbeidsrom”, er vi nå kommet dit hvor undertegnede begynner å kjenne seg hjemme i sine nye omgivelser. Det meste er på plass, minus nytt akvarium. Men akvariet kommer det også, en dag.
Noen ganger blir jeg veldig oppmerksom på at alle mennesker jeg møter eller ser på avstand er senter i sin egen lille verden. Om jeg spaserte gjennom Bergen by, ville jeg neppe møtt noen som lar sine tanker og følelser spinne rundt mitt nye arbeidsrom. Likevel er dette rommet viktig for meg. Slik noe annet er viktig for andre mennesker, uten at vi vet det, og uansett hvor nært oss de fysisk er.
Her og nå sitter jeg og hakker på tastaturet i mitt nye arbeidsrom i andre etasje på et toetasjes hus. I leiligheten under meg bor det en familie fra Eritrea. De har hodene sine kun en liten meter fra mine fotsåler. Og det er ganske nært. Jeg er rimelig sikker på at i familien under meg er de mest opptatt med sitt, og mye av det ligner nok ikke det en kunstner med psykiske utfordringer har fokus på. Hva de er opptatt av, vet jeg likevel ingenting om. Vi deler et smil og et par ord når vi møtes utenfor huset, det er alt. Utover det lever vi våre egne liv totalt adskilt av den uoverstigelige avstanden på én meter.
Nå er det ikke slik at jeg ønsker et nærere forhold til de som bor i samme huset som meg. I det hele tatt ønsker jeg ikke så stor omgang med folk, og ikke så mye nærhet.  Nærhet er vanskelig når en har angst. For nærhet krever deg, i form av slikt som tilstedeværelse, og forpliktelser. Det er ikke alt det er mulig å forplikte seg til når en har et handikap. Og angst er et handikap. Angst er ikke en berikelse. Så jeg begrenser nærheten til å handle om de jeg er i familie med, og de jeg arbeider sammen med, selv om det også der er forskjeller i avstand, selvfølgelig.  De jeg står aller nærmest er  mine barn, kjæresten min og hennes barn, og mine søsken.
Veldig mange mennesker vet hvordan et liv bør leves, og hva en bør gjøre for å bli lykkelig. De er ikke alltid så lykkelige selv, men de vet hva som skal til. Og enda oftere hva som ikke skal til. De har etablert klare meninger om hvordan relasjoner bør fungere og hvordan mennesker skal være, se ut, og tenke. Selv faller jeg nok utenfor slike standarder, likevel er jeg ganske lykkelig. Noen ganger kan jeg til og med kjenne at hjertet svulmer, og renner over av kjærlighet, eller hva det nå er som presser seg ut av øynene.
Hvor den lille familien fra Eritrea, som lever en meter fra meg, står i forhold til en traust sosialdemokratisk modell med 2,4 barn eller der omkring, er jeg også usikker på. Fremmed tungemål og dufter av karri, løk og andre markante krydder, vitner om at ikke alt er på linje med fiskeboller og lørdagsfylla. Likevel kan det hende de er lykkelige. Selv om det er helt andre miljø og helt andre opplevelser og erfaringer som har formet dem som individer, enn de opplevelser som har formet deg og meg. Slik min bakgrunn fra en voldelig og dysfunksjonell familie også antagelig er forskjellig fra din. Så kanskje ikke alt trenger å være slik vi tror folk flest mener det bør være. Kanskje du, og jeg, og naboen, kan være slik vi er, og at det er helt greit. Kanskje vi ikke trenger å strekke oss ut av ledd hele tiden, for å bli riktige, i håp om å bli tatt i mot, eller ikke å bli forlatt. Kanskje det er lov å danse der andre tviholder på seg selv, og kanskje er det lov å holde seg fast, der noen tar til vingene. Kanskje det til og med er lov å ha en psykisk lidelse, og at vi ikke trenger å gjemme den bort og skamme oss.
På veggen over mitt nye arbeidsbord i mitt nye arbeidsrom, har jeg hengt en tegning. Den er ganske stor, ca 50x70 cm. Dessuten er den gammel. Den ble tegnet av min bestemors tante, som altså tilhørte mine oldeforeldres generasjon, og var født på attenhundretallet. Motivet består av en engel, en liten pike og en smal bro. Broen har et brukket rekkverk, og engelen støtter piken i det hun går forbi stedet der hun kan falle i avgrunnen. I noen år har bildet stått gjemt bort på grunn av plassmangel, men nå har jeg hentet det fram i lyset igjen. Og selv om jeg ikke praktiserer noen tro, synes jeg det er greit å ha en slik tegning av en engel framfor meg, der jeg selv skal sitte og tegne mine bilder, tenke mine tanker og føle det jeg føler. Tegningen til min bestemors tante binder meg opp i mot noe, noe mer enn min egen navle, skam og angst. Den binder meg opp imot en historie jeg er en del av. Jeg synes det er fint å tenke at det finnes en lang, lang historie som er avhengig av meg, for å være fullstendig.

Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link: Angels






Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar