Det finnes en hel verden utenfor parenteser.

                                                                                                          Island (Øy) Foto, Marita Klausen.

 

 

 

 

Frokosten er inntatt, og oppvasken er unnagjort. Jeg lever et ytterst spennende liv.

Nå er det heldigvis ikke slik at spenning er noe jeg streber etter. Litt spenning kan være greit nå og da, men alt med måte. Stort sett er det ballanse jeg streber etter. Og det å klare å stå i ting over tid.

Det er ikke slik at det kun er pynten på kaka som har en verdi. Heller ikke kun kremen. Også sukkerbrødet må være med. I hvert fall om det skal bli ei bløtkake. I tillegg er prosessen som fører fram til at kaka finner tunge og gane viktig. Skal det bli sølekaker så er vel ikke de avhengig av krem. Men antagelig gir de ikke den store spenningen heller. Sjøl lager jeg lite sølekaker, men som barn gjorde jeg det. Og jeg har ikke noe minne om at det føltes som ekstremsport. Jeg tror det handlet mer om å stå i noe over tid, og å skape noe. Det vil si at selve prosessen var minst like viktig som å komme i mål.

Å male er ingen ekstremsport. Heller ikke det å være keramiker faller inn under en slik paraply. Likevel gir det meg noe. Og jeg synes det å være kunstner er et spennende yrke. Men spenningen ligger på et annet plan enn det kick gjør. Adrenalinet tar ikke over kroppen og setter den i alarmberedskap når jeg griper en pensel.  Det handler i stedet om å bli bedre og bedre. Og å få til noe. Med museskritt. Samtidig forsvinner hverdagens trivialiteter ofte mens jeg er kreativ. De beste øyeblikkene er når jeg føler meg som ett med det jeg holder på med, og glemmer alt rundt meg. Når et arbeid er ferdig er også opplevelsen ferdig. Jeg fortsetter ikke å kjenne på den gode følelsen over tid, bare ved å se på et bilde jeg har malt. Skal jeg få oppleve det samme igjen, må jeg lage noe nytt. med det samme utgangspunktet, og ved hjelp av de samme midlene. Og slik tror jeg det er i hverdagen vår også.

Det er ikke alltid så mye som skal til for at en skal føle glede over et arbeide som er gjort. Men det krever at en legger merke til det positive i det en gjør, og ikke minimerer det eller plasserer det i boksen ”uviktig”.  Å vaske opp gir meg en god følelse. Men det er ofte vanskelig å komme i gang. Slik er det også når jeg maler bilder. Det er ofte vanskelig å komme i gang, fordi jeg vet jeg kommer til å kjenne på følelser som gjør vondt. Og at jeg vil måtte gå i møte med mine egne begrensninger. Men er jeg først på vei, føles det gjerne godt likevel. I det minste i korte øyeblikk. For som sagt handler det mye om å stå i noe over tid. Også der hvor en møter motstand eller føler en ikke strekker til. Det handler om å prøve og feile.  Lykken er ikke øyeblikkelig tilfredsstillelse, slik selgere av det ene eller andre forsøker å få oss til å tro. Slik at de kan få solgt varene sine. I det minste ikke i mitt hode.

Jeg er ganske sikker på at du også har begrep om hva lykke er for deg. Slik jeg har begrep om hva lykke er for meg. Jeg er også ganske sikker på at lykken din består av mange små deler, ikke kun én stor. I tillegg er jeg sikker på at du klarer å skille mellom et adrenalinrush og den gode følelsen du får når du ser på noen du er glad i. Og det er den evnen til å skille ting som er det viktige. Uten den evnen blir det meste grått. Akkurat som når jeg blander sammen for mange farger på paletten min. Skal en få øye på noe når alt er grått, må det gjerne en eksplosjon eller et blålys til. Så det er lurt å skille farger like godt først som sist.

I dag skal jeg hente stedatteren min på jernbanen. Hun har vært på speidertur. Og i går fikk moren tekstmelding om at hun hadde gått fire og en halv mil i regnvær. Hun hadde våt sovepose og gnagsår på begge beina. Likevel hadde hun det kjekt, skrev hun. Jeg tror det ordet ”kjekt” er nært knyttet til ordet ”lykke”, selv om opplevelsen i regnet også innbefattet slit og pushing av egne grenser. Jeg tror at det å stå i noe som var krevende over tid og som også gjorde vondt, var det som ga opplevelsen verdi. Det hadde neppe gitt samme lykkefølelse om hun bare gikk ut i regnet utenfor huset med for små sko.

Ikke alle drar på speidertur. Mange har kun hverdagen sin å forholde seg til. Men hverdagen er også en reise som krever noe. Som kan gi deg gnagsår på både hjerte og sjel. Hverdagen gnager deg i biter med alle sine krav, eller byr deg på en tomhet og meningsløshet som skjuler det meste. Likevel består en hverdag av flere enn én ting. Det finnes mer enn grått, og mer enn gnagsår. Greia er å få øye på det.

Om du kaster et blikk inn i deg selv, så er jeg ganske sikker på at du vil finne noe i livet ditt du kan knytte opp til ordet lykke. Slik jeg kan knytte det til det å ta oppvasken, og min stedatter til regn og gnagsår. Kanskje må du lete litt, men det finnes. Vi må alle lete. Og å lete er en kunst. Og avhengig av en vilje. Mens vilje igjen, gir håp. Uten vilje finner en lite håp. Uten vilje begrenser det meste seg  til drømmer. Eller fantasier.

Kanskje er det du kan knytte opp til lykke like lite som et spurveegg, en blomsterkrone eller et vennlig blikk noen møter deg med. Men likevel finnes det.  I parentesen under her kan du fylle inn din lille kobling til lykke. Skulle du føle at parentesen gir for lite rom for lykken din, så ta gjerne i bruk noe som er utenfor parentesen. For tro meg, det finnes en hel verden utenfor parenteser.

Parentesen din: (            )

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: This is my life.