onsdag 8. august 2012

Å holde seg unna stup, er en grei ting å gjøre.


                                                                                                                         En helt normal dag, en gang, et sted.

                                                                                                                                                   Foto, Marita Klausen.










I dag skal jeg lage en diger kjele med brun lapskaus. Og det tror jeg skal bli kjekt. Det er mange år siden jeg har lagd brun lapskaus. Det er andre ting det er flere år siden jeg gjorde også, slik blir det gjerne når en har levd noen år, men en kan ikke ta alt på en gang. Så denne gangen er det lapskaus som gjelder, og kun det.
Å lage en kjele brun lapskaus er en veldig normal ting å gjøre, føler jeg. Og jeg liker normale ting. Det er kanskje fordi jeg har en diagnose, og derfor tilhører de gale.
Andre normale ting jeg liker å gjøre er:
Bruke dataen, spise middag, klemme kjæresten min, tegne en tegning, rydde, se på akvariefiskene mine, kjøre bil, spise sjokolade, tenne et lys, betale regningene mine, sitte på do, dusje, legge meg i rent sengetøy, treffe kollegaene på atelieret, lese Billy, åpne verandadøren når det er varmt ute, drikke kaffe, skrive handleliste, skive blogg, tenke morsomme tanker om bilder jeg aldri skal male, tenke morsomme tanker i alminnelighet, le, klø meg når jeg klør, snakke med døtrene mine, ligge på ryggen i sofaen min og sovne mens tv surrer og lever sitt eget liv.
Ingenting av det jeg skrev over her, får meg til å føle meg spesielt gal. Men det kan hende jeg er for gal til å forstå ting. Slik at alt jeg tenker og føler og alt jeg gjør er helt på trynet likevel.
Jeg tror at det er mange som går rundt og er helt på trynet og ikke har fått en diagnose men er sprut gærne så det holder likevel og minst det, oh yeah. Sjøl har en angstlidelse. Det får meg ikke til å føle meg sånn kjempegal, bare litt sånn passe. Jeg synes det er helt greit å være bitte litt gal. Jeg tror også det er mange som er langt galere enn meg og likevel framstår som fullstendig normale. Jeg tror at om du en dag møter meg, så vil du oppleve også meg som ganske normal. Selv om ganske er et relativt begrep, og jeg ikke har peiling på hvordan du definerer normal, utover at det nok ligner mye på hvordan du selv er og opplever verden.
Min galskap er at jeg har angst og depresjoner. Å ha angst og depresjoner gjør i blant veldig vondt. Så ikke tro på de som sier at de gale har det godt. Vi gale er ikke endimensjonale, vi har det som folk flest. Vi har flere sider i oss, akkurat som du. Noen ganger har vi det bra, og noen ganger har vi det dårlig.
I det siste har kjæresten min og jeg sett mye på ”Six feet under”. For dem som ikke har fått med seg den serien, anbefales det å ta en titt. I Six feet under er det mye galskap. Både ting som er knyttet til diagnoser og ting som ikke er det. I tillegg er det mye følelser, og alt det livet møter oss med, på godt og vondt. Jeg synes det er en knall serie, selv om den minner meg på min forgjengelighet.
Det er ikke hver dag jeg føler meg gal. Egentlig er det svært sjelden. Jeg føler meg i grunnen bare som meg. Og for meg er jo jeg det jeg kjenner aller best. Det er det som er alminneligheten. Derfor oppleves det på en måte som riktig å være slik jeg er, og jeg synes det er vanskelig å forestille meg at jeg burde eller kunne være en annen. Jeg synes jeg har rett til å være meg. Det betyr likevel ikke nødvendigvis at jeg liker meg selv hele tiden, eller at jeg liker angsten min eller alle de valg jeg gjør. Men en trenger ikke å like alt. Mye handler om å stå han ut. Og å akseptere at ting er som de er.
Det er ofte jeg må stå han ut. Og sånn er det vel for deg også. For livet kommer en i møte hele tiden, og det er ikke bare markblomster og barnesmil livet byr oss der det stormer fram i rykk og napp.
Siden livet ikke kommer og tilbyr kun ro og forutsigbarhet, forsøker jeg å skape forutsigbarhet på egenhånd der jeg kan. Jeg synes forutsigbarhet er en grei ting. Ett hjelpemiddel til å skape forutsigbarhet er rutiner. Jeg liker rutiner. Det gir meg ro og trygghet, og mindre angst. Jeg synes lite angst er en grei ting.
Det er mange som søker spenning i stedet for rutiner og ro og trygghet, men sånn er altså ikke jeg. Jeg tror at de som søker spenning kanskje ikke har opplevd å miste all kontroll så mye. Og jeg tror at de som føler de har mye kontroll tror at slik jeg lever er livet veldig kjedelig. Men da tar de feil. For jeg tror jeg er langt oftere i nærheten av grensen for hva jeg tåler enn de er. Siden angst gir deg utfordringer hele tiden. Hopper du fallskjerm, så kjenner du kanskje på angst et bitte lite øyeblikk, men har du angst som diagnose er du ofte i fritt fall i timer og dager av gangen, uten fallskjerm. Så jeg trenger ikke å oppsøke spenning og utfordringer føler jeg. Det er viktigere for meg å lande helskinnet. Og å holde meg unna de stup jeg kan.
Å lage lapskaus, og å holde seg unna stup, er greie ting å gjøre, synes jeg. Om du vil, så kan du tenke etter hva du selv synes er greit. Hvis du synes det ligner litt på det jeg synes er greit, kan det hende du er gal du også. Men ta ikke det så tungt. Noen elsker deg antagelig likevel.



Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link: Crazy.






Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar