Uansett hvor mye vi ruger blir ikke resultatet alltid slik vi vil.

                                                                                                                                                                               Foto, Marita Klausen

Det er ikke mye futt i meg i dag. Nå er det sikkert mye annet som ikke er i meg i dag også, men mangelen på futt er det som krever mest oppmerksomhet her og nå. I tillegg til verkende bihuler. Men smertestillende ble inntatt rett etter morgenens oppstandelse, så om litt går det seg vel til.

Det er mye som kan gå seg til. Selv om vi ofte tror at det som er her og nå alltid vil være slik. Som for eksempel ensomhet, angst, tungsinn og en salig opplevelse av stadig å bli misforstått eller ikke verdsatt. Andre igjen tror at kontroll er kommet for å bli. Eller lykke, økonomisk stabilitet, helse – sin egen og familiens, osv. Men vi har alle forandringer i vente. Det er slik livet er innrettet. Noe skjer bestandig, på godt eller vondt. Uansett hvor mye vi ruger blir ikke resultatet alltid slik vi vil.

En sier at en vokser på motgang, og det tror jeg en gjør. På en eller annen måte. Selv ville jeg nok hatt et helt annet syn på folk med psykiske lidelser, for eksempel, om jeg ikke hadde slitt en del med mitt eget. Og det liker jeg å se på som vekst. Så sånn sett har problemene mine ført med seg noe godt og positivt. Selv om jeg ikke har blitt noen Messias av den grunn. For jeg har jo tilegnet meg mye annet også gjennom livet, av holdninger og tankegods. Og ikke alt er like bra. Men mye går an å korrigere. Om en vil. Tror jeg.

Jeg tror at en vokser på medgang også, ikke bare motgang. Men i hvilken retning vi vokser er opp til oss selv. Vi kan vokse i form av å oppnå trygghet og et større hjerte, eller vi kan vokse hodet vårt inn i en himmel vi tror er vår egen, der vi skuer ned på allmuen og er altfor høyt oppe til å se annet enn vår egen fortreffelighet.

Vi er alle på et punkt i livet som vi snart skal forlate. Fordi noe skjer. Og så får vi en ny tanke, en ny erfaring, en ny mulighet. Selv om vi tror at det vi vet og det vi tenker i dag er det rette, og det eneste som er verdt å eie. Og det ser vi lettest om vi ser oss tilbake. Om vi ikke ser at vi har forandret oss når vi ser tilbake, har vi et problem. Enten fordi vi stagnerte i alt for ung alder, eller fordi vi mangler selvinnsikt eller har valgt en overlevelsesstrategi som handler om aktiv fortrengning. Om vi ikke klarer å se at vi har forandret oss fram til i dag, vil vi ikke søke å forandre oss i framtiden heller, tror jeg. I stedet vil vi klamre oss fast. Til mennesker, ting, penger, sannheter eller holdninger.

Det er mye en kan klamre seg fast til. Da min angst var på det verste, klamret jeg meg til den. For jeg klarte ikke å se at det fantes noe annet, så jeg trodde på en måte at om jeg mistet den hadde jeg mistet alt. Nå har jeg enda ikke mistet angsten, men jeg har mistet litt av den, slik at den ikke er der hele tiden. Og noe annet har kommet i stedet. For eksempel latter, og kjærlighet, og omsorg. Og det føles veldig bra. For når angsten er på sitt sterkeste blir det lite rom til annet.

Slik kan det være med mange ting i livet, tror jeg. En kan klamre seg til sukker eller en sigarett eller ei sprøyte eller en spillavhengighet. En kan klamre seg til en kjærest, ektemake eller barna sine, et barberblad eller en spiseforstyrrelse, sin mindreverdighet eller sin storhet. En kan klamre seg til bildet av seg selv og til en status. Fordi en er redd for at det ikke finnes noe annet å sette inn i stedet. Men det gjør det. Veldig ofte. Og har en klamret seg lenge, blir ting gjerne langt bedre også, om en våger å gi litt slipp. Så lenge en klamrer seg er det lite rom for annet enn redselen for å miste.

I naboleiligheten har naboen begynt å banke. Naboen banker mye og ofte, på noe, men jeg vet ikke hva. Jeg liker ikke banking. Men han får nå bare holde på. Antagelig gir det han noe. Hvis ikke hadde han vel stoppet. Kanskje er bankingen det viktigste han har i livet. Vi har alle noe som er viktig for oss, men det er ikke alltid det er like viktig for andre. Bankingen til naboen er ikke spesielt viktig for meg. Til gjengjeld er den forpult irriterende.

Det er mye som er irriterende. For eksempel tv-reklame som lover lykke om du spiller bort pengene dine. Slike reklamer er enda mer irriterende enn naboens banking, nesten. Fordi det hele opprettholdes av folk som ikke klarer å la være, og derfor får et problem. Selv har jeg ikke spilt bort pengene mine. Jeg har aldri bitt på det agnet. Men jeg har gjort mye annet dumt. Og det har sikkert du og. I tillegg har du helt sikkert gjort noe godt, og fint. Det er mye fint en kan gjøre. En trenger ikke bare å gjøre møkk.  Jeg tror at det er minst like mye fint en kan gjøre, om en vil, og tør. For seg selv, og for noen andre.  Også smaker det mye bedre.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Comfortably numb.