Noen ganger er det helt greit å være på vei.

                                                                                                                                                                   Foto, Marita Klausen.

Det kan være greit å ha noe å strekke seg etter, men en bør passe på så en ikke strekker seg ut av ledd. Det er vanskelig å bevege seg når ting er ute av ledd. Så det er best å strekke seg sånn måtelig, uten å bli fanatisk.

Det er mye en kan strekke seg etter. Det kan være noe oppnåelig eller noe uoppnåelig. Å strekke seg etter noe uoppnåelig kan fort bli sett på som bortkastet, men da har en lagt en premiss for hva som har verdi før en har undersøkt det, og verdien handler om å komme i mål. Jeg tror ikke at en skal måle alt opp mot det å komme i mål. Noen ganger er det helt greit å være på vei. Askeladden fant jo mye langs veien. Og sånn er det for de fleste, om en ser seg om.

Selv har jeg mange felt i livet hvor jeg strekker meg etter noe, akkurat slik som du. Noen av feltene er veldig konkrete. Som for eksempel å male bedre enn jeg gjorde i går. Eller leve litt sunnere enn jeg gjør i dag. Men jeg lar ikke disse feltene bli alt som betyr noe. Slik at livet mister all verdi om jeg ikke får til det jeg vil. Det er fordi jeg pr. i dag har sånn rimelig kontroll på ting og tang i livet mitt. Uten denne kontrollen ville jeg nok fokusert på enkelte felt på en helt annen måte, og vektlagt utilstrekkelighet og motgang med en helt annen tyngde. Kanskje så tungt at jeg ikke lenger var i stand til å se det jeg får til på andre felt. Og da blir gjerne livet litt mørkt og trist.

I blant hører jeg noen si at den og den er en kontrollfrik. Jeg tror at de som sier slike ting med et negativt fortegn, ofte har kontroll som en langt større andel av livet sitt enn frikene. At noen friker litt ut er vel helst fordi kontrollen en eller annen gang ble tatt fra dem, og at de forsøker å opprette den igjen, på ett eller flere felt. Så når en snakker om kontrollfriker, blir det noen ganger litt som om de rike snakker nedsettende om de fattige, og beskylder dem for å være altfor opptatt av penger.

Det er ikke bare i forhold til det en gjør en kan strekke seg. Det handler ikke kun om å løpe fortere eller slanke seg eller kaste noe lenger og lenger. En kan også strekke seg i forhold til den en er. For å få til det, kreves det at en kaster et blikk på seg selv. For uten at en ser seg selv, ser en heller ingen grunn til å strekke seg. Noe som igjen lett medfører at en kan bli både kynsisk, arrogant og egoistisk.

En kan strekke seg av en trang til være Messias, eller en kan strekke seg for å bli som Gandhi, Supermann eller den dårligste av de dårlige. En kan strekke seg mot å bli verdens sterkeste mann eller verdens vakreste kvinne. En kan også strekke seg mot det androgyne.

Med det androgyne mener jeg ikke at en bør forsøke å bli en hermafroditt. Om du ikke ble født som hermafroditt, er vel det løpet likevel kjørt. Og det er vel i grunnen helt greit. Jeg tenker heller ikke at det handler om seksualitet, men mer om en kontakt med flere sider i seg selv. Som i Yin og Yang; en ballanse mellom to komplementære prinsipper, som kald og varm. Så når jeg snakker om å strekke seg etter det androgyne, så snakker jeg om å komme i kontakt med flere sider i seg selv, og dermed bli et menneske som rommer mer. En trenger ikke alltid å være kun en kriger for å være mann, en kan også inneha en omsorgsrolle. På samme måte som at en ikke kun trenger å være leppestift og parfyme og myk underkastelse for å være kvinne, en kan også være en frontkjemper.

Selv har jeg vært alenepappa i mange år. Det vil si at jeg har måttet ta i bruk flere sider i meg selv enn jeg kanskje hadde gjort om moren til barna mine og jeg levde i et tradisjonelt forhold. Jeg føler ikke at jeg har mistet meg selv som mann i rollen som alenepappa. I stedet føler jeg at jeg har blitt tilført noe. Dette noe gjør meg både mer sårbar og samtidig også rikere.

En kan tro at en er usårlig om en ikke kjenner på noe som helst, og en kan strebe etter en slik tilstand. Kanskje fordi livet på et punkt ble altfor vondt, og at en ikke vil ha det slik igjen. Men samtidig blir en jo litt fattig, om en lever uten følelser. Om en ikke føler noe selv, blir det jo vanskelig å se andre, og føle empati, og få til relasjoner. Hvis en ikke ser andre, blir det vanskelig å se seg selv. Og da igjen blir det jo som å vandre blind gjennom livet. Velger en å leve som blind, av en eller annen grunn, medfører det vel kanskje mange unødvendige blåmerker. For en selv, og for de en kunne strøket over kinnet, men aldri så.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Stand by me.