Foto, Marita
Klausen
I dag skal jeg ikke på atelieret, så dagen startet sent. Jeg
regner med at det er ganske mye du også ikke skal i dag. Jeg regner til og med
at det er langt mer du ikke skal, enn det du skal. Slik er det gjerne for oss
alle. Men heldigvis betyr ikke forskjellen i masse, at det du gjør automatisk
blir usynlig oppi alt det du ikke gjør. Om det du gjør skal bli usynlig må du
fikse det selv.
En av de mest effektive teknikkene en kan bruke til å
usynliggjøre det er en gjør, er ved å ta fra det verdi. Det er ganske lett å ta verdi vekk fra et
forsøk, valg eller et utført arbeid. Det er bare å sette det opp mot noe en
oppfatter som mer verdifullt. Jeg, for eksempel, kan ta verdien ut av det jeg
skriver nå så lett som bare det. Men jeg lar være. Hva du gjør med det jeg
skriver nå, vet jeg ikke. Men det påvirker jo uansett ikke meg spesielt mye, om
du ikke sender meg en krass melding hvor du forteller meg i tydelige ordelag og
klare vendinger, hva du mener om skiten.
Skulle du velge noe
slik, ville jeg kanskje stilt spørsmålstegn ved det jeg gjør. I neste øyeblikk
ville jeg så antagelig stilt spørsmål ved hvem jeg er. For hva vi gjør og hva
vi er, er vanskelig å skille for oss. En arbeidsledig, for eksempel, vil etter
en stund antagelig bli kjent med slike mekanismer. Og gå i den fella som sier
at ikke bare det du gjør, men også det du ikke gjør, definerer hvem du er. Og
så vil nesten alt han eller hun gjør bli stilt spørsmålstegn ved. Og kanskje
blir noe som er veldig flott usynliggjort, fordi det man ikke har eller gjør, legger sin klamme,
mørke hånd over tilværelsen. Etter hvert blir det vanskelig å finne verdi i noe
som helst. Da er det viktig å huske på at det en ser, ikke er alt som finnes.
Og at det en ikke ser, likevel kanskje finnes et sted. En slik tankegang kan
være som en livbøye, og burde vært tatovert på hornhinnen til oss alle. Slik at
vi aldri glemmer det.
Jeg tror det er greit å løfte seg selv litt i blant. Ikke
opp på en pidestall, men i hvert fall opp i lyset. I lyset er det lettere å se
ting. Det er i mørket ting blir usynlige. Og mørket har mange former. Ligger du
med trynet ned i møkka er det vanskelig å oppfatte lys. Har du en fysisk eller
psykisk lidelse kan det være vanskelig å finne lys. Om noen forteller deg at du
ikke er bra nok, er det også vanskelig å se lys. Likeså om den som forteller
deg det er deg selv. Derfor får du nå et tips: Si aldri til deg selv at du ikke
er bra nok. For etter en stund kan du komme til å tro på det. Språket er ikke
uten makt. Språket er heller ikke uten muligheter, og små, små nyanser som kan
løfte deg i stedet for å presse deg ned.
Om du vil, kan du når du er ferdig med å lese her, ta en
papirlapp, og skrive ned noen former for mørke som finnes i livet ditt. Og så
kan du feste lappen til kjøleskapet med den fineste magneten du har. Eller en
liten bit teip. Og så kan du tenke at den lappen skal få henge der en liten
stund. Mens den henger der, kan du skrive på en ny lapp, men denne gangen kan
du skrive opp de forskjellige former for lys du har i livet ditt. Lyset behøver
ikke å blende oss alle. Kanskje er et av lyspunktene din kun en kaffekopp på
morgenen, slik det er for meg. Da kan du skrive ned akkurat det. Og mange andre
små ting. Og når du føler deg moden for
det, kan du ta ned den første lappen og kaste den, og heller henge opp den nye.
Og så kan du kjenne etter om dette var en handling som betydde noe for deg.
I det siste avsnittet her, skrev jeg noe som nok de færreste
fikk med seg. Jeg skrev om å skrive ned eksempler på mørke, og skrive opp
eksempler på lys. Denne måten å bruke språket på gir meg noe. Det gir meg
opplevelsen av bevisstgjøring. I form av at hva jeg sier til meg selv betyr
noe. Jeg har den idé at jeg i godt voksen alder fremdeles kan oppdra meg selv.
For å få til det, må jeg se på hva jeg gjør og hvem jeg er, og så ta noen valg.
Ikke slike valg som skal forandre hele verden, men små, små valg i hverdagen.
Som kanskje kan være med på å synliggjøre det jeg gjør, og ikke bare det jeg
ikke gjør. I denne synliggjøringen er språket det viktigste redskapet jeg har.
Jeg er ikke alene om å gjøre valg. I går fikk jeg en mail
fra en kar som sa at han forsøker å få til en kunstutstilling. Og at han ønsker
at jeg skal ha en sentral plass i den utstillingen. Ideen bak utstillingen er
noe han kalte ”skjulte skatter”. Han sa i mailen at han ønsker å løfte fram
noen kunstnere som han mener fortjener mer lys på seg, slik at de kan bli mer
synlige.
Samme dagen hadde jeg hatt en samtale på atelieret med en av
mine kunstneriske rådgivere, hvor jeg sukket over at jeg ikke var flink nok som
maler. Jeg fokuserte på den slitsomme veien som ligger framfor meg, i stedet
for det jeg pr. i dag får til.
Det var veldig kjekt å få en slik mail om utstilling fra
denne mannen som hadde sett noe i det jeg skaper. Det ble som å ta ned en lapp
fra kjøleskapet og skifte den ut med en annen. Der jeg også skiftet ut mine
egne ord: ”du er ikke bra nok”, med et par av ordene i mailen: ”du fortjener ”. Og det er jo ikke så verst et bytte det.
I blant er det små hendelser i hverdagen som treffer oss, på
godt og vondt. Hva vi gjør med disse hendelsene er opp til oss selv. Det vil si
at vi har et valg. Vi er ikke herre over alt som skjer, men vi er herre over
hvor vi ønsker å ha fokus. Det eneste som i blant gjør dette vanskelig, er
mangelen på redskaper. Og når vi får redskapene, er det viljen vår det står på,
eller mangelen på den. Pluss mot. Å sette en lapp på kjøleskapet er et slikt
redskap.
Enten lappen er imaginær, eller virkelig, er den en konsekvens av
vilje, mot og språk. Og det er jo tre
ting på en gang det, nesten som et fucking kinderegg.
Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link: With a little help from my friends.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar