Utsmykning
for NAV, Bergen.
Noen morgener våkner jeg og kjenner at det er helt ok å være
meg. Andre dager våkner jeg og kjenner det er helt ræva. En av de verste realitetene
å våkne til er når det første jeg tenker er hvor mange uheldige valg jeg har
gjort i livet, og hvordan de valgene har berørt andre. Spesielt dette med
konsekvenser for andre, kan være vanskelig å ta inn over meg, føler jeg. Men i
dag, i dag våknet jeg og kjente at jeg er lykkelig. Energien møtte meg i det
øyeblikket jeg åpnet øynene, og jeg sitter her nå og kjenner fremdeles på at
jeg er lykkelig. Jeg må innrømme at det er en ganske god følelse.
Om jeg skulle sette fingeren på hva det er som gjør meg
lykkelig i dag, ville jeg få et problem. For jeg ser ingen grunn til det. Det
er ingenting spesielt som skiller seg ut som en fyrlykt, som jeg kan peke på og
si at der, der er grunnen til lykkefølelsen, se hvordan den stråler. Så jeg må
nok dele opp lykken i bitte, små biter, for å forstå den. Løfte hver liten bit
opp i lyset.
På den annen side er det ikke så nøye hvorfor jeg våkner og
har en bra dag. Kanskje det går å bare la det være slik. Uten å lure på om det
er fordi jeg spiste en utmerket klippfiskmiddag i går, fordi angstnivået
kanskje tillater meg å gå på åpningen av en kunstutstilling i dag, eller fordi
jeg har vært heldig med kjærest og har barn jeg kan være glad i. For
selvfølgelig finnes disse tingene, men de finnes jo der også når jeg våkner til
en møkkadag. Det er det som er livet mitt. Alle de små bitene. Alt det
uperfekte, men likevel eiegode jeg får ta del i. Alt det jeg får stryke
fingrene over eller smile til eller lytte til. For så heldig er jeg, at livet
mitt består av slike ting. Og så heldig er du, at livet ditt består av dine
ting. For også dine skatter finnes. I ditt liv. Enten tåka ligger over
skuldrene dine eller sola varmer ansiktet ditt, så finnes nesten akkurat de
samme tingene. Den eneste forskjellen på en dags farger, skyldes i blant at vi
mister fokus.
Det er mange grunner til at en kan miste fokus fra tid til
annen. En kan blendes av noe, eller bli redd. Noen kan sette en fot på hodet
ditt og presse deg ned, eller bare langsomt forsøke å minimere deg fra bak et forkledd skall, som ligger lik falske blomster over
kyniske og arroganse. Den årsaken til manglende fokusskifte som har vært vanskeligst å
møte for meg, er depresjonen. Eller depresjonene. For jeg har hatt flere.
Antagelig hadde jeg lange depresjoner allerede som barn. Slik en gjerne har når en
vokser opp i en dysfunksjonell familie, hvor overgrep gror friskt i mange
forskjellige former og farger, hvor livet handler om å tilfredsstille. Og en møter hver eneste dag med et totalt
fravær av egenverdi. Hjemme, på skole og blant venner.
Når en depresjon tar tak i deg er det lite lys å se. Depresjonen
vender og vrir på selvet ditt, tankene og følelsene dine, og det å våkne opp en
morgen og kjenne lykke er ikke en gang mulig å få øye på som en teoretisk
mulighet. Å være deprimert er å leve med et monster inni seg. Som hele tiden
maler verden i grå og svarte toner med en pensel av barberblad.
Når monsteret kommer, bør en være forberedt. Men en er det
aldri. Å vite at en ikke kan forberede seg, er likevel en forberedelse. Å
skrive ned at jeg er lykkelig i dag, kan kanskje en gang gjøre en forskjell.
For det er mulig å gå tilbake og lese det. Om mørke skyer igjen skulle samle seg
i horisonten. Slik at jeg kan gi meg selv en liten motforstilling når monsteret
begynner å synge.
Å legge ut slike tanker som dette her på Vannlandet kan kanskje gi deg
også hjelp til å skifte fokus. I det øyeblikket du leser det. Om det er deg monsteret har satt klørne i
denne gangen. Kanskje bare en liten grads vridning, et lite sideblikk, hos ett
eneste lite menneske – deg - kan føre til at du får øye på noe du hadde glemt, og at
det derfor kanskje dukker opp én eneste liten ny tanke i deg koblet til håp. I hvert fall tenker jeg det er forsøket verdt å nevne disse tingene. For jeg vet av erfaring at
når alt er svart, kan én liten tanke absolutt være verdifull nok. Enten en er
barn eller voksen. Som en kork å holde seg fast i når en mangler livbøye. Flyteevne skal en ikke undervurdere, selv om den er liten. For
kanskje dukker det opp en kork til. Og enda en. Og flere.
Våkne opp en morgen og kjenne seg lykkelig, er ikke det verste
livet har å by på. Jeg kjenner at jeg er glad for at jeg har det bitte, lille
livet mitt fremdeles. Jeg er glad for at monsteret ikke har tatt det med seg. Jeg
er glad for de menneskene som finnes i livet mitt, og at jeg får ta del i deres
gleder og sorger, tap, utfordringer og seire. Ingenting er enkelt, men mye er
verdifullt, opplever jeg. Det verdifulle er kanskje ikke alltid større enn en god
morgen. Et godt måltid. Et maleri jeg føler jeg nesten får til. Likevel er det
bitte, lille verdifulle i blant så stort at jeg renner over.
***
To tanker på reise fra hver sin kant av verden, møttes en
stjerneklar natt høyt oppe på en vidde. Nå er det jo slik at tanker kan flytte
fjell, men det er jo likevel ikke slik at de nødvendigvis må gjøre det selv om
de kan. Og disse to tankene var i grunnen mer opptatt av å komme nær stjernene
om så bare med fingertuppene, enn de var av å legge verden flat.
Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link: In the forest, is a monster.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar