I mørket er det vanskelig å få øye på noe annet enn mørket selv.

                                                                                                                                                                            Foto, Marita Klausen.

Jeg var en rolle som ikke stilte spørsmål - en far, en forsørger, en nabo og en kollega - en som ikke trengte å rettferdiggjøre sin egen eksistens - som ikke stilte spørsmålstegn ved den - sine valg, håp og drømmer - sin framtid - eller sin fortid. Jeg tror jeg var det som kalles relativt lykkelig.

Det lille avsnittet i kursiv, er plukket fra en tekst som skal følge et tablå, i en utstilling som vil ha form av en installasjon. Teksten er ikke selvbiografisk, men har likevel elementer fra meg og mitt liv. Slik alt jeg lager har.  Jeg tenker slik at om jeg for eksempel lager et selvportrett, så trenger jeg ikke være tro mot en virkelighetsoppfattelse jeg selv er enehersker over. Det er viktigere hva du som beskuer tar med deg videre etter møtet med det jeg har laget. Hvilke tanker du bringer med deg videre. Og hva de tankene igjen vil lede til.  Antagelig vil det ikke lede til noe som helst, i hvert fall ikke på egenhånd. Det må mer enn et galleribesøk til for å skape en forandring. Men på den annen side tenker jeg at vi alle påvirkes av en solskinnsdag. Vi påvirkes av et barn som smiler til oss eller en kurv med dyprøde jordbær. Vi påvirkes av å se vold på nyhetene og vi påvirkes av de valg mennesker som står oss nær tar. Så ingenting går upåaktet hen. Slik da også med det jeg gjør, og det du gjør.

I tillegg til at vi påvirker andre med de valg vi tar, så påvirker vi også oss selv. Hvis jeg hele tiden forteller meg selv at jeg er lite verdt, så stiger ikke akkurat verdien på mitt innebygde barometer. Hvis du forteller meg det samme, så stiger ikke nødvendigvis din verdi heller. Selv om det et lite øyeblikk kan virke som om du kommer litt nærmere en himmel, fordi du står på hodet mitt.

Det er vanskelig å si helt nøyaktig hva som gir et menneske verdi. Noen sier at vi alle er like, og det bør jo bety at vi alle har samme verdi, men det føles ikke alltid slik når jeg ser rundt meg. På meg virker det som om verdi er noe som kan tas fra oss, slik at vi kjenner oss verdiløse. Og blir behandlet deretter.

Det er mange måter en kan ta fra et menneske verdi. Men det er også mange måter en kan etablere verdi. I seg selv, og i sine omgivelser. I blant føles det veldig lett å synke ned i sin begredelighet og kun ha fokus på det som er vanskelig eller virker umulig. Det er lett å føle at verden og hele ditt levde liv står på ditt hode, og tramper deg ned. Det er langt vanskeligere å gjøre noe positivt, enn det er å overgi seg til håpløsheten. Hva det betyr å gjøre noe positivt kan være så mangt. Jeg vet litt om hva det handler om i mitt liv, men mindre rundt hva det handler om i ditt. Til gjengjeld vet du mye om det.

I mine mørkeste perioder har det vært lite lys å se. Og i mørket er det vanskelig å få øye på noe annet enn mørket selv. Det gjelder oss alle. Men at noe er vanskelig betyr ikke at det er umulig. Det finnes lysbrytere. Og det finnes en vei det er mulig å finne fram til i mørket, slik at en finner en slik lysbryter. En lysbryter kan ha form av mye, kanskje et annet menneske. En det er mulig å snakke med. Nesten alle går det an å snakke med. Om en ikke får til å snakke med noen, handler det nesten alltid om at en ikke får det til selv. Enten fordi en sier til seg selv at det er meningsløst, eller fordi en ikke tør. Jeg tror at det veldig ofte handler om å våge. For i det å snakke med noen, ligger muligheten for avvisningen, og i avvisningen ligger møtet med vår egen sårbarhet. Når mørket er på sitt dypeste, er kanskje sårbarheten vår det enste vi eier.

Det er ikke alt som er gjort over natten. Det er ikke engang sikkert vi noen gang vil oppnå det vi ønsker eller drømmer om. Men vi kan alle oppnå noe. Om det så bare er å ta ett skritt framover. Om det bare er å ta i mot et smil. Ting finnes rundt oss. Muligheter finnes. Vi har alle muligheten til å gjøre noe bare litt annerledes enn vi har gjort før, og dermed også muligheten til å oppleve et nytt resultat. Hva resultatet er, er ikke alltid gitt, men det går uansett an å ta ting enda ett skritt videre. Og ett til. Til vi plutselig en dag føler at mørket ikke lenger er fullt så mørkt. Kanskje kan det å oppdage et lite lys nede på grasrotnivå, gi langt mer håp enn det å stå øverst i en stige i full flombelysning.

Jeg startet dagens blogg med et avsnitt fra en tekst. Og jeg tenker å avslutte med et avsnitt fra en annen tekst. Teksten skal følge maleriet du ser under her, og være en del av den samme utstillingen jeg nevnte tidligere.

Dette er første gang jeg legger ut to bilder i forbindelse med et blogginnlegg. Men det er jo alltid mulig å gjøre noe nytt. Noe annerledes.

Den flagrende manen fra en tung dølahest, så skinnende svart som summen av de netter som fremdeles står i kø, tvinner seg inn i hendene mine og jeg griper tak, kaster meg spenstig som en ung mann med splittede ben over bred rygg, over besk duft av svette flanker, kjenner kraften og varmen i hingstekroppen treffe meg like inn i hjertet og bli min egen kraft, raseri – mutere - og bli brølende angst i det grønske spruter ut av øynene mine og verden farges gul.

Da faller jeg. Blindet. Ned mellom hovene faller jeg, og de stamper meg ned i substansen jeg består av. Mulden. Støvet. Skitten. Blodet. Opp av dette reiser jeg meg igjen, inne blant varme hestekropper reiser jeg meg. Full av angst, uten brynje, uten sverd, kommer jeg meg opp på kne mens tenner biter meg, jernsko sparker meg, og omsider står jeg oppreist. Får tilbake synet og ser meg rundt. Arrete og naken, men i live.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Wilson Pickett