Her er en sang til motet.

Dagen startet med smerte i høyre bihule. Det gjorde gårsdagen også. Men i dag er det verre. I tillegg har jeg fått ei kvise. Jeg liker ikke kviser. De kvisene jeg liker aller minst, er de jeg finner på meg selv. Spesielt de som liksom aldri kommer til utbrudd, men bare vokser under huden og begynner å gjøre vondt. Og som en gjerne begynner å klemme på, bare sånn i tilfelle det kunne la seg gjøre å få hull på den. Og da gjør det så vondt at en nærmest hopper foran speilet. Men kvisa er der fremdeles. Bare rødere. Og enda mer synlig.

Jeg er ganske modig. Det blir man når en lever med angst. Selv om det ikke alltid virker slik. Men uten motet ville jeg ikke fått gjort noe som helst. Det er ikke alltid ting er slik de virker. Selv er jeg ikke så god på dette med kviser, innbiller jeg meg, og heller ikke på smerter, men jeg har en frodig fantasi, så det kan hende jeg er god likevel. Selv om det ikke virker slik. At jeg bare innbiller meg at jeg er dårlig. For fantasien min er bygget på den måten at den er flinkere til å sette et negativt fortegn enn et positivt når det kommer til betraktninger rundt meg selv.

De sier at dersom menn og kvinner fødte annen hver gang, ville det aldri bli mer enn tre barn i hver familie. Dette skal skyldes at kvinner tåler smerte bedre enn menn. Selv tror jeg begrensningen i ungeflokk vill hatt sitt utspring i herpa kjønnsorgan hos mannen etter en mannefødsel, med derpå følgende problemer med hensyn til selve unnfangelsen, og at antallet barn dermed ville stoppet ved to. Men igjen, jeg har en frodig fantasi til tider.

Fantasien er i blant min fiende. Men jeg er glad jeg har den likevel. For fantasien er også tidvis som en venn. Og som venner må den pleies. Selv er jeg dårlig på å pleie venner. Derfor er jeg venneløs, noe jeg synes er veldig greit. Venneløshet er ikke det samme som ensomhet. For meg fungerer det best med kjæresten min, barna mine, øvrig familie, kollegaer og bekjente. Dette er en konstellasjon som har utviklet seg over mange år, og som fungerer. Men noen ganger skjer det en forandring. Og da får jeg en utfordring, siden nettverket mitt er så lite og sårbart.

I dag flytter min yngste datter ut. Og reiser til en annen kant av landet. For å studere, og for å bo sammen med kjæresten sin. Jeg tror hun gleder seg. Selv gruer jeg meg – litt. For nå skal jeg sitte i redet alene. Det er ingen jeg skal ta vare på eller stelle for mer. Kun meg selv og akvariefiskene mine. Kanskje for resten av livet.  Jeg tror kjæresten min vil merke et oppsving i besøk fra kjæresten sin en tid framover.

Det er mange overgangsfaser en går igjennom i livet. Og avskjeder kan være vondt. Det er noe de fleste har erfart, opptil flere ganger. Derfor får vi mye forståelse og medfølelse ved skillsmisse eller dødsfall. Men den overgangsfasen som handler om at ungene flytter ut, hører jeg lite om. Spesielt sett fra en fars ståsted. Jeg har enda til gode å oppleve at en mann har kommet bort til meg for å snakke om sorgen en også kan føle når barna flytter ut. For det finnes en sorg der, føler jeg. Nærmest en tapsopplevelse. Sammen med en forventning. Forventningen er delvis knyttet opp til det jeg ønsker at barna mine skal få oppleve, og delvis knyttet til det jeg selv skal oppleve når tid og kvadratmeter blir kun mitt eget.

Kanskje har du opplevd eller vil komme til å oppleve å bli alene. Hvordan du takler slike ting vet jeg ikke. For min egen del tenker jeg slik at tiden jeg har brukt på omsorg, i framtidien må bli brukt til noe annet enn å glo på tv, drikke meg full eller knaske lykkepiller. Så jeg planlegger å gå til innkjøp av et nytt og stort skrivebord, slik at jeg får plass til å tegne. For jeg likte en gang å tegne. Og jeg liker å være kreativ. Så jeg tror det kan fungere å gjøre noe slikt.

Det at jeg tenker på denne måten, betyr at jeg er litt forberedt på å bli alene, og på all tiden jeg vil få til rådighet. Og det synes jeg er godt. Forberedelse er ikke det verste en kan erverve seg. Forberedelser er nesten som en livbøye i blant. Og livbøyer trenger vi. Hvis ikke er det lett å synke. Jeg vet litt om det å synke, og det å nå bunnen. På bunnen er det ikke kjekt å være. Det er langt bedre med et tegnebord, litt tusj og en pensel, tror jeg. Eller kanskje bare en blyant.

Nå har jeg sendt melding til legen min, og resept på Rinexin er sendt apoteket. Rinexin får slimhinnene til å trekke seg tilbake, og hjelper i hvert fall meg minst like mye som antibiotika ved bihulebetennelse. En trenger ikke antibiotika til alt. En trenger ikke en hel fucking yacht for ikke å drukne heller. Det er mye flyteevne i en blyant.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: En song till modet.