Det er mye som var viktigere før.

                                                                                                                                                                                                Poeten.

Odd Nerdrum vil sone hjemme, med fotlenke. Vel, han om det. Jeg skal ikke legge meg opp i verken hva han vil eller hva han dømmes til. Alt jeg har av kunnskap om den saken er via media, og verken media eller jeg var jo noen gang ment å være en domstol.

En mobb er heller ikke ment å være en domstol. Likevel er den det i blant. I tillegg til å være bøddel. Antagelig finnes det en veldig lang liste over ting som er noe de ikke var ment å være, noe du vil oppdage om du setter deg ned og noterer det som måtte komme deg i hu.

Hva jeg selv var ment å bli, vet jeg ikke. Men jeg vet hvem jeg har blitt. Det er ingen i hele verden som vet så mye om meg som jeg gjør. Det er ingen i hele verden som vet så mye om deg som du gjør. Det er heller ingen som er så god til å være deg, og jeg på å være meg, som vi er. Så da kan en jo spørre seg selv hvorfor vi så ofte forsøker å ligne noen andre.

Jeg vet ikke hvem jeg forsøker å ligne, men jeg vet mye om hvem jeg ikke forsøker å ligne. Der kan jeg lage en navneliste så lang som et år. Når det kommer til hvem jeg forsøker å ligne, derimot, stopper det fort opp.  Så kanskje jeg forsøker å ligne noe mer udefinerbart. Noe i retning Ola Nordmann. Men det stemmer ikke helt det heller, for det blir jo litt som Medel Svensson. Det vil si et gjennomsnitt. Noe midt på. Og kjenner jeg etter vil jeg gjerne ligge litt over gjennomsnittet. På ett eller annet punkt. Ett punkt er nok. Tror jeg. Å være et gjennomsnitt virker litt kjedelig, litt grått. Å være over gjennomsnitt har litt mer farge og schwung i seg, føler jeg.

Vi vil alle være noe. Og de fleste vil være noe bra. Og det er vi. Om ikke på alle felt, så har vi alle noe positivt ved oss. Jeg synes det er en ganske grei ting å vite om meg selv. For noen ganger glemmer jeg det. Noen ganger er det som et filter legger seg over øynene mine, og får meg til å oppleve speilbildet mitt som noe jeg ikke ønsker å se. Akkurat hva jeg ønsket å se, vet jeg ikke. Men det er veldig lett å oppdage det jeg ikke liker. Blant annet har jeg to føflekker på ene siden av pannen. Og dem liker jeg ikke. Heldigvis har de vært der så lenge at jeg nesten ikke ser dem lenger. Ikke en gang når jeg ser dem i speilet. Kun på foto trer de fram. Tydelig.

Vi har alle slike ting ved oss som trer fram når vi ser på foto av oss selv. Noe vi ikke liker. Om vi kunne fotografert hjertet vårt og følelsene og hele vårt indre liv og våre verdier, ville vi kanskje ikke like det vi fikk se da heller. Om et slikt foto ble vist oss, ville vi bli konfrontert med oss selv. Og det ønsker vi ikke. Noen har sagt til meg at jeg i blant er som et slikt foto, at jeg fra tid til annen sier ting som gjør at folk kan oppleve å bli konfrontert med seg selv. De som opplever en slik konfrontasjon med seg selv, ender gjerne opp med og ikke like meg.

For tiden arbeider jeg med selvportrett. Jeg maler meg selv på måter som gir åpning for assosiasjoner. Jeg håper det skal bli en serie av mange arbeid. Hva jeg selv assosierer med arbeidene er uviktig for deg, forsøker jeg å påvirke meg selv til å tro på. Og fortsetter gjerne i samme leia med å hevde at hva du som betrakter vil assosiere er langt viktigere. Jeg tror uansett det er lettere å få andre til å tenke over bildene mine når det er jeg selv som er modell. Om det var du som var modell, ville du kanskje gått i forsvarsposisjon fordi du følte deg angrepet eller latterliggjort, om jeg malte deg med et flådd hestehode som hette, eller med en babykyse. Når jeg bruker meg selv som modell, derimot, er ting lettere. Da kan du smile litt av det. Avstanden mellom deg og meg blir så stor, at du ikke umiddelbart opplever at du møter noe i deg selv når du ser på maleriet.

Noen ganger opplever jeg å bli møtt med at det jeg maler er ubehagelig å forholde seg til. Jeg synes det er greit. I blant er det noen som synes det jeg sier er ubehagelig også. Og det er også greit. Om alt folk kjente på i møte med meg eller kunsten min var likegyldighet, hadde det vært mye verre. Da hadde jeg følt at jeg var usynlig.

Det er ikke så viktig at alle skal like meg. Eller det jeg står for. Det var viktigere før. Det er mye som var viktigere før. Om jeg satte meg ned og laget en liste, ville den blitt lang. Jeg tror også at om jeg synliggjorde et tidsskille, som viste det nøyaktige øyeblikket der det oppstod en bevegelse i forholdet mellom viktige og uviktige ting, så ville jeg se dette skillet i form av en vegg. Den veggen jeg møtte for noen år tilbake. Jeg ville se at verdier har forandret seg etter det møtet. Jeg ville se at en psykisk lidelse som min, har gjort noe med verdiene mine. Og samtidig da også hvem jeg er. Jeg ville oppdage at angsten og depresjonene mine ikke kun ble noe negativt.

Jeg tror at slik kan det være for deg også, om du ser etter. Ikke alt som er vanskelig blir negativt over tid. Noe ender opp med å bli positivt. For eksempel i form av vekst. Det fine med vekst er at en ikke trenger en diagnose for å oppleve det.

Nå om dagen lager jeg selvportrett. Det kan du også gjøre. En enkel strektegning er nok. Selvportrettet kan være kun en sirkel, med to prikker til øyne, og to streker til nese og munn. For hvor fint bildet ditt blir, er ikke det viktigste. Det som er viktig er hva du oppdager når du ser på deg selv. Enten det er en kyse, et hestehode, eller noe annet.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Live paint