A work in progress.

                                                                                                                                                                                         Meg.

I det siste har jeg lagt ut noen bilder på Facebook, i et album jeg kaller ”Work in progress”. Det vil si bilder av malerier som ikke er ferdige enda. Bildene illustrerer noen få stadier i et maleris vei mot det jeg er i stand til å få til. Jeg vet aldri helt på forhånd hva jeg kommer til å klare, men jeg vet at jeg ikke får til det jeg vil.

At jeg ikke får til det jeg vil, betyr ikke at det jeg gjør mangler en verdi for meg. For alt er i bevegelse, og det jeg skaper viser denne bevegelsen. Jeg har derfor tatt vare på det første bildet jeg lagde, fra da jeg begynte å male for ca. fem år siden. Og det er ikke vanskelig for meg å se at noe har skjedd i løpet av de årene. Om skillet mellom det jeg gjør i dag, og det jeg kommer til å gjøre om fem år blir like stort, kommer jeg til å ha gått en lang vi på kort tid. Likevel vil jeg ikke ha nådd opp, om en tenker på det å ha nådd opp som et klart definert mål med gjenkjennelige og endelige verdier. Det igjen betyr at det er i selve veien jeg må finne mine verdier, og min mening i livet.

En kan aldri gjøre mer enn det en klarer. Og på mange felt i livet vårt gjør vi vårt beste. Likevel er det veldig lett å falle i den fella som nedvurderer det en gjør og det en har gjort. Og det gjelder på mange plan. Jeg tror at grunnen til nedvurderingen av oss selv, ligger i at vi ikke klarer å skille mellom det vi ser som potensialet vårt, og det vi makter. Og det er litt dumt, for der ligger det gjerne en stor avstand. Og det er lett å aldri føle seg bra nok som menneske, som far eller mor, søster eller bror, venn eller kunstner eller snekker eller kakebaker. Det finnes dynger med små og større ting i livet vårt som vi aldri blir fornøyd med.

Om vi klarte å leve opp til potensialet vårt, og fikk til alt vi forsøkte på, ville vi ikke leve i en evig seiersrus, men heller oppleve et liv med tomhet, tror jeg.  For uten å ha noe og strekke seg etter, ville mye blitt meningsløst. Å få oppleve seg selv som verdensmester på alle felt, er det kun enkelte mennesker med helt spesielle diagnoser som kan påberope seg. Men de igjen må forholde seg til den manglende evnen hos deg og meg til å erkjenne deres storhet, så til og med de med grandiost selvbilde kan slite med motbakker.

Å slite er ikke det verste en gjør. Uten motbakker ville vi ikke ha fjelltopper å skue ut fra. Selv sliter jeg på mange felt. Men ikke hele tiden. Og ikke alt slit ligger helt opp i mot det jeg er i stand til å leve med. Noen ganger fører slitet kun til at jeg blir litt andpusten, eller at det verker i muskler. Og det kan jo føles ganske greit. Det gjør meg jo i stand til å oppleve den kroppen jeg bor i. Slitet gir meg med andre ord en gevinst. På samme måten som slit på mer mentalt plan gjør sitt til at jeg utvikler meg som menneske, og også tilbyr meg en gevinst i etterkant.

Det er ikke alltid så lett å få øye på den mulige gevinsten som ligger i det å slite i motbakke. Jo vanskeligere noe er, jo større blir i blant motløsheten og smerten, og troen på at en skal nå en topp forsvinner i tåkeheimen.  

I det maleriet jeg holder på med nå, sleit jeg med å få til øynene. Bildet er et selvportrett. Jeg måtte male over og begynne på nytt flere ganger, før blikket og øynene ble tilnærmet slik jeg ville ha det. Da jeg så på hva jeg omsider hadde fått til, kjente jeg et snev av lykke. Det varte helt til jeg ble oppmerksom på noe annet i maleriet, som krevde mer oppmerksomhet. Da forsvant lykkefølelsen litt. Men hver gang jeg husker på å se på øynene jeg malte, kan jeg hente fram en tråd som fører meg tilbake til den gode følelsen av å ha klart noe.

Da jeg slet som verst for noen år tilbake, og livet mitt egentlig dreide seg mest om å overleve, ville jeg fnyst av de ordene jeg nå skriver. Fordi smerten var for stor, musklene verket, lungene ikke fikk luft, hjertet ikke fungerte til annet enn å pumpe blod, og framtiden var et svart hull jeg sto ved kanten av og vaklet. Når en stirrer ned i et svart hull, er det vanskelig å se noe i det hele tatt, så det meste dreier seg om det en føler, der ved kanten av hullet. For meg var de mest tydelige følelsene angst og håpløshet.

Nå, etter at hjertet har gjenfunnet sin evne til mer enn å pumpe blod, forsøker jeg å fokusere på annet enn et svart hull. Jeg forsøker å knytte meg fast til det jeg klarer. Ikke det som er potensialet mitt, eller det jeg aldri fikk eller aldri klarte, men det jeg faktisk har fått til. Slik at jeg kan trekke en tråd tilbake om jeg igjen skulle komme til å ende ved kanten av et juv, eller et hull. En tråd jeg kan bruke til å lede meg selv inn på tygg mark igjen.

Å skrive her på Vannlandet er en slik tråd for meg. Å male et maleri er en tråd inn mot noe i meg selv. Jeg spinner og spinner trådene mine. Binder tid og rom sammen. Ikke for å skape et nett jeg skal være fange i, men for å spinne en plattform sterk nok til å bære meg.

Også du har denne evnen til å skape en plattform. Også du har kommet dit du er i dag. Gjennom å brøyte deg vei gjennom ur og myr, gjennom regnskyll og solskinnsdager og gjennom ikke å falle helt ned i ditt eget sorte dyp. Om du føler du sitter i bunnen av et sort hull, så tar du feil. Hadde du falt helt ned, hadde du ikke kunnet lese dette. For det finnes ikke lys nok til det i sorte hull. Det at du leser dette betyr at det fremdeles finnes lys i livet ditt. Og der det finnes lys, er det mulig å se retning.

Det finnes ingen andre som har klart nøyaktig det du har klart. All din styrke har du brukt, og det har vært nok. Slik er du også nok. Og for det applauderer jeg deg.

Verken du eller jeg er der vi føler vi kunne klart å være. Det er det som kjennetegner det å leve. Avstanden til Utopia er formidabel. Men både du og jeg har klart å komme dit vi er, og du skal videre, og jeg skal videre. Potensialet ditt ligger der som en venn du kan støtte deg mot. En venn som hjelper deg til å lese et kart. Veien er svingete og full av hull og bakker, men blikket ditt er klart nok til å lese kartet, og kreftene store nok til bevegelse.  Vi er alle, ”A work in progress”.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Noe greier fra Finland.