Ærlighet gjør noen ganger veldig vondt.

Ordsky over et samlet Vannland

I dag besto frokosten min av to seigmenn, pluss to lakrisbåter. To av hver betyr ballanse. Jeg er tilhenger av et ballansert kosthold. I tilligg har jeg også kost meg med en kaffe. Med en fløteskvett i.  Kaffen er en ren nødvendighet, fløten min lille ekstravaganse. Ballansen her opprettholdes via nytelse satt opp mot et snev av dårlig samvittighet for fløten.

Grunnen til at jeg startet dagen med et ballansert kosthold, er fordi jeg kunne velge det. Det er ingen som velger frokosten for meg. Derfor er det også mitt eget ansvar. Det er mye jeg har ansvar for i livet. Jeg har ansvar for hele meg. Og alle mine valg. I tillegg til det eier jeg en skattekiste full av muligheter. Slik du også gjør. Om litt skal jeg spe på frokosten med litt formiddagsmat. For det var en av mulighetene jeg fant i kisten min, blant mange andre. Formiddagsmaten kommer til å bestå av to skiver glutenfritt brød med jordbærsyltetøy og banan. Bananen deler jeg i to, og legger en halvpart på hver skive, oppå syltetøyet. Slik opprettholder jeg en ballanse nok en gang. Også i forhold til stram estetikk og mer løssluppen nonchalanse.

Ballanse er ikke det verste en har. Når en mister ballansen faller man ofte. Det er noe alle vet.  Å falle er ikke å anbefale, så en bør sørge for å holde ballansen i stramme tøyler og begrunnede overtalelser ikledd både store bokstaver og streker under verb og adjektiv, slik at den ikke rømmer for et godt ord. Når en faller kan en komme til å møte jord eller asfalt. Hardt og brutalt. Noen ganger kan en også møte seg selv. Faren med å møte seg selv, er at den du møter kan fortelle deg noe du ikke liker å høre. Noe du har lukket ørene for. Eller ikke vil forholde deg til. Gjerne fordi det krever noe. Av deg. Ikke alltid så mye, men nesten alltid ærlighet. Og ærlighet er en utfordring for de fleste av oss. Ærlighet gjør noen ganger veldig vondt. Det er derfor vi velger løgner i stedet. Også kaller vi dem hvite, for å minimalisere dem gjennom å strø litt englestøv histen og pisten på bortgjemte dalfører og ytre strøk. Selv om vi vet at englestøv bare finnes i eventyr, og at eventyr er eventyr og virkelighet er virkelighet.

Nå er det ikke slik at en trenger å falle, for å møte seg selv. En kan kaste et blikk til siden også. For jo, en del av deg går der. Hele tiden. Lik en tvilling. Nærmest usynlig. Denne tvillingen er nesten som et helt univers du lever i samtidig med det universet du viser andre. Et alternativt univers. Det universet du går inn i om noen har gjort deg urett, for at tvillingen skal sette ord på det du selv manglet ord for. Det universet du kunne gå inn i når du ønsker å gjøre noen godt, men prater deg selv bort fra det og blir sittende stille i din myke stol i stedet. Det universet hvor du er nær noe helt annet i deg selv enn hva jeg eller noen andre i hele verden ser. Den sårbare, vakre og gavmilde deg.

Men det stopper ikke der. Det finnes også et tredje univers. I dette universet lever det også en del av deg. Men denne delen er den lille djevelen, det er deg selv som sitter i din egen nakke og pirker med en hakkete gul negl. Til det oppstår en verkebyll. Og verkebyller har den leie tendens at de før eller siden sprekker, med en sprut og et splæsj. Og noen ganger treffer spruten ikke bare deg, men også noen andre. Til og med noen du har kjær. Slik at de snur seg bort. Fordi de blindes av det uttrykk smerten din fikk. Eller fordi deres egen djevel vekkes til live og setter seg godt til rette i deres egen nakke, der den stjeler all oppmerksomhet med sin egen gule og hakkete negl.

Det er mye et ballansert kosthold kan gjøre for oss, men det kan ikke gjøre alt. Gjøre alt kan heller ikke blomster på bordet, friminutt på flaske, polish på bilen, middag på bordet, sex på lørdag eller penger på konto. Det må mer til enn det. Du må til. Det er du som må stable deg selv på beina for at tvillingen ved din side og djevelen i nakken skal finne en harmoni med deg selv. Slik at du ikke må ty til tvillingen for å finne ord eller gavmildhet, og slik at djevelen ikke får tid til å gro en verkebyll i deg. Jeg kan ikke gi deg noen oppskrift på hvordan du skal klare en slik oppgave, men jeg tror heller ikke det trengs. Jeg tror du vet hvordan ting kan gjøres selv. Hvordan du skal finne en ballanse. Gi deg bare selv litt tillit, så er du i gang. Verdier er ikke så vanskelige å finne blant alt det verdiløse som helles over deg. De ligger åpent for skue rett bak ditt eget fjell av unnvikelser. Alt begynner med deg selv. Slik alle nøster startet ved en ende, før de vokste seg store nok til å bli en myk genser du kan ta på deg når kulden krever oppmerksomhet, og du selv trenger trøst.

Nå har jeg kommet så langt ut på dagen at jeg har fått i meg de to skivene med syltetøy og banan. Dessuten har jeg laget en kopp kaffe til, med fløte. Jeg har også vært en tur på do, og fått tømt tarmen. Noe som nok skyldes min ballanserte frokost. Uten ballansen hadde jeg nok sittet her med hard mage, og ruget på en liten fjert som nektet å samarbeide. Og slik er det i ditt liv også. Valgene dine har en konsekvens. Slik mine har. Gleder og smerte opplever vi alle. Humor og sorg har ingen patent på. Medgang og motgang har vi også felles. Og bortvendte rygger og vennlige kjærtegn. Vi kan leve med vondt i magen, eller vi kan velge noe annet. Veien er lang og svingete med hull og barrierer, men den ligger likevel der til å gå på. Alt henger sammen. Du og jeg henger sammen. Ikke bare jeg og de andre, men også jeg og du. Fordi du leser dette. Den eneste påtagelige forskjellen på deg og meg og de andre, er at jeg legger ut på nett at jeg har vært på do. Men det var det en liten djevel i meg som fikk meg til å gjøre.

Ha en ballansert dag.

Bjørn

Dagens link: Angel Standing By