Utsikt.
Klokka var blitt tolv før jeg våknet i dag. Og det var vel den største nyheten jeg hadde på tapetet for dagens Vannland.
Jepp, ikke alt som skjer når fram til avisenes forsider. Ikke det som skjer i mitt liv og ikke
i ditt. Men likevel skjer det ting. Som er med på å forme det livet vi lever.
Dagen vår. Og oss som individer. Mye av det som skjer handler om egne valg.
Det er lett å tenke at en er formet av andre menneskers valg. Som for
eksempel av foreldrene våre. Og deres tanker og handlinger. Og det er jo sant. Vi
er alle vokst opp med foreldre, eller foreldresubstitutter. Og deres handlinger og valg. Men i det
øyeblikket vi tenker tanken at de har gjort oss til det vi er, har vi samtidig
blitt oppmerksomme på at vi er mulige å påvirke. Det betyr at det som ligger
framfor oss også gir muligheter. Det betyr at vi ikke er statiske. Som igjen
betyr at vi kanskje kan påvirke oss selv, og forme oss selv.
At framtiden min gir muligheter, er en ganske grei tanke, synes jeg. Og
der det er rom for en tanke, er det også rom for en følelse. Den følelsen som
dukker opp i meg når jeg tenker at jeg har muligheter, er todelt. Den ene delen
heller mot glede, den andre mot misstro. Misstroen klamrer seg til meg, som
svette klamrer seg til nissen på lasset der han kjemper for ikke å falle av. Og
nissen hyler at jeg ikke skal tro jeg er noe, eller at det finnes håp. For det
er nissens oppgave, og han tar oppgaven på alvor. Der jeg er i dag, er det likevel
det positive som vinner fram, så nissen kan bare holde kjeft.
Med min bakgrunn og med nissen på lasset, er det i grunnen litt
merkelig at jeg skal ha tro på framtiden. Det samme i forhold til ståstedet jeg
har i dag. For det er bare å innrømme det, jeg er ikke kongen på haugen, og har
aldri vært det. Men likevel har jeg tro. Ikke på at alt skal bli lett, men at
noe skal bli bra. Og det må jeg si er tro god nok. I mine depressive stunder
har jeg trodd på helt andre ting. Mørkere ting. Dødsalvorlige. Og jeg har trodd
sterkt. Men det viste seg at jeg tok feil. Livet tok en vending, og rundt
svingen ventet det en palett som inneholdt annet enn svart og gråtoner. Alle
regnbuens farger lå og ventet på meg. Ikke i form av et kart til gryten av
gull, men som en øyeåpner.
Å åpne øynene er ikke det verste en gjør. Det gir en tilgang til
utsikt. Går en med øynene igjen er det ikke mulig å se andre steder enn inn i
seg selv. Og der kan det være mye å se, men lys er ofte mangelvare. Spesielt om
øyelukkingen skyldes en depresjon, pessimisme, eller at noen jobber for å
frarøve deg retten til å være deg selv.
Nå er det ikke slik at det er bare deprimerte mennesker som lukker
øynene. De fleste av oss lukker øynene våre fra tid til annen. Selv om vi ofte
kan kalle det å gå med skylapper. Skylapper har den effekt at de begrenser
utsynet. Og det fungerer veldig godt i forhold til hesters trygghet. Men også
for mennesker. Skylapper gjør at verden blir oversiktelig og trygg. Kanskje
ikke større enn ens egen hage, og de merkeklærne en har. For enkelte blir ikke
verden større enn deres egenopplevde godhet, politiske korrekthet, snillhet
eller riktighet. Slik at all snillhet de målbevisst viser, gir avlat for alt de
aldri gjør. For eksempel i forhold til å utfordre egne holdninger. Sin egen
kynisme og arroganse.
Det er ikke bare det som tyter ut fra egen ræv, en kan slippe å se om
en går med skylapper. Noen mennesker har skylapper som gjør at de ikke ser meg,
for eksempel. Selv når jeg står rett framfor dem. Eller folk som meg; de som
har en diagnose. I stedet ser de bare det de har lyst til å se. De aller
flinkeste folka med skylapper kaller vi fundamentalister, eller skråsikre,
eller besteborgere. De har klart å omforme skylappene sine til å bli en liten
trakt med et bitte lite hull det går an å se ut av. Og inne i trakten har de
strødd sannhetene sine ut i form av små fargerike, skinnende biter, slik at det
blir som å se på verden gjennom et kaleidoskop, en illusjon. Hvor de ofte
plasserer seg selv og sine like på en trone. Fra en slik trone er det langt
lettere å se at for eksempel jeg har en diagnose, enn at jeg er kunstner.
Besteborgerne har i tillegg til sine kaleidoskopevner også den
egenskapen at de er bedre enn noen. Men tittelen sier lite om på hvilket nivå
de selv lever, den sier kun at de har en holdning. Det betyr at en ikke er
avhengig av for eksempel en god økonomi eller en god utdannelse eller helse,
for å være bedre enn noen. En besteborger finner en i alle lag av folket. Blant
alle politiske valører, til høyre og til venstre, og blomstrende blant alle
trosretninger. En besteborger kan også ha en diagnose. Slik som jeg har. Til og
med en diagnose som krever mer enn min gjør av meg. Min diagnose handler om
angst og depresjoner. Som besteborger kan du ha langt vanskeligere diagnose enn
det, og likevel opprettholde skylappene som får deg til å føle deg bedre en
noen. Skulle det likevel røyne på, finnes det gjerne familie som hjelper deg
til å huske på viktigheten av fasade, opprettholdelsen av ansikt utad, og
ballanse i forhold til menneskers verdi og plass i samfunnet. Og noen ganger er
disse velvillige hjelperne dine egne foreldre. De som vi over her nevnte har
vært med på å forme deg. Noe som jo er en festlig tanke, med tanke på
sirkelbevegelser. Og etter hvert får vi barn selv, hurra.
Enhver familie har sitt mønster, og vi tar alle med oss ting fra vår
oppvekst. Vi vokser opp med holdninger og standpunkt vi har fått inn med
morsmelka. Og et syn på livet som ofte er formet gjennom generasjoner. Det
betyr likevel ikke at livet ditt er fastlagt, at alt er tenkt ferdig og alle
sannheter etablert for all framtid. Det betyr ikke at du skal føle det noen
andre sier du skal føle. Det betyr ikke at du ikke har valg. For valg har du.
Og rettigheter. I egenskap av din egen kraft og din egenart. Du er ikke din mor
eller far, din nabo eller ditt miljø. Du er du. Og det er der framtiden ligger.
Det er i det at du er du, det ligger håp. Håpet ligger ikke i å
opprettholde det som har vært, i det å gå tilbake til noe du mistet eller ble
frarøvet, eller klamre deg til det noen krever av deg. Slik nissen klamrer seg
til lasset. Håpet ligger ikke i å redde stumpene, eller redde ansikt, eller å
finne stigen til en pidestall. Håpet ligger i det som er deg her og nå, med
dine evner, kvaliteter og potensial. Der du er i livet ditt. Enten du har et
lett liv, ellet et vanskelig et. I dine egne tanker og evne til å føle noe
ligger alt håp. Og der ligger også evnen til å skille mellom riktig og galt.
Håpet ligger i det du selv velger, i det som kommer, og i å ta av deg
skylappene vi alle fikk i fødselsgave. Håpet ligger ikke å tviholde på noe.
Håpet ligger i å sortere.
Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link: Diagnose bipolar
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar