Gul er
angstens farge.
I dag skal jeg skifte vann på akvariene mine. Noe som er en
plikt, selv om det er knyttet til en hobby. Plikten ligger i at jeg har
ansvaret for fiskenes ve og vel. Jeg har flere plikter i livet mitt enn jeg har
hobbyer. Det at jeg har en psykisk lidelse fritar meg ikke for plikter. Det
gjør bare sitt til at det blir vanskeligere å oppfylle dem, til tider. Når det
gjelder vannbytte på akvariene mine er det likevel helst de herpa lungene mine
som utfordres, ikke angsten. Men at det finnes fysiske utfordringer i livet mitt fritar meg
heller ikke for plikter. Og ting lar seg løse. Jeg må bare gjøre ting i mitt
eget tempo. Vi har alle rett til vårt eget tempo.
Noen ganger oppleves plikter som noe herk. Men det er en
illusjon. For et liv uten plikter ville vært et liv i tomhet. Det ville vært på
linje med å ha et liv hvor ingen eller ingenting trengte deg. I mitt liv er det
noen som trenger meg. Hvor mye hver enkelt trenger meg varierer. Jeg tror de
som står meg nærmest trenger meg mest. Slik tror jeg det er i ditt liv også.
Det er noen som trenger deg, og de som trenger deg mest er de som står deg
nærmest. Og det er alltid noen som er nærmest. Det at det ikke alltid føles
slik, betyr ikke at det ikke er slik. Uansett avstand står noen nærmest. Det er ikke alt vi føler som henger på
greip.
Jeg synes at det er greit at noen trenger meg. Likevel
hender det jeg brummer litt, når jeg blir krevd for tilstedeværelse og
gjerning. Det er fordi jeg har en kraft i meg som forsøker å holde meg i ro.
Før trodde jeg at denne kraften som vil holde meg i ro bar navnet latskap, men
etter som årene har gått har jeg forstått at det like ofte handler om angst.
Jeg har et tankegods som forsøker å si meg at å være helt rolig uten krav og plikter
vil dempe angsten min. Men stemmen som sier dette er falsk.
Å være helt i ro har aldri gjort noe godt for angsten min.
Det kan hende det gjør at den ikke vokser der og da, men ikke noe mer en det.
Og på sikt gir en tilværelse uten bevegelse og utfordringer bare mer angst. Noe
som får den falske stemmen i meg til å si at jeg må holde meg enda roligere.
Dette har ført til at jeg i perioder av livet mitt ikke har klart annet enn å
ligge helt stille inne på et mørkt rom. Men angsten forsvant ikke selv om jeg
lå så stille jeg kunne. Den vokste i stedet. Helt til jeg sto opp, og begynte å
gjøre noe.
I dag ligger jeg ikke helt stille. I stedet gjør jeg noe.
Jeg sitter blant annet og skriver dette. På den måten er du og jeg ganske like.
For du gjør også noe. Akkurat nå. Du sitter og leser dette. Noe som er et valg
du har tatt. Du kunne også valgt å ligge inne på et mørkt rom uten å bevege
deg. Livet er fullt av valgmuligheter, selv om vi ikke alltid ser dem. Jeg kan
for eksempel lett forestille meg at du ikke så ofte tenker på at du burde ligge
noen uker uten å røre deg inne på et mørkt rom. Men den løsningen som
valgmulighet finnes altså.
Selv om det finnes en valgmulighet, betyr det ikke at du må
velge alt som er mulig. Du trenger for eksempel ikke å slå noen, selv om det er
mulig. Eller trykke noen ned. Å misbruke noen er heller ikke noe du må gjøre,
selv om du kunne klart det fordi muligheten dukket opp som et valg. Du trenger
heller ikke å underkaste deg noen, selv om det er mulig. Du kan velge noe annet. Det er jo så mange
andre valg en kan ta. Og du er i stand til å ta dem. La ingen lure deg til å
tro noe annet, slik angsten min har lurt meg inn på et mørkt rom. Mørke rom er
sjelden mye å hige etter. De kan være skumle, men det stopper gjerne der. Om du
absolutt ønsker å gå inn i et mørkt rom, så gjør det på tivoli. Og kjenn på det
lille gyset. Etterpå kan du gå ut i solen. Og gjerne spise litt sukkerspinn. Å
spise sukkerspinn en solfylt dag er langt bedre enn å bli værende i et mørkt
rom. Men begge tingene handler om valg. Det er kun det du føler du ikke velger.
Handlingene dine kan du velge uansett.
Nå skal jeg spise frokost. Det er et valg. Jeg kunne også
valgt å la være. Det er mange som skipper frokosten. Jeg er ikke en av dem.
Noen av de som ikke spiser frokost har en psykisk lidelse. En
spiseforstyrrelse. Kanskje du som lester dette har det slik, akkurat nå. Men
det betyr ikke at du alltid må ha det slik. Det handler også her om valg. Og
vilje. Og en god porsjon mot. Jeg tror at et sted inni deg finnes dette motet,
og at det er stort. Kanskje enda større enn en regnbue. Selv er jeg ganske modig, på mange områder i livet. Det
føles bare ikke slik bestandig, fordi jeg er så full av angst.
Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link: True Colors
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar