Bissel.

                                                                                                        Vekt

En kommer til et punkt i livet, hvor en føler det er nok. Og slikt kan få utslag. Noe som var grunnen til at jeg satte på en liten ovn før jeg gikk og la meg i går, som igjen førte til at jeg sto opp til en varm og god stue. For vi er i juni, og det føles absolutt ikke riktig at det skal være så kaldt ute, som igjen gjør det kaldt inne. Jeg gikk lei av å stå opp til ei kald stue. Så jeg tok affære. For jeg vil at ting skal være rett.

Å ta affære føles noen ganger veldig bra. Om affæren springer ut av noe vettig, og ikke bare skyldes en dårlig hårdag, PMS, populisme eller bakfylla.

Nå er det slik at å ta affære ofte gir en konsekvens vi ikke tenker på, når vi i vår vrede eller mer eller mindre velbegrunnede motiver går til kamp mot dragene i våre liv, eller mot vindmøller lik Münchausen . I det nevnte tilfellet med ovnen og stuevarmen er den tydeligste konsekvensen strømregningen, men jeg er fremdeles i stand til å betale den, om jeg ikke tar helt av, og skrur varmen på topp for å løpe naken rundt i min stue som en annen gærning, dag etter dag etter dag. Fordi jeg ikke gidder å jobbe. Sterkere barrikadeklatrere enn meg vil nok heller ikke glemme regnskogen og dens like, når det kommer til bivirkninger, gjerne i forholdt til hva vi pålegger naturen.  Mens atter andre vil fokusere på konsekvensene for statskassa. At småkårsfolk bruker penger på seg selv er jo en provokasjon, om det ikke er til det aller nødvendigste.

At jeg har fått nok av en kald stue, betyr ikke at det er det eneste en kan få nok av. For en stund tilbake fikk Erna Solberg nok også. Og så fikk hun den gode idé at det kanskje var på tide å senke inntekten til de som har minst i livet. Noe som skulle bety at vi har for få fattige i Norge. Eller at de som er fattige ikke er fattige nok. 70kr dagen syntes hun var godt nok levekår å yte de på sosialtrygd. Selv får jeg ikke sosialtrygd, jeg er uføretrygdet, så jeg skal ikke settes i en dårligere stilling enn jeg allerede er. Ikke denne gangen. Nå er det de som er enda svakere enn meg som skal tas. Men jeg berøres likevel. Om enn ikke økonomisk. Jeg berøres av holdningen. Slik du også berøres av holdningen. Uansett hvor mye du eier. Vi berøres alle av holdninger. Hele tiden. Ingen slipper unna. Det er holdningene våre som definerer oss som mennesker. Holdningene er det vi er, i motsetning til hva vi eier, som er hva vi nyter. Vi er alle noe. Vi er alle noen. Men vi er ikke statiske. Vi kan alle også være med på å bestemme hvem vi vil være i morgen. Vi kan alle la oss forme, eller velge selv.

 At mange av de dårligst stilte gjerne får forsterket for eksempel psykiske problemer når økonomien går til helvete, ser ikke ut til å være verdt å vektlegge for Jern-Erna denne gangen. Det er ikke det som er tema. Temaet er å ta de hun mener snylter. Og middelet er valgt. Slik en straffer en hel klasse i skolen om en elev har tråkket feil, for å luke ut den ene. Selv om kollektiv straff er forbudt i skolen, er det kanskje ikke forbudt i Ernas verden. Men som i skoleklassen, og som ved ovnen og den varme stua mi, ønsker også hun umiddelbar effekt. Hun vil inn i varmen, opp på taburetten, ser det ut til, og har lært hvordan en samler stemmer av populistene. Målet helliger middelet. Og målet er viktig. En må alltid ha et mål. Eller målgruppe. Skytset mot innvandring tar jo noen andre seg stort sett av der ute på høyresiden, så da er det greit å finne et annet mål enn dem. Ett mål ble allerede brukt opp under krigen, et annet fant sin egen styrke i Sør Afrika ved hjelp av Mandela. Men det finnes flere. Og fattige står vel lagelig til for hugg. Kampsaker er viktige i politikken. Målgrupper skal spottes, uansett. Rygger skal klatres på. Samtidig skyves bivirkningene av opphøydheten nedover, over på mer perifere områder, om ikke akkurat regnskogen i dette tilfelle.

Og så har vi hatt streik og lønnsoppgjør. Mer penger skal folk ha, selv om de ikke er på trygd. Og det får de. Prosentvis av lønnen. Slik at de som har mest i utgangspunktet i praksis får langt flere kroner enn de som har minst, selv om et brød koster det samme for alle. Og skillet mellom fattig og rik vokser. Om både den som har mest og de som har minst fikk samme sum, hadde det vært mer riktig, synes jeg. Ikke at den som hyler høyest og er sterkest skal få mest. Men pengene må jo hentes et sted, så la oss hente dem fra de fattigste. La oss gå for 60 kr, i stedet for 70, yesss, opp på barrikadene. En tier fra eller til betyr jo så lite for hver enkelt. Og alle må hjelpe til.

En rapport hevder også at det er en økt tendens blant folk, at de mener psykiske lidelser får en ordne opp i på egenhånd. Om disse som mener dette har en psykisk lidelse selv eller ikke, sier ikke rappoerten så langt jeg kan se noe om. Ellers hadde den også positive ting å komme med. Den sier at flere psykisk syke ser mulighet til å komme seg ut i jobb igjen nå. Så kanskje det er helt unødvendig å ta fra dem pengene først, og påføre folk mer problemer enn de allerede har. Kanskje er det slik at å gjøre folks liv verre, ikke hjelper noen, og at det i bunn og grunn kun handler om populisme fra Jern-Erna sin side. At hun spiller på folks fordommer. Du kan lese om rapporten her.

Og dette var dagens lille utpust. Eller hjertesukk. Nå skal jeg skrive om noe annet. Eller kanskje jeg skal skrive om det samme. På en annen måte. Noe om livsinnhold. Noe om enkeltmenneskets verdi. Eller mangel på det. Jeg liker å snakke om verdier på Vannlandet. Og om usynlighet. Jeg føler jeg vet noe om det. Men hva vet jeg vel egentlig. Jeg er jo psykisk syk. Og uføretrygdet. Og burde vel egentlig bare holde kjeft og være takknemlig. 

 Bissel

Johan var kommet godt opp i årene da han danset hoiende på låvetaket kun ikledd et lommetørkle på hodet, men han hadde det med å få seg noen tak innimellom. Kanskje var det også derfor kjerringa en dag forsvant, sammen med sønnen, slik at han etter det måtte drive gården sammen med ei ugift søster og en halvtomsing som var satt bort på legd.

Vi ungene i bygda var ofte borte på gården til Johan. Det var den eneste gården hvor det var tillatt å hoppe i høyet, men vi ble tidlig fortalt at det bodde et troll der, Låvetrollet. Og selv om vi visste det var sprøyt, var det likevel litt skummelt. Låven var derfor ikke et sted en likte å være alene.

Han hadde moro av å skremme oss litt, han Johan, og etter hvert som vi ble større vendte han stadig tilbake til den tiden. Husker dere Låvetrollet? – brukte han å si, og gliste, og endte gjerne opp med å minne oss på da han fikk lurt oss til å pisse på strømgjerdet. Og var han i riktig godlune ble vi i blant invitert inn på poteter og smør, aldri noe annet. Vi satt rundt kjøkkenbordet og klinte digre smørklatter på varm potet, til Johan skulle ha seg en liten strekk. Det betydde at vi måtte gå. Ikke bare ut, men vekk fra gården. En times tid. Da vendte vi tilbake for å vekke han. Han sov inne på en divan i stua. Under ei gammel klokke på veggen som tikka og tikka tydelig og jevnt, og det lukta rart der. En blanding av fjøs, kropp og matlukt. Det var ingen vond lukt, men sammen med det fattigslige inventaret var både stua og resten av huset likevel annerledes alt vi var vant med. Og det kom aldri andre folk til gårds enn vi unger. Hvorfor ikke tenkte vi aldri over, men kanskje hadde det å gjøre med at det var lite glede over Johan. Han gjorde det han skulle, diger, breibeint og langsom, dag etter dag, år etter år, kun avbrutt av et eller annet sprell, et eller annet faenskap.

Johan hadde hest, og under onna var vi med og hjalp til, og så fikk vi sitte på høylasset. I blant fikk vi til og med ta tømmene. Men fikk han et av takene sine, så løp vi. Tålmodigheten hans hadde en viss grense. En visste aldri hvor den grensen lå, men ble den brutt ble det skummelt. Og det skjedde gjerne brått. Uten forvarsel. En gang jagde han oss fra gården mens han svingte en diger staur etter oss. Brølte og påkalte død og fordervelse og fanden sjøl over oss mens spyttet sprutet fra kjeften, fordi vi hadde gått inn i vedskjulet og startet saga uten å be om lov. Og han lovte dyrt og hellig at viste vi oss på gården igjen skulle han rive hodet av oss som kyllinger og slenge dritten til reven. Vi tvilte ikke på at han var i stand til det. En annen gang tok han fullstendig av fordi hesten reagerte litt for sent da den skulle dra i gang høylasset, eller kanskje var det noe annet som utløste raseriet, hvem vet, men han sendte høygaffelen for all kraft som et spyd inn i hesteskinka. Og hesten remja, hoppa og vrei seg inne mellom sjekene og forsøkte å få tak i høygaffelen med tenna, men Johan hang seg fast i bisselet og dunka ei diger knyttneve inn i mulen på den. Slo og slo mens han skreik minst like jævlig som hesten. Til den roet seg. Til den sto stille, dirrende, med høygaffelen i låret.

Svarten, som hesten het, ble en dag byttet ut med en diger, grå traktor. Han ble pensjonert, som Johan sa. En stund gikk den i havnehagen og gressa sammen med kuene, og da var det ingen som torde å klyve over gjerdet. Svarten var blitt litt mannevond, og jagde alle som kom i nærheten med høye vrinsk. Men en dag var den borte. Da hadde vi vent oss til å sitte på traktorskjermen i stedet for i hestekjerre, men det ble egentlig aldri det samme.

I helgene drakk Johan hjemmebrent og øl, mye hjemmebrent og øl, da var det best å holde seg unna. Og slik gikk årene, til han var blitt en gammel mann. Både han og gården hadde etter hvert blitt ganske slitne å se til. Tomsingen han hadde hatt til hjelp var dau for mange år siden, mens søstera hadde visna, og krympa. Og noe hadde skjedd med ryggen hennes. Så de siste ti årene eller så, gikk hun mer og mer i vinkel. Hun så ut som ei gammel heks som hang sammen kun ved hjelp av skinnet, og gikk bare ut når hun nærmest krabba seg over til fjøset for å melke morgen og kveld. Til hun ble sendt på et hjem.

Så en dag var også kuene borte. Like etter det gjorde Johan sitt siste sprell. De fant han en morgen med ei grime over hodet, bissel i munnen og tømmene rundt halsen, hengende fra ei grein i den største bjørka i havnehagen. Ingen forsto hvorfor.

***

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Gamle Svarten