Synlig/usynlig.
Video her.
I natt drømte jeg at jeg skulle avlives. Det er uklart for
meg hvorfor, men drømmen henger fremdeles i nå når jeg har stått opp. Jeg må
innrømme at det ikke føltes greit, og at det setter sitt preg på morgenen.
Ofte er det slik at det jeg drømmer henger i en stund
etter at jeg har våknet. Og har jeg drømt noe fint, føles det helt ok med slike
bakheng. Minnet om møkkadrømmene kunne jeg derimot godt tenkt meg å kunne slå
av.
Følelser er ikke alltid like greie. Så det å kunne radere ut
et minne virker kanskje som en god løsning for noen. For eget vedkommende, tror
jeg likevel ikke at jeg ønsker å fjerne annet fra minnebarken enn eventuelle
vonde drømmer.
Nå er det jo helst sikkert slik at både du og jeg bærer på vonde minner. Det kan også hende at både du og
jeg har fortrengt ting som har hendt i livene våre. Men den fortrengningen er
ikke frivillig. Vi har ikke valgt den, fortrengningen har ikke blitt satt opp i
mot andre valgmuligheter. Det kan hende at vi går rundt med litt merkelige reaksjoner
på ting vi ikke vet opphavet til, på grunn av disse fortrengte minnene.
Kroppen husker, sies
det. Og det tror jeg ofte den gjør. Jeg tror til og med at kroppen i blant
klarer å få hodet til å huske ting vi hadde glemt også. Noen som kanskje ville
si seg enig med meg der, finnes blant de som har blitt utsatt for seksuelle
overgrep. Kanskje også andre overgrep. Noen av disse har blitt minnet på sakene
godt opp i voksen alder. Etter tiår med fortrengning. Å få et slikt minne
dumpende ned i hodet, må være veldig vanskelig. Først skal du ta opp kampen mot
din egen tvil og motstand, og så skal du være nødt til å ta opp kampen om tvilen og motstanden til de som
står rundt deg. For den dukker gjerne opp i blant, hos noen, når ting blir fortalt. Slikt er naturlig.
Selv er jeg ikke en av dem som plutselig har blitt minnet på
overgrep i barndommen. For meg har minnene vært der hele tiden. De er ikke av
seksuell karakter, men går mer i retning fysisk og psykisk vold, og nedbrytning
av jeget. Heldigvis er det ingen rundt meg som tviler på dette. De som er rundt
meg vet at det stemmer, og aksepterer hva det har gjort med meg. Det vil si de
respekterer at jeg er meg. Med de reaksjonsmønstre jeg har etablert. Uten at de likevel må være enige i alle valg jeg gjør.
Det er mange reaksjoner de som har blitt utsatt for overgrep
kan få. Ofte kan de også få en diagnose. Min egen diagnose er angst og
depresjoner. Jeg skulle gjerne blitt kvitt denne delen av meg, men jeg er ikke
villig til å gi slipp på minnene mine samtidig. I stedet tar jeg dem fram, om igjen og om igjen, og forsøker å leve med dem i stedet for mot dem.
Angsten min har to sider. Den ene siden er en form som
kommer snikende og vedvarer over tid. Som gjør at jeg for eksempel ikke kan
bevege meg ut blant folk. Som kan tvinge meg inn undr dyna. Jeg vet ikke alltid
hva som utløser denne delen av angsten min. Den andre delen er den som kan dukke opp ute
på gata helt plutselig. Det er som en
bølge fosser gjennom kroppen min, og hele jeg oppløses. Ansiktet mitt mister sin
gjenkjennelighet, og jeg begynner å se mot speilflater for å se hvordan jeg ser
ut. Ikke fordi jeg er så fryktelig
jålete, men fordi jeg mister begrepet om meg selv. Denne angsten dukker gjerne ofte opp i
møtet med en helt spesiell type menn. Disse mennene kan være veldig
forskjellige å se til, men de har likevel noe ved seg som jeg der og da gjenkjenner som potensielt invaderende. I form av å ta fra meg fysisk kontroll eller i form av at
jeg kan bli nedverdiget og frarøvet noe på et mer mentalt plan.
For meg er det greit å vite dette reaksjonsmønsteret mitt.
Det hadde vært mye vanskeligere om jeg ikke kunne forklare hvorfor angsten
plutselig hugger. Så å glemme årsaken er ikke et alternativ. Disse årsakene
følger meg som en skabbete kjøter, og de kommer til å følge meg livet ut. Det
er de velkommen til å gjøre.
Jeg vet at ikke alt jeg tenker er det samme som andre
tenker. Det finnes folk som konkluderer
med andre løsninger enn jeg gjør. Så der
jeg tar min historie fram og maler bilder av den, eller skriver om den, velger
noen å tvinge minnene tilbake eller forsøke å løpe fra dem. Enkelte av disse
igjen får reaksjoner i form av angst, spiseforstyrrelser, tvangshandlinger,
selvskading, rus og isolering. Bare for å nevne noe. Og slikt kan jo gjerne
fungere en stund. Pirker du lenge nok på på armen vil det etter en tid
bli et sår som er stort nok til å oppta det meste av oppmerksomheten din, slik at andre ting
trykkes tilbake. Tilsynelatende. Men om det er en god løsning i lengden tviler
jeg på. Grunnen til at jeg skriver som jeg gjør på Vannlandet, er for å minne på at det finnes andre løsninger enn sår på armen. Det finnes min løsning, og mange, mange fler. Men taushet er ingen løsning. Taushet er en unnvikelse.
Nå har jeg sittet ved dataen en stund. Minner og bilder har
vist seg for mitt indre øye mens jeg skriver. Konkrete minner fra mitt eget
liv, men også bilder som må være fra en annens liv. Og knyttet til disse bildene
fra en annens liv, finnes det følelser jeg mener å kjenne igjen. Kanskje er
følelsene jeg gjenkjenner dine. Kanskje er bildene fra ditt liv. Kanskje er de knyttet til deg som
sitter og leser dette nå. Akkurat hvem du er, vet jeg ikke. Men til gjengjeld
vet du det.
Kaffekruset mitt er snart tomt. Den siste slunken har blitt
lunken. Det er på tide å lete fram et foto av en tegning eller et maleri, som
skal følge det jeg har skrevet. Slik jeg gjør hver gang jeg skriver på Vannlandet. Og en link
jeg kan sette under ”Dagens link”. Etter at disse to tingene er på plass skal
jeg få i meg noe frokost. Og enda litt senere har jeg glemt drømmen om at jeg
skulle avlives, håper jeg. Jeg vil ha glemt ansiktet til mannen som bøyde seg over meg. Sprøyten
som ble satt. Nummenheten som bredte seg i kroppen min. Og alle som sto rundt
og jublet.
Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link: Du Gråter Så Store Tåra
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar