lørdag 30. juni 2012

A work in progress.


                                                                                                                                                                                         Meg.




I det siste har jeg lagt ut noen bilder på Facebook, i et album jeg kaller ”Work in progress”. Det vil si bilder av malerier som ikke er ferdige enda. Bildene illustrerer noen få stadier i et maleris vei mot det jeg er i stand til å få til. Jeg vet aldri helt på forhånd hva jeg kommer til å klare, men jeg vet at jeg ikke får til det jeg vil.
At jeg ikke får til det jeg vil, betyr ikke at det jeg gjør mangler en verdi for meg. For alt er i bevegelse, og det jeg skaper viser denne bevegelsen. Jeg har derfor tatt vare på det første bildet jeg lagde, fra da jeg begynte å male for ca. fem år siden. Og det er ikke vanskelig for meg å se at noe har skjedd i løpet av de årene. Om skillet mellom det jeg gjør i dag, og det jeg kommer til å gjøre om fem år blir like stort, kommer jeg til å ha gått en lang vi på kort tid. Likevel vil jeg ikke ha nådd opp, om en tenker på det å ha nådd opp som et klart definert mål med gjenkjennelige og endelige verdier. Det igjen betyr at det er i selve veien jeg må finne mine verdier, og min mening i livet.
En kan aldri gjøre mer enn det en klarer. Og på mange felt i livet vårt gjør vi vårt beste. Likevel er det veldig lett å falle i den fella som nedvurderer det en gjør og det en har gjort. Og det gjelder på mange plan. Jeg tror at grunnen til nedvurderingen av oss selv, ligger i at vi ikke klarer å skille mellom det vi ser som potensialet vårt, og det vi makter. Og det er litt dumt, for der ligger det gjerne en stor avstand. Og det er lett å aldri føle seg bra nok som menneske, som far eller mor, søster eller bror, venn eller kunstner eller snekker eller kakebaker. Det finnes dynger med små og større ting i livet vårt som vi aldri blir fornøyd med.
Om vi klarte å leve opp til potensialet vårt, og fikk til alt vi forsøkte på, ville vi ikke leve i en evig seiersrus, men heller oppleve et liv med tomhet, tror jeg.  For uten å ha noe og strekke seg etter, ville mye blitt meningsløst. Å få oppleve seg selv som verdensmester på alle felt, er det kun enkelte mennesker med helt spesielle diagnoser som kan påberope seg. Men de igjen må forholde seg til den manglende evnen hos deg og meg til å erkjenne deres storhet, så til og med de med grandiost selvbilde kan slite med motbakker.
Å slite er ikke det verste en gjør. Uten motbakker ville vi ikke ha fjelltopper å skue ut fra. Selv sliter jeg på mange felt. Men ikke hele tiden. Og ikke alt slit ligger helt opp i mot det jeg er i stand til å leve med. Noen ganger fører slitet kun til at jeg blir litt andpusten, eller at det verker i muskler. Og det kan jo føles ganske greit. Det gjør meg jo i stand til å oppleve den kroppen jeg bor i. Slitet gir meg med andre ord en gevinst. På samme måten som slit på mer mentalt plan gjør sitt til at jeg utvikler meg som menneske, og også tilbyr meg en gevinst i etterkant.
Det er ikke alltid så lett å få øye på den mulige gevinsten som ligger i det å slite i motbakke. Jo vanskeligere noe er, jo større blir i blant motløsheten og smerten, og troen på at en skal nå en topp forsvinner i tåkeheimen.  
I det maleriet jeg holder på med nå, sleit jeg med å få til øynene. Bildet er et selvportrett. Jeg måtte male over og begynne på nytt flere ganger, før blikket og øynene ble tilnærmet slik jeg ville ha det. Da jeg så på hva jeg omsider hadde fått til, kjente jeg et snev av lykke. Det varte helt til jeg ble oppmerksom på noe annet i maleriet, som krevde mer oppmerksomhet. Da forsvant lykkefølelsen litt. Men hver gang jeg husker på å se på øynene jeg malte, kan jeg hente fram en tråd som fører meg tilbake til den gode følelsen av å ha klart noe.
Da jeg slet som verst for noen år tilbake, og livet mitt egentlig dreide seg mest om å overleve, ville jeg fnyst av de ordene jeg nå skriver. Fordi smerten var for stor, musklene verket, lungene ikke fikk luft, hjertet ikke fungerte til annet enn å pumpe blod, og framtiden var et svart hull jeg sto ved kanten av og vaklet. Når en stirrer ned i et svart hull, er det vanskelig å se noe i det hele tatt, så det meste dreier seg om det en føler, der ved kanten av hullet. For meg var de mest tydelige følelsene angst og håpløshet.
Nå, etter at hjertet har gjenfunnet sin evne til mer enn å pumpe blod, forsøker jeg å fokusere på annet enn et svart hull. Jeg forsøker å knytte meg fast til det jeg klarer. Ikke det som er potensialet mitt, eller det jeg aldri fikk eller aldri klarte, men det jeg faktisk har fått til. Slik at jeg kan trekke en tråd tilbake om jeg igjen skulle komme til å ende ved kanten av et juv, eller et hull. En tråd jeg kan bruke til å lede meg selv inn på tygg mark igjen.
Å skrive her på Vannlandet er en slik tråd for meg. Å male et maleri er en tråd inn mot noe i meg selv. Jeg spinner og spinner trådene mine. Binder tid og rom sammen. Ikke for å skape et nett jeg skal være fange i, men for å spinne en plattform sterk nok til å bære meg.
Også du har denne evnen til å skape en plattform. Også du har kommet dit du er i dag. Gjennom å brøyte deg vei gjennom ur og myr, gjennom regnskyll og solskinnsdager og gjennom ikke å falle helt ned i ditt eget sorte dyp. Om du føler du sitter i bunnen av et sort hull, så tar du feil. Hadde du falt helt ned, hadde du ikke kunnet lese dette. For det finnes ikke lys nok til det i sorte hull. Det at du leser dette betyr at det fremdeles finnes lys i livet ditt. Og der det finnes lys, er det mulig å se retning.
Det finnes ingen andre som har klart nøyaktig det du har klart. All din styrke har du brukt, og det har vært nok. Slik er du også nok. Og for det applauderer jeg deg.
Verken du eller jeg er der vi føler vi kunne klart å være. Det er det som kjennetegner det å leve. Avstanden til Utopia er formidabel. Men både du og jeg har klart å komme dit vi er, og du skal videre, og jeg skal videre. Potensialet ditt ligger der som en venn du kan støtte deg mot. En venn som hjelper deg til å lese et kart. Veien er svingete og full av hull og bakker, men blikket ditt er klart nok til å lese kartet, og kreftene store nok til bevegelse.  Vi er alle, ”A work in progress”.

Ha en fin dag.
Bjørn






onsdag 27. juni 2012

Akkurat hvem du er, vet jeg ikke. Men til gjengjeld vet du det.


                                                                                                                                                          Synlig/usynlig. Video her.




I natt drømte jeg at jeg skulle avlives. Det er uklart for meg hvorfor, men drømmen henger fremdeles i nå når jeg har stått opp. Jeg må innrømme at det ikke føltes greit, og at det setter sitt preg på morgenen.
Ofte er det slik at det jeg drømmer henger i en stund etter at jeg har våknet. Og har jeg drømt noe fint, føles det helt ok med slike bakheng. Minnet om møkkadrømmene kunne jeg derimot godt tenkt meg å kunne slå av.
Følelser er ikke alltid like greie. Så det å kunne radere ut et minne virker kanskje som en god løsning for noen. For eget vedkommende, tror jeg likevel ikke at jeg ønsker å fjerne annet fra minnebarken enn eventuelle vonde drømmer. 
Nå er det jo helst sikkert slik at både du og jeg bærer på vonde minner. Det kan også hende at både du og jeg har fortrengt ting som har hendt i livene våre. Men den fortrengningen er ikke frivillig. Vi har ikke valgt den, fortrengningen har ikke blitt satt opp i mot andre valgmuligheter. Det kan hende at vi går rundt med litt merkelige reaksjoner på ting vi ikke vet opphavet til, på grunn av disse fortrengte minnene.
 Kroppen husker, sies det. Og det tror jeg ofte den gjør. Jeg tror til og med at kroppen i blant klarer å få hodet til å huske ting vi hadde glemt også. Noen som kanskje ville si seg enig med meg der, finnes blant de som har blitt utsatt for seksuelle overgrep. Kanskje også andre overgrep. Noen av disse har blitt minnet på sakene godt opp i voksen alder. Etter tiår med fortrengning. Å få et slikt minne dumpende ned i hodet, må være veldig vanskelig. Først skal du ta opp kampen mot din egen tvil og motstand, og så skal du være nødt til å ta opp kampen om tvilen og motstanden til de som står rundt deg. For den dukker gjerne opp i blant, hos noen, når ting blir fortalt. Slikt er naturlig.
Selv er jeg ikke en av dem som plutselig har blitt minnet på overgrep i barndommen. For meg har minnene vært der hele tiden. De er ikke av seksuell karakter, men går mer i retning fysisk og psykisk vold, og nedbrytning av jeget. Heldigvis er det ingen rundt meg som tviler på dette. De som er rundt meg vet at det stemmer, og aksepterer hva det har gjort med meg. Det vil si de respekterer at jeg er meg. Med de reaksjonsmønstre jeg har etablert. Uten at de likevel må være enige i alle valg jeg gjør.
Det er mange reaksjoner de som har blitt utsatt for overgrep kan få. Ofte kan de også få en diagnose. Min egen diagnose er angst og depresjoner. Jeg skulle gjerne blitt kvitt denne delen av meg, men jeg er ikke villig til å gi slipp på minnene mine samtidig. I stedet tar jeg dem fram, om igjen og om igjen, og forsøker å leve med dem i stedet for mot dem.
Angsten min har to sider. Den ene siden er en form som kommer snikende og vedvarer over tid. Som gjør at jeg for eksempel ikke kan bevege meg ut blant folk. Som kan tvinge meg inn undr dyna. Jeg vet ikke alltid hva som utløser denne delen av angsten min.  Den andre delen er den som kan dukke opp ute på gata helt plutselig. Det er som en bølge fosser gjennom kroppen min, og hele jeg oppløses. Ansiktet mitt mister sin gjenkjennelighet, og jeg begynner å se mot speilflater for å se hvordan jeg ser ut.  Ikke fordi jeg er så fryktelig jålete, men fordi jeg mister begrepet om meg selv. Denne angsten dukker gjerne ofte opp i møtet med en helt spesiell type menn. Disse mennene kan være veldig forskjellige å se til, men de har likevel noe ved seg som jeg der og da gjenkjenner som potensielt invaderende. I form av å ta fra meg fysisk kontroll eller i form av at jeg kan bli nedverdiget og frarøvet noe på et mer mentalt plan.
For meg er det greit å vite dette reaksjonsmønsteret mitt. Det hadde vært mye vanskeligere om jeg ikke kunne forklare hvorfor angsten plutselig hugger. Så å glemme årsaken er ikke et alternativ. Disse årsakene følger meg som en skabbete kjøter, og de kommer til å følge meg livet ut. Det er de velkommen til å gjøre.
Jeg vet at ikke alt jeg tenker er det samme som andre tenker.  Det finnes folk som konkluderer med andre løsninger enn jeg gjør.  Så der jeg tar min historie fram og maler bilder av den, eller skriver om den, velger noen å tvinge minnene tilbake eller forsøke å løpe fra dem. Enkelte av disse igjen får reaksjoner i form av angst, spiseforstyrrelser, tvangshandlinger, selvskading, rus og isolering. Bare for å nevne noe. Og slikt kan jo gjerne fungere en stund. Pirker du lenge nok på på armen vil det etter en tid bli et sår som er stort nok til å oppta det meste av oppmerksomheten din, slik at andre ting trykkes tilbake. Tilsynelatende. Men om det er en god løsning i lengden tviler jeg på. Grunnen til at jeg skriver som jeg gjør på Vannlandet, er for å minne på at det finnes andre løsninger enn sår på armen. Det finnes min løsning, og mange, mange fler. Men taushet er ingen løsning. Taushet er en unnvikelse. 
Nå har jeg sittet ved dataen en stund. Minner og bilder har vist seg for mitt indre øye mens jeg skriver. Konkrete minner fra mitt eget liv, men også bilder som må være fra en annens liv. Og knyttet til disse bildene fra en annens liv, finnes det følelser jeg mener å kjenne igjen. Kanskje er følelsene jeg gjenkjenner dine. Kanskje er bildene fra ditt liv. Kanskje er de knyttet til deg som sitter og leser dette nå. Akkurat hvem du er, vet jeg ikke. Men til gjengjeld vet du det.
Kaffekruset mitt er snart tomt. Den siste slunken har blitt lunken. Det er på tide å lete fram et foto av en tegning eller et maleri, som skal følge det jeg har skrevet. Slik jeg gjør hver  gang jeg skriver på Vannlandet. Og en link jeg kan sette under ”Dagens link”. Etter at disse to tingene er på plass skal jeg få i meg noe frokost. Og enda litt senere har jeg glemt drømmen om at jeg skulle avlives, håper jeg. Jeg vil ha glemt ansiktet til mannen som bøyde seg over meg. Sprøyten som ble satt. Nummenheten som bredte seg i kroppen min. Og alle som sto rundt og jublet.

Ha en fin dag.
Bjørn

mandag 25. juni 2012

En blå, blå himmel, med en enslig liten sky som ikke er skremmende i det hele tatt


                                                                                                             



I dag kan man lese på nett, at Erna Solberg tjener mest av partilederne. Kr 1400000 er summen for 2011. En million, fire hundre tusen. Dette er samme dama som ganske nylig foreslo at de svakeste i samfunnet bør få mindre enn de gjør nå. Det er for å luke ut de som utnytter systemet, rettferdiggjør hun det med.
70kr dagen synes hun er nok for en som må krype til sosialen fordi livet av en eller annen grunn ble for vanskelig. Den samme Erna sier etter hva artikkelen om lønn hevder, at hun synes hun fortjener summen hun selv får.  Det hun får er 6087 kroner om dagen, om en legger til grunn 230 arbeidsdager i året. Om en fordeler Ernas lønn over 365 dager, blir det 3835 pr dag. Hva hennes mann tjener i tillegg, sier artikkelen ingenting om. Men som familie lider de nok ingen nød. Og det er jo bra. For det at ingen familier fortjener å lide nød, er en sannhet vi tror på i Norge. Eller slik har vi i hvert fall gjerne tenkt. Fram til nå.
I blant er det greit å se på ting som ikke er så nært, for å få perspektiv. Ser en kun til nesen sin, blir perspektivopplevelsen dårlig. En ser kun seg selv. En trenger litt avstand, for å oppleve perspektiv. Så derfor synes jeg det er en grei sak å vise hvordan den av partilederne som tjerner mest, samtidig er den som går i strupen på de fattigste i det landet hun ber om tillit til å styre. Jeg synes det gir et greit perspektiv på enkelte ting.
Vanligvis skriver jeg mest om mellommenneskelige verdier her på vannlandet, og om egenverdi. Jeg bruker lite energi på politikk. Men ”ingen slipper undan politiken”, sang Marie Bergman en gang. Og det gjelder nok fremdeles. Samtidig handler jo også politikk om verdier. Levevilkår handler om verdier. Klassekille og makt handler om verdier. Om en setter seg på sin høye hest eller tvinges under hestens hover handler om verdier. Men ikke alle verdier bør få ende opp i hjørnet av det gulvet som males med ordet økonomi, slik at vi tvinges til å velge der inne i kroken. Verdier bør heller løftes opp i lyset, slik at vi kan se på dem. Fra alle kanter. Og kanskje oppdage andre muligheter enn det en ville gjort, når ting er trengt opp i et hjørne.
Å se på det en omgir seg med fra flere kanter er ikke det dummeste en gjør. For kanskje finnes det noe på baksider også. Til og med de tingene som glitrer mest har en bakside. Månen har en bakside. Og solen. Du har en bakside. Jern Erna har en bakside. Det som blender deg i form av glitrende lys og musikk, har en bakside. Tivoliets telt har en bakside.  Et todimensjonalt bilde har en bakside.
Om en rørlegger, snekker eller annen håndverker utnytter et system som tillater dem å arbeide svart, blir ikke alle andre håndverkere straffet økonomisk. Om en politiker skaffer seg økonomiske fordeler på en ikke helt stueren måte, straffes ikke alle politikere økonomisk. En allmenn oppfatning av rettferdighet ville steile ved en slik løsningsmodell. Men når det kommer til de svakeste i samfunnet, sitter en av de sterkeste i dette landet og sier at det er greit. La oss ta fra alle de svake litt av de pengene de har, for det finnes noen som ikke skulle hatt dem, sier hun, slik jeg har oppfattet det.
Selv jobber jeg med flater. Jeg maler bilder, på et flatt lerret. Med farger. Og skaper i blant en illusjon av dybde og harmoni.  Men det er likevel kun en flate. Og på baksiden av bildet er alt grått. Så den siden blir sjelden vist fram. For det er ikke så mange som ønsker å se den siden. De vil kun ha fargene. De vil kun ha illusjonen jeg viser fram. Jeg har ennå til gode å oppleve at noen har bedt om å få se på baksiden av et maleri når jeg stiller ut.
Dette med å ta tak i en hel gruppe er en god løsning, mener Erna slik jeg forstår henne. Men jeg synes ikke det er en god løsning. Jeg synes det er et eksempel på stigmatisering og mistenkeliggjøring. Slik jeg ser det forsøker hun å skape en illusjon, og forsøker å få folk til å godta den.
Vi forsøker alle å skape illusjoner. Og vi bruker de midlene vi har til rådighet for å oppnå det. Våre barn skaper illusjoner. Og vi biter på. Vi tror de er snille og greie og flinke. Hele tiden. Slik alle foreldre mer eller mindre gjør. Men noen av barna våre blir de menneskene Erna vil ta penger fra. Kanskje det er din datter, hun plasserer i samme bås med de hun mener er kjeltringer. Eller din sønn. Ikke i dag, men om noen år. Fordi tilfeldigheter ville det slik. Kanskje blir din sønn eller datter syk. Og faller utenfor. Kanskje vil de en periode oppleve en livskrise som slår dem til jord. Alle de som faller utenfor er barn av noen. Og ikke bare barn av fattige eller mennesker det er lett å kalle tapere. Noen av barna våre blir narkomane, eller syke, eller er født med et handikap. Fysisk eller psykisk. Datteren til Thorvald Stoltenberg ble narkoman.  Det tar ikke fra henne menneskeverdet. Eller retten til å bli respektert. Hun er fremdeles et enkeltindivid. Med alt hva det innebærer av egne tanker og valg. Og hele sitt hjerte bærer hun alene. Akkurat slik du bærer ditt.
Det er lett å skape illusjoner. I politikerverden kaller vi slike illusjoner for populisme. Populismens mål og mening er å få deg til å fokusere på et lite punkt. Slik at du glemmer det som er rundt deg. Et punkt kan være av tilsynelatende positiv karakter, som å gi deg mindre skatt eller billig bensin. Det blir som lokkemidlene butikkene lurer deg inn av dørene med. Halv pris på sjokolade i dag. At kjøttdeigen desverre er litt dyr, nevnes ikke.
Ved et tilbud om billig bensin, finnes det mange som er villige til å ofre mye, tror jeg. Det betyr ikke at vi er onde eller dumme om vi ønsker billig bensin, men at vi alle lever med en blind flekk som er lett å aktivere. En blind flekk det går an å utnytte for noen. Den billige bensinen blir som et agn, som skinner så sterkt at det blir det eneste vi ser, og det er lett å bite på det som frister.
Et annet punkt populistene peker på kan være av mer negativ karakter. I blant peker de på de som er svakest. Slik Erna har gjort med sine 70kr dagen. Effekten er at de svakeste blir skilt ut fra fellesskapet og blir veldig synlige, på en negativ måte, fordi de samtidig blir tvunget til å bære moralen og valgene til alle fra denne gruppen på sine skuldre. Men det er deg Erna henvender seg til når hun peker på de svakeste, slik jeg leser et slikt framstøt. Hun henvender seg ikke til de svake. Og den gruppen du tilhører, er den som har det rimelig greit, men likevel gjerne vil ha det bedre. Og derfor blir bedt om å samle seg rundt en pekende finger.
Å ville ha det bedre er noe som ligger i oss alle. Selv vil jeg ha det bedre. På mange områder. Men likevel har jeg det ganske greit, føler jeg. Så ønsket om å få det bedre er ikke så sterkt at jeg vil ta maten ut av munnen til naboen. Jeg vil heller ikke ta maten ut av munnen til naboens barn. Men om Erna ga meg ei krone eller to av sine 1,4 millioner hadde jeg ikke takket nei. Det betyr at det finnes noe som heter moral, og verdinormer, som det går an å ta stilling til. Om du titter inn i deg selv, vil du se at de finnes også der. Dine verdier sitter ikke i tuppen av Ernas pekefinger, men i din egen evne til å tenke og til å føle. I følelsesregistret vårt ligger evnen til glede og sorg. Men også en liten bit vi kaller empati.
Vi er alle med på å legge listen for hvor vi vil stå i forhold til verdier. Det mest verdifulle er ikke alltid det du kan eie. Noen ganger føles det også godt å dele. Når noe verdifullt stjeles, føles det vondt for minst en. Når noe godt deles føles det godt for minst to. Og det at noe er godt for flere enn deg selv, er verdifullt.  Det er derfor små barn liker å gi deg gaver. Fordi de opplever det som verdifullt. Ikke verdifullt i form av penger, men i form av å skape tilknytning.  Kanskje er det bare en liten tegning.  Av en mor, og en far, og dem selv som står i mellom dem og smiler, mens de alle holder hender. De som er heldige å ha en slik familie de kan tegne, tegner gjerne også en sol. En stor gul en, med lange stråler. Og en blå, blå himmel med en enslig liten sky som ikke er skremmende i det hele tatt. De mer uheldige har ikke fargeblyanter.

Ha en fin dag.
Bjørn






søndag 24. juni 2012

Håpet ligger i å sortere.


                                                                                                                                                                                    Utsikt.




Klokka var blitt tolv før jeg våknet i dag. Og det var vel den største nyheten jeg hadde på tapetet for dagens Vannland.
Jepp, ikke alt som skjer når fram til avisenes forsider. Ikke det som skjer  i mitt liv og ikke i ditt. Men likevel skjer det ting. Som er med på å forme det livet vi lever. Dagen vår. Og oss som individer. Mye av det som skjer handler om egne valg.
Det er lett å tenke at en er formet av andre menneskers valg. Som for eksempel av foreldrene våre. Og deres tanker og handlinger. Og det er jo sant. Vi er alle vokst opp med foreldre, eller foreldresubstitutter. Og deres handlinger og valg. Men i det øyeblikket vi tenker tanken at de har gjort oss til det vi er, har vi samtidig blitt oppmerksomme på at vi er mulige å påvirke. Det betyr at det som ligger framfor oss også gir muligheter. Det betyr at vi ikke er statiske. Som igjen betyr at vi kanskje kan påvirke oss selv, og forme oss selv.
At framtiden min gir muligheter, er en ganske grei tanke, synes jeg. Og der det er rom for en tanke, er det også rom for en følelse. Den følelsen som dukker opp i meg når jeg tenker at jeg har muligheter, er todelt. Den ene delen heller mot glede, den andre mot misstro. Misstroen klamrer seg til meg, som svette klamrer seg til nissen på lasset der han kjemper for ikke å falle av. Og nissen hyler at jeg ikke skal tro jeg er noe, eller at det finnes håp. For det er nissens oppgave, og han tar oppgaven på alvor. Der jeg er i dag, er det likevel det positive som vinner fram, så nissen kan bare holde kjeft.
Med min bakgrunn og med nissen på lasset, er det i grunnen litt merkelig at jeg skal ha tro på framtiden. Det samme i forhold til ståstedet jeg har i dag. For det er bare å innrømme det, jeg er ikke kongen på haugen, og har aldri vært det. Men likevel har jeg tro. Ikke på at alt skal bli lett, men at noe skal bli bra. Og det må jeg si er tro god nok. I mine depressive stunder har jeg trodd på helt andre ting. Mørkere ting. Dødsalvorlige. Og jeg har trodd sterkt. Men det viste seg at jeg tok feil. Livet tok en vending, og rundt svingen ventet det en palett som inneholdt annet enn svart og gråtoner. Alle regnbuens farger lå og ventet på meg. Ikke i form av et kart til gryten av gull, men som en øyeåpner.
Å åpne øynene er ikke det verste en gjør. Det gir en tilgang til utsikt. Går en med øynene igjen er det ikke mulig å se andre steder enn inn i seg selv. Og der kan det være mye å se, men lys er ofte mangelvare. Spesielt om øyelukkingen skyldes en depresjon, pessimisme, eller at noen jobber for å frarøve deg retten til å være deg selv.
Nå er det ikke slik at det er bare deprimerte mennesker som lukker øynene. De fleste av oss lukker øynene våre fra tid til annen. Selv om vi ofte kan kalle det å gå med skylapper. Skylapper har den effekt at de begrenser utsynet. Og det fungerer veldig godt i forhold til hesters trygghet. Men også for mennesker. Skylapper gjør at verden blir oversiktelig og trygg. Kanskje ikke større enn ens egen hage, og de merkeklærne en har. For enkelte blir ikke verden større enn deres egenopplevde godhet, politiske korrekthet, snillhet eller riktighet. Slik at all snillhet de målbevisst viser, gir avlat for alt de aldri gjør. For eksempel i forhold til å utfordre egne holdninger. Sin egen kynisme og arroganse.
Det er ikke bare det som tyter ut fra egen ræv, en kan slippe å se om en går med skylapper. Noen mennesker har skylapper som gjør at de ikke ser meg, for eksempel. Selv når jeg står rett framfor dem. Eller folk som meg; de som har en diagnose. I stedet ser de bare det de har lyst til å se. De aller flinkeste folka med skylapper kaller vi fundamentalister, eller skråsikre, eller besteborgere. De har klart å omforme skylappene sine til å bli en liten trakt med et bitte lite hull det går an å se ut av. Og inne i trakten har de strødd sannhetene sine ut i form av små fargerike, skinnende biter, slik at det blir som å se på verden gjennom et kaleidoskop, en illusjon. Hvor de ofte plasserer seg selv og sine like på en trone. Fra en slik trone er det langt lettere å se at for eksempel jeg har en diagnose, enn at jeg er kunstner.
Besteborgerne har i tillegg til sine kaleidoskopevner også den egenskapen at de er bedre enn noen. Men tittelen sier lite om på hvilket nivå de selv lever, den sier kun at de har en holdning. Det betyr at en ikke er avhengig av for eksempel en god økonomi eller en god utdannelse eller helse, for å være bedre enn noen. En besteborger finner en i alle lag av folket. Blant alle politiske valører, til høyre og til venstre, og blomstrende blant alle trosretninger. En besteborger kan også ha en diagnose. Slik som jeg har. Til og med en diagnose som krever mer enn min gjør av meg. Min diagnose handler om angst og depresjoner. Som besteborger kan du ha langt vanskeligere diagnose enn det, og likevel opprettholde skylappene som får deg til å føle deg bedre en noen. Skulle det likevel røyne på, finnes det gjerne familie som hjelper deg til å huske på viktigheten av fasade, opprettholdelsen av ansikt utad, og ballanse i forhold til menneskers verdi og plass i samfunnet. Og noen ganger er disse velvillige hjelperne dine egne foreldre. De som vi over her nevnte har vært med på å forme deg. Noe som jo er en festlig tanke, med tanke på sirkelbevegelser. Og etter hvert får vi barn selv, hurra.
Enhver familie har sitt mønster, og vi tar alle med oss ting fra vår oppvekst. Vi vokser opp med holdninger og standpunkt vi har fått inn med morsmelka. Og et syn på livet som ofte er formet gjennom generasjoner. Det betyr likevel ikke at livet ditt er fastlagt, at alt er tenkt ferdig og alle sannheter etablert for all framtid. Det betyr ikke at du skal føle det noen andre sier du skal føle. Det betyr ikke at du ikke har valg. For valg har du. Og rettigheter. I egenskap av din egen kraft og din egenart. Du er ikke din mor eller far, din nabo eller ditt miljø. Du er du. Og det er der framtiden ligger.
Det er i det at du er du, det ligger håp. Håpet ligger ikke i å opprettholde det som har vært, i det å gå tilbake til noe du mistet eller ble frarøvet, eller klamre deg til det noen krever av deg. Slik nissen klamrer seg til lasset. Håpet ligger ikke i å redde stumpene, eller redde ansikt, eller å finne stigen til en pidestall. Håpet ligger i det som er deg her og nå, med dine evner, kvaliteter og potensial. Der du er i livet ditt. Enten du har et lett liv, ellet et vanskelig et. I dine egne tanker og evne til å føle noe ligger alt håp. Og der ligger også evnen til å skille mellom riktig og galt. Håpet ligger i det du selv velger, i det som kommer, og i å ta av deg skylappene vi alle fikk i fødselsgave. Håpet ligger ikke å tviholde på noe. Håpet ligger i å sortere.

Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link: Diagnose bipolar


lørdag 23. juni 2012

Jag vill tacka livet, som gett mig så mycket...





Så var vi kommet til midtsommer. I kveld er det Sankthansaften. Sjøl feirer jeg sjelden St.Hans nå. Men da jeg forsøkte som flittigst å passe inn i et nabolag kjørte vi fast rutine med grilling sammen med naboen. Etter møtet med veggen, psykiske problemer og et nytt fokus, er ikke slike dager så viktige lenger. Ikke er det like viktig å passe inn, og relasjonen til de naboene jeg har nå, strekker seg ikke lenger enn til å hilse på. Jeg synes ting fungerer greit, i så måte.
Men uansett hvordan jeg forholder meg til St.Hans, naboer og livet generelt, så er det likevel midtsommer. Det betyr at sommeren nå går mot hell. Og det føles litt merkelig. Det føles som om det bare er kort tid siden løvet spratt og ga grønt til øynene.
Det er ofte vi må forholde oss til at ting er på hell. Det kan være et ekteskap, en karriere, helsen eller livet. Men at noe går nedover eller mot sin slutt er ikke alltid bare negativt. Noen ganger er det slik at slutten på noe samtidig er begynnelsen på noe. Selv om det kan være vanskelig å se ting på den måten når ufrivillige forandringer står for døren. Jeg skal ikke uttale meg om hva som kommer etter livet, men jeg vet en del om hva som kommer etter at sykdom inntreffer. Jeg vet også noe om å miste en trygg økonomi, et familieliv, vennskap, hjemmet mitt, og jobben. Slike ting kan være strie å håndtere. Men for mitt vedkommende ble det også en begynnelse. Selv om den begynnelsen var smertefull. Etter hvert fikk jeg igjen orden på økonomi, fikk omsorgen for barn, fant et sted jeg kan kalle hjem, og startet å male i stedet for å arbeide med keramikk som var yrket mitt. I tillegg fikk jeg en ny kjærest.
Om jeg i dag hadde fått tilbudet om å gå tilbake til det som var, hadde jeg takket nei. Likevel slet jeg hardt for å ta vare på det jeg eide av rammer og mønstre da det ble tid for å miste det. Om jeg i dag i tillegg til å få tilbake livet jeg levde, også hadde fått tilbudet om å bli den jeg var som menneske før møtet med veggen, hadde jeg takket nei nok en gang. For jeg var grunnere før.
En psykisk knekk krever av deg at du må ned på dypet, og røre litt rundt i grumset på bunnen. Men et slikt dykk er ikke bare negativt, selv om du gjerne føler at du drukner. For noen ganger ligger det fine ting der nede på bunnen av deg selv. Kanskje en liten skatt du hadde glemt. Noe du hadde mistet. Eller noe du ikke visste fantes. Det kan være noe du oppnår eiendomsrett til, eller noe du blir i stand til å ta i mot fra andre. Uansett ville en restart av deg selv medføre at ting ville blitt slettet. Alt du fant i bunnen av deg selv ville bli gjemt bort igjen, og det ville blitt som om det aldri hadde vært der. For mitt vedkommende, at alt det nye jeg har funnet i livet mitt ville forsvinne. Og det ønsker jeg ikke. Hele den bevegelsen jeg har vært i de siste årene, ville blitt skiftet ut med den gamle kampen om å beholde. Og slik kan det ikke være. Jeg er mer enn det å forsvare det jeg har. Jeg ønsker å være i en bevegelse. Jeg ønsker å se nye ting i meg selv.
Hva slags historie du bærer på vet jeg ikke. Hva som er på hell i livet ditt, hva om er i sin spede begynnelse, hva du klamrer deg til, og hva av nytt du får ta i eie, aner jeg ingenting om. Hva du har opplevd av sykdom, svik, savn, smerte, sorg eller stengsler, vet du langt mer om enn meg. Men at det finnes muligheter, det vet jeg. Muligheter du ennå ikke har tatt i bruk. ”Fryd ligger og venter på deg, rundt neste sving", synger Anne Grete Prøys. Og noen ganger er det akkurat det fryd gjør. Sammen med alt det andre du ønsker å eie, eller bare få berøre så vidt.  Så når jeg skriver på Vannlandet om ting som skjer meg og i mitt liv, så er det det jeg vil fortelle. At det finnes muligheter. Det er ikke mitt lille liv som er interessant. Det er det at ditt kan vokse. At du bærer i deg den kraften og viljen som skal til for å sette deg selv i bevegelse. Framover.
Det er lørdag. Sankthansaften. Været er ikke det beste, men det regner ikke. Hva du vil gjøre med denne dagen, er opp til deg. Du kan bruke den til å gremmes, eller du kan bruke den til en fest. Du kan bruke den til å finne ro, eller la den være et skrik. Du kan fokusere på at sommeren går mot hell, eller at mulighetene dine ligger framfor deg. Du kan bruke dagen til å plage deg selv med alt vondt du har møtt i livet, eller glede deg over hva livet likevel ønsker å gi deg.
Selv skal jeg på butikken med kjæresten, og det får holde. Jeg skal ta det rolig, uten for mye kjas og mas. I kveld skal jeg la dem som griller få grille, og de som brenner bål få brenne dem. Jeg skal la besteborgerne få ha sitt i fred, og de som lever i utkanten av samfunnet få ha sitt. Mitt lille liv er mitt, uavhengig av hvordan andres er. Og ditt liv er ditt. Det er ditt om du ligger på sykehus, eller står på en fjelltopp og roper ut din styrke. Om du er avhengig av rullestol, eller om du sitter på en motorsykkel og kjenner vinden mot ansiktet. Livet er ditt om noen nedverdiger deg eller berømmer deg. Om noen gir deg en gave eller stjeler det kjæreste du har. Det er ditt en midtsommerkveld, og dagen etter. Og dagen etter det. Det samme er mulighetene. Mulighetene er også dine.  De du aldri fikk. Og de som venter bare på deg.

 Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link: Jag vill tacka livet

onsdag 20. juni 2012

Jensen har fått grønn arm.


                                                                                                                                                                           Gå mot ljuset, Skalk.




Dette, er det ordet jeg starter dagens blogg med.  Jeg kunne selvfølgelig valgt et helt annet ord, men det gjorde jeg ikke. Dette, er et helt greit ord å starte en blogg med, synes jeg.
Hva jeg ellers skal fylle dagens blogg med vet jeg ikke enda. Jeg kan fylle det med trivielle ting som at jeg har har forsøkt meg på et bytte av kaffemerke, men det er jo lite spennende å lese om, og lite spennende å skrive om.
Hadde jeg begynt dagens blogg med et annet ord enn dette, kan det hende jeg hadde endt opp med og ikke nevne byttet av kaffemerke. Jeg kunne for eksempel ha begynt med ordet du. Jeg kunne ha lagt opp til å si at du tenker, du er, eller du sa – noe.
Men det kommer sjelden noe godt ut av slike ting. Det blir mye påstander, som ikke har annet hold enn at jeg har en subjektiv opplevelse av noe på din bekostning. Ofte er det veldig lett å si noe om andre. En ville kanskje si noe helt annet, men den som lytter hører kanskje ikke det vi selv mener å si. Og opplever i blant at det å få en beskrivelse av seg selv er et angrep. Da har vi ikke helt fått til dette med kommunikasjon. Og så kan vi begynne å krangle om hva som egentlig ble sagt og hva som egentlig ble ment og alle skjulte agendaer.
Noen ganger er slike skjulte agendaer å gi et stikk. Da kaller vi det gjerne passiv aggressivitet. En slik form for aggressivitet er gjerne rettet mot noen sitt mest sårbare punkt, og er vanskelig å forsvare seg i mot. Om en adresserer en slik form for aggresjon, får en gjerne høre at det ikke var ment slik. Du må ikke alltid henge deg opp i slike ting, kan det bli sagt. Og så kommer det gjerne en liten beskrivelse av hvem du er og hvordan du reagerer. Det er lite oppbyggelighet knyttet til passiv aggresjon.  Passiv aggressivitet er ikke morsomt å bli utsatt for. Heller ikke aktiv aggressivitet er morsom. I det hele tatt er aggresjoner ikke morsomt.
Den formen for aggressivitet som er aller minst morsom er den som fører til vold. Bang, en knyttneve i trynet. En knyttneve i trynet er et langt mer direkte og hardtslående argument enn passiv aggresjon. Og enda vanskeligere å få noe positivt ut av. En slik knyttneve kan rettes mot en fremmed, en venn, en kjærest eller et barn. Sjøl har jeg løpt på noen knyttnever opp igjennom årene, selv om jeg etter hvert har blitt flinkere til å unngå dem. Som barn hadde jeg ikke den muligheten. Om en er sperret inne på et rom med en overgriper er det ikke så mye en kan gjøre for å styre unna. En kan forsøke å vri ansiktet vekk, men det hjelper sjelden i lengden om plassen en beveger seg på er begrenset. Knyttneven finner deg.
Å bli banket opp er en rimelig tydelig form for aggresjon, og resultatet av den kan henge i lenge. Men det finnes en fordel ved den formen for aggressivitet, vi har noe konkret å henvise til. De som lever i årevis med passiv aggresjon får gjerne ikke den muligheten. Og det gjelder også barn. Det er ikke engang sikkert de opplever å bli angrepet, kanskje de bare opplever at de ikke strekker til. Og at det er deres egen feil.
Det er mange feil en kan gjøre gjennom et liv. Men det å bli malt i grelle farger, slått, mobbet, eller langsomt og sikkert bli frarøvet all verdighet, er ikke ens egen skyld. Enten det er foreldre, en sjef, en venn, ektefelle eller en kjærest som står for overgrepet. Et barn som blir slått, er ikke ansvarlig for slaget. En kvinne som blir banket opp av sin mann er heller ikke ansvarlig for volden.
Jeg vet ikke hvorfor jeg begynte å skrive om dette med aggressivitet i dag. Det bare poppet opp fra underbevisstheten. Om en har blitt utsatt for vold eller andre former for overgrep, så gjør det ofte det. Uten at en alltid vet hvorfor. Slik en også blir det en blir, uten alltid å vite hvorfor. Man bare er, med de minner og erfaringer og de konsekvenser et liv kan gi. Og mer skal jeg ikke si om den saken. I dag. Det er ikke alltid en trenger å si så jævlig mye.  

*** 

Perspektiv 

Jensen har det ikke greit. Jensen har fått grønn arm. Jepp, sånn er det. Han våknet en morgen og så var den grønn. Nærmest selvlysende. Og hoven. Og hånden hadde mistet fingrene. Sant å si var hele hånden borte. Den hadde grodd seg sammen med armen på en måte som når jeg ser på den får meg til tenke tanker om evolusjon; landdyr som ble til hval og sånt. Luffer. Alt han har nå er en grønn langstrakt form. Den virker litt dau. Og er absolutt ubrukelig, sier Jensen, om armen sin. Men han har nå alltid hatt det med å syte over alt mulig. 

***

Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link: En liten, vakker låt.




mandag 18. juni 2012

Det er ikke alt vi føler som henger på greip.

 

                                                                                                                                                         Gul er angstens farge.





I dag skal jeg skifte vann på akvariene mine. Noe som er en plikt, selv om det er knyttet til en hobby. Plikten ligger i at jeg har ansvaret for fiskenes ve og vel. Jeg har flere plikter i livet mitt enn jeg har hobbyer. Det at jeg har en psykisk lidelse fritar meg ikke for plikter. Det gjør bare sitt til at det blir vanskeligere å oppfylle dem, til tider. Når det gjelder vannbytte på akvariene mine er det likevel helst de herpa lungene mine som utfordres, ikke angsten. Men at det finnes fysiske utfordringer i livet mitt fritar meg heller ikke for plikter. Og ting lar seg løse. Jeg må bare gjøre ting i mitt eget tempo. Vi har alle rett til vårt eget tempo.
Noen ganger oppleves plikter som noe herk. Men det er en illusjon. For et liv uten plikter ville vært et liv i tomhet. Det ville vært på linje med å ha et liv hvor ingen eller ingenting trengte deg. I mitt liv er det noen som trenger meg. Hvor mye hver enkelt trenger meg varierer. Jeg tror de som står meg nærmest trenger meg mest. Slik tror jeg det er i ditt liv også. Det er noen som trenger deg, og de som trenger deg mest er de som står deg nærmest. Og det er alltid noen som er nærmest. Det at det ikke alltid føles slik, betyr ikke at det ikke er slik. Uansett avstand står noen nærmest. Det er ikke alt vi føler som henger på greip.
Jeg synes at det er greit at noen trenger meg. Likevel hender det jeg brummer litt, når jeg blir krevd for tilstedeværelse og gjerning. Det er fordi jeg har en kraft i meg som forsøker å holde meg i ro. Før trodde jeg at denne kraften som vil holde meg i ro bar navnet latskap, men etter som årene har gått har jeg forstått at det like ofte handler om angst. Jeg har et tankegods som forsøker å si meg at å være helt rolig uten krav og plikter vil dempe angsten min. Men stemmen som sier dette er falsk.
Å være helt i ro har aldri gjort noe godt for angsten min. Det kan hende det gjør at den ikke vokser der og da, men ikke noe mer en det. Og på sikt gir en tilværelse uten bevegelse og utfordringer bare mer angst. Noe som får den falske stemmen i meg til å si at jeg må holde meg enda roligere. Dette har ført til at jeg i perioder av livet mitt ikke har klart annet enn å ligge helt stille inne på et mørkt rom. Men angsten forsvant ikke selv om jeg lå så stille jeg kunne. Den vokste i stedet. Helt til jeg sto opp, og begynte å gjøre noe.
I dag ligger jeg ikke helt stille. I stedet gjør jeg noe. Jeg sitter blant annet og skriver dette. På den måten er du og jeg ganske like. For du gjør også noe. Akkurat nå. Du sitter og leser dette. Noe som er et valg du har tatt. Du kunne også valgt å ligge inne på et mørkt rom uten å bevege deg. Livet er fullt av valgmuligheter, selv om vi ikke alltid ser dem. Jeg kan for eksempel lett forestille meg at du ikke så ofte tenker på at du burde ligge noen uker uten å røre deg inne på et mørkt rom. Men den løsningen som valgmulighet finnes altså.
Selv om det finnes en valgmulighet, betyr det ikke at du må velge alt som er mulig. Du trenger for eksempel ikke å slå noen, selv om det er mulig. Eller trykke noen ned. Å misbruke noen er heller ikke noe du må gjøre, selv om du kunne klart det fordi muligheten dukket opp som et valg. Du trenger heller ikke å underkaste deg noen, selv om det er mulig. Du kan velge noe annet. Det er jo så mange andre valg en kan ta. Og du er i stand til å ta dem. La ingen lure deg til å tro noe annet, slik angsten min har lurt meg inn på et mørkt rom. Mørke rom er sjelden mye å hige etter. De kan være skumle, men det stopper gjerne der. Om du absolutt ønsker å gå inn i et mørkt rom, så gjør det på tivoli. Og kjenn på det lille gyset. Etterpå kan du gå ut i solen. Og gjerne spise litt sukkerspinn. Å spise sukkerspinn en solfylt dag er langt bedre enn å bli værende i et mørkt rom. Men begge tingene handler om valg. Det er kun det du føler du ikke velger. Handlingene dine kan du velge uansett.
Nå skal jeg spise frokost. Det er et valg. Jeg kunne også valgt å la være. Det er mange som skipper frokosten. Jeg er ikke en av dem. Noen av de som ikke spiser frokost har en psykisk lidelse. En spiseforstyrrelse. Kanskje du som lester dette har det slik, akkurat nå. Men det betyr ikke at du alltid må ha det slik. Det handler også her om valg. Og vilje. Og en god porsjon mot. Jeg tror at et sted inni deg finnes dette motet, og at det er stort. Kanskje enda større enn en regnbue. Selv er jeg ganske modig, på mange områder i livet. Det føles bare ikke slik bestandig, fordi jeg er så full av angst.

Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link: True Colors






søndag 17. juni 2012

Å være deprimert er ikke trøstbart.


                                                                                                                                                                       Hover.



Regnet har kommet tilbake til Bergen. Hvor det har oppholdt seg siste tiden, skal ikke jeg ha noen formening om. Men det er lett å se at det er her nå. Det mest tydelige tegnet utover vannet, er at solen er borte.
I blant er det slik at solen forsvinner på andre områder i livet også. Spesielt om en bruker solen som en metafor. Sol ute, sol inne, sol i hjertet, sol i sinnet…
Regnværsdager er ikke det verste vi har.  Regnværsdager kan en bruke til masse. Om ikke annet kan en samle vann. I en bøtte. Det gjorde bestemoren min. Også vasket hun håret i det. Regnvann er så godt for håret, påsto hun. Men dette er samme dama som tok vare på potetvannet og drakk det. Ikke for håret sin skyld, men for kroppen. Så ble hun da også gammel. Godt over nitti.
Min bestemor het Øverby til etternavn. Det gjorde min bestefar også. Og min mor. Alle disse er døde. Men det finnes flere mennesker som er knyttet til slekten Øverby med blodsbånd. Som attpåtil lever. Blant annet jeg. Og denne helga er det stort slektstevne på Vikersund. Med folk fra fjern og nær og over there. Selv er jeg ikke der. Sosial angst og en dynge mennesker jeg ikke kjenner er ingen god kobling. Så jeg sitter i Bergen og ser at regnet har kommet tilbake. Det plager meg ikke nevneverdig.
Men at solen forsvinner kan likevel for noen være tegn på at noe er vanskelig, sånn i billedlig forstand. Det kan for eksempel bety at en tynges av en depresjon. Det er veldig vanskelig å legge merke til solskinnsdager når en er deprimert. Det betyr likevel ikke at sola ikke er der fra tid til annen. I stedet fungerer det litt på samme måten som når vi føler oss ensomme. At vi er ensomme betyr ikke nødvendigvis at vi er alene, eller at ingen bryr seg om oss.  Det kan også handle om at det er noe vi ikke klarer å ta til oss. Om en har lyst på en kjærest, for eksempel, hjelper det lite med venner som stråler av lykke og forelskelser for å dempe vår egen ensomhet. Selv om de lykkelige menneskene bryr seg om deg. Det er i hvert fall vanskelig å fokusere slik. I det hele tatt er det vanskelig å fokusere.
Å fokusere krever en aktiv handlig. Å fokusere er sjelden å la noe strømme over deg, og lukke øynene mens du lener deg tilbake og nyter reisen, eller faller utfor et stup etter å ha gått deg bort. Å fokusere er å åpne øynene, og se. Og når du ser, vil det gjerne føre til at du føler noe. Å fokusere er og våge å være i den følelsen, i stedet for bare å la blikket sveipe over bruddstykker av følelser, drømmer, håp og frykt.
Når en er deprimert er det vanskelig å se annet enn mørke, uansett hvor mye en forsøker å fokusere. Det kan være de vakre kronbladene i en blomst, et barns smil, en bestemors erindringer eller en tur på tivoli. Alt er like svart. Det går ikke å skille ting i fra hverandre. Alt farges med den samme stiften. Den mørke. Tilbake i skrinet ligger rødt og gult og blått urørt og gliser skadefro.
Å komme seg ut av en depresjon krever gjerne at noen hjelper en. Og at noen hjelper en krever ofte at en ber om hjelp. Hjelpe er ikke det samme som å stryke over ryggen. Å stryke over ryggen er trøst. Og selvfølgelig er det fint med trøst, men kanskje ikke når en er deprimert. I det minste ikke som eneste hjelp. Når en er deprimert er det likevel lite som når inn av den slags. En trenger annen hjelp. Profesjonell hjelp.  Så skal du hjelpe noen du tror er deprimert, så få vedkommende til å søke hjelp. Jo raskere jo bedre. Det er i det minste mitt råd. Og jeg har hatt min dose depresjoner, og er fremdeles i stand til å se tilbake.
Å være deprimert er ikke det samme som å være lei seg, eller å ha en dårlig hårdag. Det er ikke det samme som å være ”deppa” fordi skoene du skulle kjøpe var utsolgt. I slike tilfeller kan en derfor godt trøste. Og nøye seg med det. En trenger ikke å ty til psykologhjelp av den grunn.
Trøst er i de fleste tilfelle en god ting. Vi skulle alle trøstet hverandre mer enn vi gjør. Samtidig som vi også kunne skryte mer av hverandre. Selv er jeg dårlig på å ta til meg skryt, føler jeg. Og trøst også. Det betyr ikke at jeg ikke setter pris på det. Jeg tror heller det skyldes at slike ting ikke var så veldig tilstede i min barndom, så jeg lærte ikke å forholde meg til det. Den gang var det ”du er ikke bra nok” som gjaldt. ”Så vi må straffe deg med slag av knyttneve, kvist og belte, slik at du blir et mer riktig menneske”.  Rettferdiggjort via en tankegang som sier at en må strekke seg for å nå opp, og at det eneste av verdi finnes på toppen. Men som i sin form likevel fungerte på den måten at det trykte meg ned. Det er lett å ha kontroll over en som er tykket ned. Det er det som er maktens kjerne. En kan bare sette hælen på deg. Og ligger du fremdeles ikke stille kan en forsøke å trykke deg enda lenger ned.  Ned i jorden, og mulden og blodet. Slik at du lærer.
I går skrev jeg her på Vannlandet om et selvportrett jeg holder på med. Nå har jeg lagt det ut her. Maleriet er ennå ikke ferdig, men det er på vei. Slik som så mye i livet mitt. Og i ditt. Ting trenger ikke å ha brudt en målsnor for å ha en verdi. Dette selvportrettet skal fungere sammen med andre element og uttrykk, i en utstilling som har mer form av en installasjon enn en pidestallpresentasjon. Blant annet tekster. I et avsnitt som følger teksten knyttet til selvportrettet står det: 


”Mens skummende svette fra gylne hesters flanker faller av i flak mot utarmet jord og jeg vet, jeg vet, det er mitt eget ansikts skremte uttrykk ute av kontroll som rives av. Deretter smilet mitt. Og kjøttet stinker som kloakk, for en dommers avføring er alt jeg ble tillatt å bli, og knoklene knuses av en veldig makt, for de var aldri ment å holde meg oppe. Å stå oppreist er og blir en provokasjon. Og støvet som legger seg over okerfarget jord blander seg med mine bortgjemte netters tårer, uadskillelig fra hatet som helles over meg i form av raseri og spytt.

Slik skapes en formbar grøt som langsomt stivner i et låst uttrykk forbausende likt noe som kunne benevnes som Marionettenes Prins, uten ryggrad, uten egen vilje, og jeg blir fortalt med autoritet like vektig som alle tiders samlede skam at dette er meg. At mer er jeg ikke.”



At du tror på noe er ikke det samme som at det du blir fortalt er sant. Om noen forteller deg at du er en dritt, så er det ingen lov som sier at du er det av den grunn. Enten de sier det med klare ord, eller en dårlig skjult holdning.  At en ting blir fortalt mange ganger, gjør den heller ikke mer sant. En million påstander ganget med nedverdigelse er tungt å bære, men det trenger fremdeles ikke å handle om en sannhet. En annens sannhet, eller din egen. Å finne fram til sannheten om deg selv er en aktiv handling skapt av deg selv, det er ikke et mottak. På samme måte som å fokusere er en aktiv handling, eller det å være snill.
Noen av mine egne sannheter:

Underkastelse er ikke det samme som å være snill.
Å være taus er ikke å være snill.
Å strebe etter å være politisk korrekt handler om markedsføring. 
At det regner i Bergen betyr ikke at solen er død.
Å være deprimert er ikke trøstbart.
Du beriker noen.



Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link:  Horses in my dreams 

 










lørdag 16. juni 2012

Butterfly effect.


                                                                                                        Foto, Marita Klausen.




  
Lørdag. I dag skal jeg hjelpe kjæresten med å male verandaen. For et par dager siden var jeg sammen med de andre fra atelieret på et en kunst og etetur til Hardanger. Vi hadde med god lunsjkurv og spiste middag på Gamlastovo I tillegg fikk vi sett litt kunst. I går fikk jeg også mine to etterlengtede grupper med frittsvømmere fra Malawi. De ser slik ut  og slik.
Titter en på disse hendelsene blekner de ved siden av en månelanding. De blekner ved siden av spektakulære utsikter fra fjelltopper som når nesten til himmelen, og ved siden av havet på sitt mest ville og frie. Det betyr likevel ikke at de ikke betyr noe. For meg betyr de noe. Og satt sammen viser slike ting til at noe skjer i livet mitt. Det vil si at det ikke er stillestående eller uten mening.
Noen ganger er det lett å minimalisere sitt eget liv. Dagene går med til sine mer eller mindre vanepregede gjøremål, og vi glemmer å ta enkeltopplevelsene ut fra smørja og løfte dem opp i lyset. Slik at vi virkelig kan se på dem. Ofte fokuserer vi mye mer på det som smerter, ting ved andre mennesker som plager oss, saker som aldri ser ut til å komme i mål, enn vi fokuserer på de små gledene vi tross alt nesten alle opplever. Et stearinlys trenger ikke å være så stort for å gi lys. Et måltid trenger ikke å være så voldsomt for å nytes og et smykke trenger ikke å koste like mye som en bil for å bæres med stolthet. Et smykke kan være perlet av et barn og få et hjerte til å svulme, om vi ikke har latt hjertet vårt dovne. Et stearinlys kan skinne nakent for seg selv og deg. Og en vakker utsikt finnes til og med på flatlandet.
Den siste tiden har jeg arbeidet med et skrikende selvportrett. Maleriet viser meg selv med et flådd hestehode som hette. Et slikt bilde kan kanskje tolkes på mange måter. Det er opp til enhver å legge mening i det, og finne en symbolikk i hestehodet og meg som skriker mot noe. Om de vil. Men for meg har det sin helt spesielle mening. Det har en positiv vinkling. Så jeg selv ser noe helt annet enn et skrik, en hest og blod.
Vi har alle en mulighet til å se på ting i oss selv som ikke er synlige for andre. Vi kan selv velge hva vi vil fokusere på. Vi har også alle muligheten til å vise det fram, eller å la være. Du trenger ikke å være kunstner for å la noen andre få se en flik av ditt indre liv. Det er nok at du vil.
Når jeg ser på valgene jeg har gjort i livet, finner jeg mye jeg er glad for at jeg gjorde. Men jeg finner enda mer jeg aldri burde gjort. Og grunnen til det handler ofte om at det er det jeg fokuserer på. Livet handler ikke alltid om mengde, det handler minst like mye om synlighet. Så jeg glemmer lett de tingene som for eksempel skapte glede, men husker veldig godt de tingene som voldte smerte eller skapte skam. Når jeg ser framover ser jeg derimot ikke så mye smerte. Jeg ser ikke så lett urett jeg gjør mot andre, eller urett noen gjør mot meg. Jeg ser ikke smertefulle veiskiller, eller mennesker jeg trenger å vende ryggen til for selv å kunne stå oppreist.  Men jeg ser håp, og mening, og muligheter. Jeg ser motstand, og seire. Men mest seire. Også ser jeg deg der.
I blant oppleves livet som å leve i et rør. Det finnes en inngang og en utgang, og det er alt. Men det er en illusjon. Livet som et rør finnes ikke. Livet er en stor slette. Det er fjell og daler og speilblanke vann hvor muligheter vaker som små ørret. Det er regnskyll og en doven sky på en lyseblå himmel. Livet er en tur til Hardanger og et måltid laget som i gamle dager.  Det er å male et bilde av seg selv og gi det en mening. Livet er å ta i mot et smykke fra et barn, eller være med å male verandaen til noen. Livet er å se inn i et akvarium og vente, og vente, på at en fisk fra Malawi skal vokse seg stor nok til å få sin vakre fargepryd. Livet er hjertet ditt som ikke er dovent. Det er å tenne et lys for deg selv og for noen andre. Livet er å rekke ut en hand og kjenne at et fast håndtrykk også finner deg.
Livet er ikke slaget i ansiktet. Livet er ikke arroganse, kynisme, svik og nedverdigelse. Det er å gi de rundt deg et smil, og en klem, og få det samme tilbake. Livet er små, små ting, og veldig mange av de små tingene er gleder. Men en glede trenger ikke å ta all plass, for å være en glede. Den trenger ikke å stenge for alt annet, slik skammens elefant kan fylle et helt hus. Gleden kan sitte som en sommerfugl på fingeren din og skape bevegelse i luften med et vingeslag, og ditt eget hjerteslag kan bli Sommerfugleffekten. Livet er ikke det du ikke fikk, eller det du mistet. Livet er ikke å se seg selv i speilet, og så angripe. Livet er ikke det noen stjal fra deg eller påtvang deg. Livet er ikke det du minnes. Det du minnes er historien din. Livet er det som er her og nå.  Livet er det du har når du slår øynene opp om morgenen, og alle valgene dine som venter i fryd og sitrende spenning.

Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link: Sommerfugl






tirsdag 12. juni 2012

Å bli frarøvet ting gir sjelden glede


                                                                                                                     Argument






I går skrev jeg på Vannlandet om sannheter. Det skal jeg gjøre i dag også. Det er helt sant.
Noen ganger tror jeg mange av de sannhetene vi støtter oss på er mer vanetenkning enn sannheter. Vanetenkning kan gi seg mange utslag. For eksempel skifter eldre mennesker sjeldnere forsikringsselskap enn yngre. De er dermed mer merketro. Noe som i mitt hode skyldes sannheten de bærer på som sier at de har gjort et valg, og det er best å stå ved det. De kan selvfølgelig også resonere slik at det er slitsomt å skifte selskap. Men den sannheten har vel heller ikke mye vekt, når det kommer til stykket. Vanetenkning sier ofte at det er tryggere å stå stille enn å være i bevegelse.  
Å bryte vanetenkning er ikke lett. Å få utfordret sannhetene sine er en vanskelig greie. Og ofte smertefullt. Enten det er sannheten om oss selv, sannheten om eldre, om innvandrere, barn, eller sannheten om hvilke verdier og livssyn vi gir til de rundt oss. I Vildanden sier Ibsen: ”Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar De lykken fra ham samtidig.”  
Jeg tror at det gjennomsnittsmennesket han snakker om, ikke er oss selv, i egne øyne. Det gjelder de andre. For vi selv er jo litt mer i kontakt med virkeligheten, og livsløgner er ikke et tema. Ola Nordmann har beina på jorda. Vi vet ting. Vi er jo tross alt oppegående og rasjonelle mennesker. Problemet ved en slik tankegang er vel kanskje at den hindrer oss i å se våre egne livsløgner. Så for å oppdage dem, må vi bli konfrontert med dem. På samme måte som ved holdninger.
Jeg skal ikke her og nå begi meg ut på noe som skal frarøve deg noen av sannhetene dine.  Slik jeg ser det er det lite poeng i noe slikt. Å bli frarøvet ting gir sjelden glede eller håp eller noe som helst, utover negative følelser. Så disse ordene er kun tanker, som popper opp i hodet mitt mens jeg skriver. Og som jeg håper leder til noe. Hva det leder til for mitt eget vedkommende vet jeg ikke enda. Hva som popper opp i ditt hode vet jeg heller ikke. Men noe settes nok i gang både hos deg og meg. Enten noen tanker som dreier seg om oss selv, eller noen som dreier seg om andre.
I hodet mitt surrer det noe jeg hørte rundt dette med begrepet kjærlighet. En eldre mann jeg så på tv i et program om thaiekteskap, sa at han ikke visste hva kjærlighet var. Om det var noe en bare møtte, eller noe en skapte. Om det siste er tilfelle, så innbefatter det jo både muligheter og ansvar på en helt annen måte enn det første, som blir mer som et lotteri. Og vår egen lykke som vi ofte kobler opp mot begrepet kjærlighet, blir mer en overkommelig affære enn et lykketreff. Siden kjærlighet etter en slik tankegang kanskje handler om respekt og vilje, og det vi gir og tar i mot, mer enn å oppfylle en klisjé.  
Selv har jeg gjennom livet ofte feiltolket forelskelse som kjærlighet. ”Jeg elsker deg”, sier vi, mens hormonene raser i kroppen.  Og kanskje gjør vi det, men kanskje vi bare er kåte også. Eller fulle av eiertrang. Eller fascinasjon. Eller hele pakka av disse elementene. Men poenget jeg vil fram til er at jeg tenker over det her og nå. Det er ikke nødvendigvis svarene som er det viktige, men spørsmålene. Ikke kun mine spørsmål, men også de som eventuelt måtte dukke opp i deg nå. Siden spørsmål alltid handler mer om bevegelse enn svar gjør.  Ordene den eldre mannen sa, satte i gang en prosess i meg. Jeg fikk blant annet nye tanker om hva som kan bo i eldre menn. Men også en tanke som berørte mine egne kjærlighetsfølelser. Og denne tanken minnet meg på å åpne opp et rom jeg ofte glemmer i hverdagen, og så fornemme noe fint bak en dør.  For det er jo en gang slik, at å åpne en dør,ofte byr på flere alternativer enn ved å lukke den. Selv om det i blant ikke handler om noe annet enn å se forbi fordommer og vanetenkning, og finne noe i deg selv der.
Det ser ut til at dagens blogg blir litt rotete. Det var vanskelig å finne en tråd. Men noen ganger er jo livet også litt fasettert. Så det er kanskje ikke så farlig. Det er mulig at alt ikke trenger å være så rettet mot en endelig sum hele tiden. Som om livet var et regnestykke med en fasit.  Eller at du og jeg er uforanderlige. Låst i vår historie, vår lengsel og angst, og vårt eget tankegods.

***




vekten av min evighets klumpfot
fryktens brutale strupetak
der, før og alltid

tvangstrøyen
håpet
knyttneven i barnemunn


***

Ha en fin dag.
Bjørn