torsdag 17. mai 2012

Trikset er å holde hånden åpen





Gratulerer med dagen, det er 17. mai. Og solen har forlatt oss, som den ofte gjør 17.mai.
I dag er dagen for flagg og Ja vi elsker. Det er en dag som starter med forventning. For tog og samling på skoleplasser. For pølser og is og konkurranser. Eggeløp og sekkeløp og annet sprelsk moro for barn i alle aldre. Det er tivoli og barn med skrubbsår og en som mister ballongen sin. Det er snørrete neser, sommerkjoler og bunader på display.  Og for noen er det en dag for ensomhet, og et blikk som kun ser inn i dem selv. For andre er det en dag hvor en føler at problemer blir synlige for omverden. Det er en dag da en tvinges ut blant mennesker en ikke kjenner, må mingle med foreldre en knapt har sett før. Det er en dag da en tvinges til å føle på sosial angst. Og annen angst. Det er en dag da en blir oppmerksom på at andre barn er mer heldig stilt enn ens egne. En dag hvor økonomi blir et tema. En dag hvor en møter brautende mennesker i køer, som ser kun seg selv og sine egne behov. For mange er 17.mai en dag de gleder seg til er over. En dag som er knyttet mer til sorg enn glede.
For min egen del tar jeg ikke del i så mye. Tog er jeg ferdig med, og skoleplasser gidder jeg ikke. Mine barn er mer eller mindre voksne, så jeg må ikke lenger stille opp på ting. Så dagen starter rolig her i min egen stue, med bloggskriving. Etter hvert blir det stor familiesamling, med spekemat, kransekake og tilbehør. Et fellesskap med mine barn, Beate og hennes, Svigerfar og søstra til Beate med unger, og påheng i form av kjærester og slikt. Tanta til Beate feirer et annet sted, men neppe med hatt og fjær på vei ned Schweigaardsgate.
Jeg synes det er kjekt med slike sammenkomster. Spesielt kjekt er det når jeg selv slipper å stelle i stand, og det slipper jeg i dag. Men det kjekkeste er vel egentlig at det blir synlig at en tilhører noen. En er del av en gruppe. Og det kan en kjenne på. I hvert fall kan jeg kjenne på det. Jeg synes det er godt å være sammen. I min barndom var det ikke slik. I dysfunksjonelle familier, slik min var, fantes det lite sosial omgang med andre voksne mennesker, så derfor var det heller ingen som korrigerte voksen oppførsel.  Å leve i en dysfunksjonell familie med en psykopat ved roret er som å leve på en øde øy, tror jeg. I hvert fall husker jeg det på den måten.  Spesielt rundt høytider. Høytider var dager hvor mye kunne gå galt. Og gjorde det. Slik at det endte med bråk og kjeft og krangel. Det var dager hvor en ikke hadde kontroll på ting. Slik også med Nationaldagen vår. 
17.mai var en dag jeg hadde forventinger til, noe som innebar at jeg var sårbar for makt, hvor det også fantes en som visste å benytte seg av den sårbarheten. Om du gleder deg til noe er det lett å ta deg. Det skal nesten ingen ting til, før ting blir ukontrollerbare, og gleden røskes fra deg. I dag er ikke opplevelsen min slik lenger. I det minste ikke ene og alene. Selv om et etterslep av minner følger meg som ei trofast bikkje sammen med noen følelser de er koblet opp mot, så er ikke kontroll et så stort tema som det en gang var. Noe som nok skyldes at jeg faktisk har kontroll nå, hmm…
Høytider er ellers tider hvor mange koser seg og har det fint sammen. Og godt er det. Det er slik det bør være. Men det finnes likevel de som sliter også. Jeg vet ikke om 17.mai er den verste tiden i så henseende, men noen kjenner helt sikkert på ting i dag. Erik Bye ville nok minnet oss på at vi må huske våre landsmenn på sjøen om han slapp til ordet, men kanskje vi skal huske på våre landsmenn andre steder også. De er jo over alt. Noen sitter i eneboliger, andre bor i et herberge. Noen dropper folkevrimmelen og legger turen opp på et fjell, andre sitter i fengsel. Noen er koblet til slanger og hjertemaskiner, andre setter ei sprøyte i en park. 17.mai er for dem alle. 17.mai skiller ikke på noen. Skal det skilles mellom folk, må vi ordne det selv. Og det ordner vi selvfølgelig. Om ikke høyt, så i hvert fall i vårt indre.
Jeg tror ikke jeg skal skrive så mye mer i dag. Morgenen føles grei ut her jeg sitter, og jeg tror dagen vil bli helt ypperlig. Etter mange år har 17.mai endelig blitt en dag som føles ok. Jeg håper den oppleves slik for deg også. At du klarer å lene deg litt tilbake, og at det finnes noe godt å kjenne på. For gode ting finnes. De finner bare ikke alltid parkeringsplass. Så vi må ta tak i dem i farten.
Om en vil ta tak i noe i farten, hjelper det ofte å rekke ut hånden. Samme greia fungerer også hvis du vil gi bort noe. Trikset er bare å holde hånden åpen, i stedet for å knytte den.

Ha en fin 17.mai.
Bjørn
Dagens link: Tanta til Beate








Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar