Agn.
Det fine været har vart noen dager nå, så det er på tide å
klage: Varmen slår meg ut!
Over 26 grader
på stua
er i meste laget,
for en mann med mage.
Hm…nødrim, dette er
alvorlig.
Det er mye en kan klage på. Været er bare én ting. Det fine
med været er at en kan klage på det uansett hvordan det er. Vi gjør det alle sammen, mer eller mindre. Og
ingen blir stigmatisert av den grunn.
Stigmatisert kan en derimot bli av andre grunner. Det skal
ikke så mye til. Vokser det for eksempel en frosk ut av panna di, er du ikke
langt unna et stempel. Og ikke nødvendigvis et positivt et. I det øyeblikket
frosken kommer til syne, vet folk mye om deg. I det minste påberoper de seg
det. Det er ikke måte på hva de vet om deg, bare fordi du har en frosk som gror
villig i panna.
Det er mange måter å holde dyr på. For mitt eget vedkommende
holder jeg akvariefisk. De må holde seg i akvariet sitt. Hadde de holdt seg et
annet sted hadde de blitt kalt noe annet. For eksempel fjelltorsk. Det er også noen som holder hund. Hund i bånd
kalles båndhund. Hund uten bånd kalles løshund, eller jævla møkkabikkje. Når
det kommer til eierne av hundene, vet vi gjerne mer om de som slipper bikkja
løs, enn de som holder dem i bånd. Blant annet vet vi at de som slipper løs
bikkja synes det er viktigere hva dyret føler enn hva folk føler. For det
finnes de som er redde for løsbikkjer. Folk som slipper kjøteren løs, driter
selvfølgelig i hva redde folk føler. Så
folk med loppefarmen løpende fritt, får gjerne navn knyttet til seg, av folk
som ikke er hundeiere.
Akvarister har sjelden de samme problemstillingene som folk
med bikkjer. Vi møter lite aggresjon ute blant folk. Blir vi kalt noe, stopper
det gjerne ved nerd. Det er fordi vi ikke plager noen. Vi holder oss hjemme med
hobbyen vår og er litt rare, akkurat som frimerkesamlere. Om vi går tur med en av fiskene våre i bånd,
vil vi selvfølgelig bli kaldt noe annet enn nerd. Og i hvert fall om vi løsnet
fisken, kastet en pinne og ropte apport med bydende stemme. Antagelig hadde vi da
blitt tillagt en psykiatrisk diagnose. Kanskje ikke en som er så vitenskapelig
fundamentert, men heller i retning gærning. Gærning er en stor sekk hvor det er
plass til veldig mange. Fellesnevneren akvaristen på tur med en fisk i bånd,
har med hundeieren med bikkja løs, er at vi begge kanskje ville gjort folk
rundt oss litt nervøse.
Det er mange rundt oss som har en diagnose. Ofte vet vi ikke
noe om hvem de er. Det kan godt være hundeieren som holder bikkja i band. Likevel
kan vi skryte av denne personen, og si at det er kjekt at båndtvangen respekteres. Da har hundeieren med diagnose fått en
positiv ting knyttet til sin person. Og den egenskapen blir ikke borte selv om
diagnosen blir synlig.
Om en person med diagnose baker en god kake, blir den ikke
dårligere av diagnosen. Og sånn er det med det meste. Likevel går kakebakeren
gjerne rundt med en frykt for å bli avslørt, og deretter stigmatisert. Det er
ikke alle andre som går rundt med frykten, kun kakebakeren, som bruker redselen
sin til å lage seg et bur. En liksomverden, der diagnosen er borte. Eller ingen ser den.
Om du har en frosk i panna, blir den ikke borte selv om du
bruker lue. Og har du en diagnose, blir den ikke borte selv om du bor i et bur
hvor ingen ser deg. Bor du i bur, bor du sammen med angsten din. Går du ut av
buret ditt, kan det hende at angsten må finne seg en annen å bo sammen med enn
deg.
Nå er det ikke slik at om du flasher frosken eller diagnosen
din, så blir alt bra. Det finnes de som vil rope at vi må få satt skiten i band
likevel. Da har du blitt lausbikkja. Noe som skaper frykt eller ubehag. De kan
rope om lausbikkjer på mange måter. Et par av de måtene vi med diagnose hater
mest, er når de bruker barnehagetantestemme eller snur ryggen til oss for å
hviske til noen andre.
Ute er det varmt, og jeg klager på varmen. Kanskje vil noen
som leser dette også føle trang til å klage. Over meg. Fordi jeg viser fram
frosken i panna. Det er ikke så veldig lenge siden folk som ikke fulgte malen
ble gjemt bort. Kanskje vil noen se på
meg som mindreverdig. Og derfor mene at jeg har færre rettigheter. Kanskje ville
de foretrukket at jeg ble gjemt bort. Men ranet av mine rettigheter fungerer
kun så lenge jeg, og du, tillater det. Det fungerer kun så lenge vi selv
tillater verden de holdningene som får meg til å sitte i mitt lille bur. Når
jeg skriver her
på Vannlandet at i livet mitt finnes en diagnose som heter angst og
depresjoner, har jeg satt en fot utenfor buret mitt. Og slik fungerer det med
veldig mange ting. Ikke kun for angst. Det har fungert for politikere og for
kunstnere, for Bondevik og Ambjørnsen og Sinead O’Connor, Stephen Frye, Odd
Einar Dørum, Inge Lønning og Reiulf Steen . Det fungerer om du er bipolar,
eller har ADHD. Det fungerer om du har personlighetsforstyrrelser eller asberger.
Det fungerer om du er skjult homofil, eller om du er transseksuell. Det fungerer
om du er tjukk, eller tynn, om du sitter i rullestol eller om du har noe
helt annet du ikke vil at folk skal snakke om. Noe du er redd de vil bruke til
å dømme deg. Stigmatisere deg. Du må selv våge å bryte ut av det buret du har.
Det er ingen som kommer og kan gjøre det for deg. Det er kun du som har styrke
nok til å bli synlig.
Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link: synlig/usynlig
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar