torsdag 24. mai 2012

Kun du har styrke nok


                                                                                                                                                                                                   Agn.



Det fine været har vart noen dager nå, så det er på tide å klage: Varmen slår meg ut!



Over 26 grader
på stua
er i meste laget,
for en mann med mage.



 Hm…nødrim, dette er alvorlig.
Det er mye en kan klage på. Været er bare én ting. Det fine med været er at en kan klage på det uansett hvordan det er.  Vi gjør det alle sammen, mer eller mindre. Og ingen blir stigmatisert av den grunn.
Stigmatisert kan en derimot bli av andre grunner. Det skal ikke så mye til. Vokser det for eksempel en frosk ut av panna di, er du ikke langt unna et stempel. Og ikke nødvendigvis et positivt et. I det øyeblikket frosken kommer til syne, vet folk mye om deg. I det minste påberoper de seg det. Det er ikke måte på hva de vet om deg, bare fordi du har en frosk som gror villig i panna.
Det er mange måter å holde dyr på. For mitt eget vedkommende holder jeg akvariefisk. De må holde seg i akvariet sitt. Hadde de holdt seg et annet sted hadde de blitt kalt noe annet. For eksempel fjelltorsk.  Det er også noen som holder hund. Hund i bånd kalles båndhund. Hund uten bånd kalles løshund, eller jævla møkkabikkje. Når det kommer til eierne av hundene, vet vi gjerne mer om de som slipper bikkja løs, enn de som holder dem i bånd. Blant annet vet vi at de som slipper løs bikkja synes det er viktigere hva dyret føler enn hva folk føler. For det finnes de som er redde for løsbikkjer. Folk som slipper kjøteren løs, driter selvfølgelig i hva redde folk føler.  Så folk med loppefarmen løpende fritt, får gjerne navn knyttet til seg, av folk som ikke er hundeiere.
Akvarister har sjelden de samme problemstillingene som folk med bikkjer. Vi møter lite aggresjon ute blant folk. Blir vi kalt noe, stopper det gjerne ved nerd. Det er fordi vi ikke plager noen. Vi holder oss hjemme med hobbyen vår og er litt rare, akkurat som frimerkesamlere.  Om vi går tur med en av fiskene våre i bånd, vil vi selvfølgelig bli kaldt noe annet enn nerd. Og i hvert fall om vi løsnet fisken, kastet en pinne og ropte apport med bydende stemme. Antagelig hadde vi da blitt tillagt en psykiatrisk diagnose. Kanskje ikke en som er så vitenskapelig fundamentert, men heller i retning gærning. Gærning er en stor sekk hvor det er plass til veldig mange. Fellesnevneren akvaristen på tur med en fisk i bånd, har med hundeieren med bikkja løs, er at vi begge kanskje ville gjort folk rundt oss litt nervøse.
Det er mange rundt oss som har en diagnose. Ofte vet vi ikke noe om hvem de er. Det kan godt være hundeieren som holder bikkja i band. Likevel kan vi skryte av denne personen, og si at det er kjekt at båndtvangen respekteres.  Da har hundeieren med diagnose fått en positiv ting knyttet til sin person. Og den egenskapen blir ikke borte selv om diagnosen blir synlig.
Om en person med diagnose baker en god kake, blir den ikke dårligere av diagnosen. Og sånn er det med det meste. Likevel går kakebakeren gjerne rundt med en frykt for å bli avslørt, og deretter stigmatisert. Det er ikke alle andre som går rundt med frykten, kun kakebakeren, som bruker redselen sin til å lage seg et bur. En liksomverden, der diagnosen er borte.  Eller ingen ser den.
Om du har en frosk i panna, blir den ikke borte selv om du bruker lue. Og har du en diagnose, blir den ikke borte selv om du bor i et bur hvor ingen ser deg. Bor du i bur, bor du sammen med angsten din. Går du ut av buret ditt, kan det hende at angsten må finne seg en annen å bo sammen med enn deg.
Nå er det ikke slik at om du flasher frosken eller diagnosen din, så blir alt bra. Det finnes de som vil rope at vi må få satt skiten i band likevel. Da har du blitt lausbikkja. Noe som skaper frykt eller ubehag. De kan rope om lausbikkjer på mange måter. Et par av de måtene vi med diagnose hater mest, er når de bruker barnehagetantestemme eller snur ryggen til oss for å hviske til noen andre.
Ute er det varmt, og jeg klager på varmen. Kanskje vil noen som leser dette også føle trang til å klage. Over meg. Fordi jeg viser fram frosken i panna. Det er ikke så veldig lenge siden folk som ikke fulgte malen ble gjemt bort.  Kanskje vil noen se på meg som mindreverdig. Og derfor mene at jeg har færre rettigheter. Kanskje ville de foretrukket at jeg ble gjemt bort. Men ranet av mine rettigheter fungerer kun så lenge jeg, og du, tillater det. Det fungerer kun så lenge vi selv tillater verden de holdningene som får meg til å sitte i mitt lille bur. Når jeg skriver her på Vannlandet at i livet mitt finnes en diagnose som heter angst og depresjoner, har jeg satt en fot utenfor buret mitt. Og slik fungerer det med veldig mange ting. Ikke kun for angst. Det har fungert for politikere og for kunstnere, for Bondevik og Ambjørnsen og Sinead O’Connor, Stephen Frye, Odd Einar Dørum, Inge Lønning og Reiulf Steen . Det fungerer om du er bipolar, eller har ADHD. Det fungerer om du har personlighetsforstyrrelser eller asberger. Det fungerer om du er skjult homofil, eller om du er transseksuell. Det fungerer om du er tjukk, eller tynn, om du sitter i rullestol eller om du har noe helt annet du ikke vil at folk skal snakke om. Noe du er redd de vil bruke til å dømme deg. Stigmatisere deg. Du må selv våge å bryte ut av det buret du har. Det er ingen som kommer og kan gjøre det for deg. Det er kun du som har styrke nok til å bli synlig.

Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link: synlig/usynlig








Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar