onsdag 9. mai 2012

Det som er med sirkler


                                                                                                                              Arr.


På leppa mi sitter et munnsår. Det er ganske synlig. Jeg hadde foretrukket at det ikke var der. Så lenge det er der vil jeg ikke gi kjæresten min et kyss. Så da må vi klemme i stedet. Klemme er også godt.
Over håndleddene mine har jeg noen arr. De er også synlige. De er fra da jeg var langt yngre enn jeg er nå. Og jeg har brukt mye tid og mange tanker på hvordan jeg skal skjule dem opp igjennom årene.  Så kanskje jeg har klart å holde dem unna blikket til en del folk jeg har møtt. De folkene jeg har blitt kjent med, har selvfølgelig sett dem.
Jeg bærer mine arr som medaljer, synger Ulf Lundell i en sang. Jeg vet ikke om jeg gjør det samme, men jeg er ikke så opptatt av å skjule dem lenger. De får nå være der de er. De forteller en historie, på samme måte som en tatovering gjør. Den historien arrene forteller er min egen. Og den strekker seg både framover og bakover fra da arrene ble satt.
Grunnen til at jeg forsøkte å skjule arrene jeg har, er at jeg skammet meg over dem. Både de en kan se på huden, og de arrene som ligger under huden . Jeg vet ikke helt hvorfor jeg skammet meg, men jeg tror det handlet om at de viser til et kontrolltapp, som jo bærer ordet tap i seg. Tap kan linkes til taper. Jeg ville ikke at folk skulle tenke taper om meg. Noe som jo kan forklares som et ønske om å ha kontroll på de tankene mennesker jeg møter tenker om meg. I stedet ville jeg at de skulle tenke noe fint.  Jeg var ikke så flink til å tenke fine tanker om meg selv, så da var det greit at noen andre gjorde det, syntes jeg. Men det var kanskje ikke sånn at det var kun arrene som bestemte hvordan folk tenkte om meg. Det er vel kanskje heller de valgene jeg gjorde til daglig som definerte meg for omverden, ikke noen arr. I hvert fall om de jeg møtte ble litt kjent med meg, og ikke bare så meg og håndleddene mine i forbifarten, eller så meg under et angstanfall, som gjerne kunne bære i seg tydelige elementer som ellers stort sett brukes til å beskrive katastrofer.
I dag er jeg en godt voksen mann, og jeg er ikke like opptatt av at folk ikke skal tenke ting om meg som jeg en gang var. Det vil ikke si at jeg skal nekte dem noen greie tanker, men jeg tåler bedre et kritisk blikk også. Det som er litt merkelig, er at jeg tåler kritikk fra de som står nær meg langt bedre enn fra de som ikke kjenner meg. Og i forhold til de som ikke kjenner meg, tåler jeg aller minst av den kritikken de aldri gir, men som jeg bare tror de tenker. Tanker som jo er kun et produkt av min egen fantasi. Det vil igjen si at jeg selv er min ivrigste kritiker, tror jeg, siden de tankene jeg tror andre tenker, jo er tanker jeg selv projiserer inn i dem.
Vi speiler oss hele tiden. I de menneskene vi møter. Og får på den måten en opplevelse av oss selv. Kanskje er det slik at om en over tid omgir seg med mennesker som ligner ruglete speil, så får en også et forvrengt bilde av seg selv. Et slikt ruglete speil kan være en far eller mor, en mobber eller sjefen på jobben. Det kan være en partner som ser kun seg selv og sine egne behov, eller det kan være venner og bekjente som kun er opptatt av å profilere sin egen prektighet, og gjør det gjennom å trykke deg ned. Ruglete speil finnes over alt. Så greia må være å identifisere dem, og så bestemme seg for ikke å tro på dem. Eller aller helst å snu seg mot et annet speil. Om en har møtt slike speil i livet sitt, og de har fått makt, kan det kanskje være lurt å bli litt mer bevisst sine egne valg. For en kan jo velge hvilke speil en vil snu seg mot, eller bort fra.
Ett speil å snu seg mot, kan være ord. De ordene du skriver selv. Om en først begynner å sette ord på sine egne tanker og følelser så dukker nye tanker og følelser opp. Og så kan man se det en har skrevet. Sortere ting. Se sammenhenger, og kanskje nye løsninger.
Om en i stedet for å sette ord på det en tenker og føler gjennom å skrive det ned, heller går rundt og grubler, ender en gjerne opp med å tenke i sirkler. Og en ender gjerne opp med å rakke ned på seg selv. Det som ellers er med sirkler, er at det er vanskelig å nøste opp ting, for de har jo ingen begynnelse eller slutt. Gjennom å skrive ned ting, kan en i stedet for å lage en sirkel, få tak i en tråd. En slik tråd er ikke det verste en har.
Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link: Hvorfor ikke denne?

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar