Macrounivers
I dag leste jeg på nett om et æresdrap, i Sverige. En nitten år gammel gutt skal ha drept sin
tre år eldre søster. I tillegg mistenkes moren for å ha spilt en rolle i
drapet, står det. Et annet sted leser jeg at Røde Kors har registrert 253 tvangsekteskap
i perioden 2008-2011. Den yngste var tretten år. I mitt hode handler det disse 253 har blitt utsatt for, pluss en død søster i Sverige, lite om ære, eller noe en kan berettige gjennom å vise til tradisjon. Det handler om overgrep.
Slike opplysninger dukker opp fra tid til annen, og da
kjenner jeg at det er trist det skal være på denne måten. Like etter tar jeg
meg en kaffe eller finner på noe annet, og så har jeg glemt saken. Til en eller
annen overskrift igjen fanger min oppmerksomhet.
De 253 tvangsgiftede glemmer
nok ikke like lett som meg.
I tillegg har vi dette med trafficking. Et raskt søk på nett,
viser at FN anslår at to millioner kvinner utsettes for menneskehandel hvert
år. Og at 12,3 millioner lever som slaver rundt om kring i verden. For hver
enkelt kvinne som blir tvunget ut i prostitusjon, finnes det en gruppe kunder.
Og hver og en av disse kundene er med på å opprettholde menneskehandelen. Slik sett blir det en anselig mengde mennesker
som er knyttet sammen i en overgrepsverden. Norges samlede befolkning blir bitte
liten i sammenligning. Likevel er vi en del av det.
Jeg vet ikke hvor mange her i Bergen, hvor jeg bor, som tar
del i denne formen for menneskeforakt. Jeg vet heller ikke hvor mange det er i
hele landet. Men det er nok ikke så få. Hadde det vært få, hadde det hele dødd
ut. For det drives av penger. Om det ikke var noe å tjene for bakmennene hadde
miljøet vært lite. Men prostitusjonsmiljøet er på vei opp igjen i Norge, sies det nå, etter
at det ble slutt på åpenlys sexhandel en periode. Så pengene sitter nok løst. Og
det går også en jevn strøm av single menn, fram og tilbake mellom Norge og
steder som Thailand. Noen av dem fokuserer ikke kun på sol og varme. Så det er ikke bare menn fra de større byene våre som
benytter seg av et prostitusjonsmiljø. En flyplass er sjelden langt unna.
I tillegg til denne nesten ubegripelig store gruppen som er
bundet sammen, har vi overgrepene som finner sted i våre egne hjem. Anslagsvis
1-2 barn i hver skoleklasse vil bli utsatt for et seksuelt overgrep i
barneårene, leste jeg et sted, uten at jeg husker hvor. Men om det stemmer, betyr det at det i ditt nærmiljø finnes en
relativt stor gruppe barn som ikke har det så bra. Om du da ikke bor alene midt
oppe på fjellet. Da må du ned i dalen for å finne dem. Så det er mange hjem som
bærer på en slik hemmelighet. Noen steder er det kun to personer, overgriperen og den
som blir skjendet, som deler hemmeligheten. Som i et lite privat macrounivers. Mens andre steder er det flere. Kanskje
en mor, kanskje søsken. Og noen steder bærer de denne hemmeligheten sammen over
flere år, uten at noe blir sagt. Slik at overgriperen får opprettholde sin
fasade utad. Kanskje gjennom hele sitt liv.
Nå er det slik at det også finnes andre former for overgrep,
ikke kun seksuelle. Noen lever også med vold. Og knyttet til den som utøver
volden og den som utsettes for den, finnes også en samling mennesker. Så har en
de som bedriver psykisk terror. De som ikke kun handler på impuls, men har kontroll
over seg selv og sine handlinger. Som misshandler uten at det setter fysiske
spor. De som trykker ned, hver dag, hele tiden, over uker og år, og ødelegger
familier og enkeltmennesker. Alle disse er også bundet sammen i en gruppe. På
samme måte som mobbere i skolegården og på arbeidsplasser også er del av en
større gruppe. En gruppe der det finnes mennesker som vet, men ikke gjør noe med det.
Selv har jeg ikke blitt utsatt for seksulle overgrep. Slik
sett er jeg heldig. Men jeg har møtt andre mennesker som har blitt tvunget til
å leve med den erfaringen. Som har levd med overgrepene over år. Og som ofte
har båret det alene. Til det en eller
annen dag plutselig dukker opp fra dypet av et livs skam, og deles med noen.
Men da har det gjerne gått så mange år, at det ikke får konsekvenser for
overgriperen.
Jeg kan ikke gjøre valg for andre, jeg kan ikke utsette den
som har levd et liv med vissheten om overgrep, for et nytt overgrep, gjennom å synliggjøre overgriperen. De må få
velge selv. Så lenge de har blitt voksne. Det blir likevel et moralsk dilemma
for meg. Et dilemma jeg forsøker å dempe gjennom selv å ta avstand fra de overgripere
jeg vet om. På den måten forsøker jeg å holde ryggen min fri. Men det smaker
litt flaut, uansett hvor flink jeg er til å rasjonalisere.
Når det kommer til de overgrep jeg selv har blitt utsatt
for, som handler om fysisk og psykisk vold over mange barneår, synes jeg derimot det
er greit å si at de fant sted. Det er en rett jeg påberoper meg. Ingen skal få ta fra meg den retten. Og derfor
skriver jeg også i blant om det her. Siden jeg jo ofte skriver om det hverdagen
min handler om, og siden senvirkningene av disse årene har ført til at
hverdagen min byr på enkelte utfordringer.
Jeg vet at noen ikke vil vite om slike ting. At det finnes holdninger som sier at
en bør legge erfaringer bak seg og gå videre. At de synes slike ting som
overgrep er noe som ikke bør sytes om hele tiden. Og at det kan skade hele familier om en går ut med det . Blant de som har en slik
holdning, finnes det også noen som er med på å opprettholde menneskehandel. Det
finnes de som slår, og de som blir slått, og de som vet om ting de ikke vil
fortelle noen. De finner alle sitt felleskap i en stor gruppe
mennesker, som av ulike årsaker ønsker å forme den virkeligheten de lever i med dekkfarger. Denne gruppen ville
kanskje be meg skrive om noe annet enn det jeg gjør i dag. Noe hyggeligere, kanskje. Til dem må jeg bare si:
Det er meg knekkende likegyldig.
Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link:kan vel brukes her også.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar