Livet er ikke Anders Behring Breivik.

Klokken ni ble retten satt. Den tiltalte heter Anders Behring Breivik.

22.juli. 2011 og dagene framover ble dager hvor jeg brukte mye tid foran fjernsynet. Jeg hadde problemer med å rive meg løs. Mediadekningen var massiv. Og det som skjedde gjorde sterkt inntrykk på meg. Jeg satt til langt på natt foran fjernsynsskjermen. Hele tiden ville jeg ha mer informasjon. Nå, når rettsaken er i gang, vil jeg ikke gi meg selv samme åpningen, men heller forsøke å stenge litt av for nyhetsflommen. Det blir ikke lett å stenge ting ute, men jeg tror det går å stenge av for litt i hvert fall. Og det at jeg er forberedt gjør ting litt enklere.

Det er ikke alt jeg trenger å vite. Jeg tenker slik at om jeg vil vite noe om ett eller annet, kan jeg selv oppsøke kildene til denne kunnskapen, og ikke bare la meg føre med av de største overskriftene, som forsøker å dra meg inn i en orkan. Inn i frykt og ubehag.

Det å la hodet fylles opp med detaljer fra rettsaken etter Utøya og Oslo vil fortrenge noe annet, tenker jeg. Samtidig tenker jeg at evnen til de følelsene jeg besitter er en form for redskap. Et redskap kan en bruke som en vil. Om en eier en spade, trenger en likevel ikke å grave en grav. En kan også lage et blomsterbed. En kan velge. Og jeg velger å ikke bruke dagevis og ukevis til å føle noe rundt Anders Behring Breivik, rundt drap, smerte og redsel. Jeg kan føle på noe helt annet.

Gitt disse tankene, kan det hende dette er eneste gangen jeg skriver om rettsaken etter 22.juli her på Vannlandet, men det er langt fra sikkert. For det er ikke alltid ting går som jeg planlegger. Hadde ting gått som jeg planla, hadde livet vært lett å leve. Men livet er ikke lett å leve. Livet er en endeløs rekke av utfordringer, valg, korreksjoner av valg, konsekvenser, og dominobrikker som kan falle etter noe så lite som et vondt ord.

 I tillegg er livet små øyer i et hav, hvor en kan gå i land på en strand og kjenne varm sand presse seg opp mellom tærne, og solen skinne slik bare solen kan. Livet er turer i skogen, hvor noen har tråkket opp en sti, og et stille vann hvor elgoksen bader en tidlig morgen. Livet er familie og sammenkomster og kaker med krem. Det er søndagsmiddag og en klem ved sengetid. Livet er ikke Anders Behring Breivik.

Livet er å ligge på et svaberg med en kald pils, eller kaste seg fra en fjellskrent og ned i en kulp. Livet er å klatre opp i et tre og være Tarsan. Det er å sette seg i bilen og kjøre på jobb, eller reise bort på ferie. Livet er å tørke støv, sette blomster i en vase, vaske doen, skifte sengetøy. Livet er å holde armen rundt noen som gråter, det er å støtte noen som ble syk, smile til noen som ble frisk, forme en skål i leire eller lage fransk løksuppe etter en tur ut i snøen. Livet er å tenke løsninger. Det er å stå opp om morgenen. Koke seg en kopp kaffe. Det er å få barn og å bli besteforeldre. Det er å reise seg etter å ha falt. Det er å søke mot lyset, ikke mot Anders Behring Breivik sitt mørke.

Livet er å velge. Velge inkludering eller ekskludering, håp eller håpløshet. Livet er å ta stilling til ting. Å kjenne opprørstrang når noen blir tråkket på, og glede når noen løftes. Livet er hverdagshelter og slitere, det er kokker, bakere, snekkere, kunstnere, husmødre, barn, rullestolbrukere, fallskjermhoppere, fjellklatrere, dykkere, fiskere, leger, pasienter, barnehagetanter, sekretærer, skogsarbeidere og alle de andre. Livet er ikke Anders Behring Breivik. 

Livet er håp og mot. Det er usikkerheten når den kreftsyke får se seg selv med parykk, det er smil gjennom tårer og latter blandet med gråt. Det er et spedbarn koblet til en slange, den benete hånden til en gammel mann som tegner en hest for en fireåring. Livet er å skifte bleie og høre de tilfredse lydene til et barn som dier. Livet er musikk og bilder, teater og en fotballkamp. Livet er drømmer og håp og en evig kraft som driver oss framover. Livet er her. Og nå. Og i morgen.

Ha en fin dag

Bjørn

Dagens link: Det det handler om