lørdag 21. april 2012

Liten pikes kjærlighetsdikt, til sitt voksne jeg


Det føles som om noen har fylt noe tyktflytende inn gjennom neseborene mine i løpet av natten, og fylt opp hodet. Og at de, da det var fullt, likevel fikk plass til litt til. Så nå er jeg den lykkelige eier av et oppblåst hode. Et hode fylt av lite annet enn seig masse, så jeg går på automatikk fram gjennom morgenrutinene. Men ingenting er umulig når en er den lykkelige eier av en Moccamaster, så om litt har nok kaffen tatt seg av den seige tilstanden som har etablert seg i meg, den litt forsinkede prosessen som kalles å våkne opp. Og så vil hodet tømmes sakte, men sikkert utover dagen, til det en eller annen gang utpå kvelden har funnet sin vante og trygge tomhet.
Å våkne opp virker ikke bestandig som den mest utfordrende prosessen en kan gå igjennom. Hver eneste morgen gjennomfører vi den. Og lykkes hver gang. Uten å tenke annet over det enn et ”Å nei, ikke allerede nå!”, når vekkeklokka skriker lik en hysterisk liten jævel på syre, eller en lysvåken ungekropp kommer taslene inn på soverommet og krever full oppmerksomhet.  
Likevel er ikke dette med å våkne opp så enkelt som en skulle tro. For det er mange måter en kan våkne opp på. Den som skjer på morgenen er kanskje den letteste. Etter det kommer virkeligheten smygende inn på arenaen med sine krav og gnagende tenner. Så et plutselig bitt kan plutselig vekke en opp fra et trygt besteborgerliv. Kanskje til et mareritt.  En kan våkne opp fra en tomhet, til et meningsinnhold. Eller en kan våkne opp og se at en har kastet bort nesten hele livet på å forsvare det, i stedet for å utvikle det. Det er nesten ikke grenser for hva en kan våkne opp til. Eller fra. Hele tiden bærer du med deg en mulighet til å våkne opp. På jobb, på kino, et galleri eller i et stille øyeblikk du har med deg selv.  Du kan våkne opp til en lottogevinst, eller du kan våkne opp en dag og oppdage at hele livet er skrelt av deg, og at du ikke lenger eier annet enn ditt eget, nakne jeg.




Under en gotisk bue 

Gjennom underbevissthetens glemte passasjer raser hun fram. Til hun innerst i en korridor som likevel ikke var endeløs møter to små piker.
Og hun ser vekten som er lagt over spede barneskuldre som en svevende form av rødt og svart. En djevel og et hjerte, smeltet sammen i en gotisk bue. Og i buen; skriften.
Og det står å lese at kravene alltid er større enn kjærlighetshandlingene som blir en gitt. For slik lærer små barn å bli elsket - står det - at det er deres eget ansvar. Slik lærer de samtidig at kjærlighet som blir dem gitt aldri er stor nok, men likevel altfor stor til å stille spørsmål ved. Slik lærer de om lengsel, at det er smertefullt, men at det er mulig å rømme fra den. Og slik lærer de hvor forsvinnende små de er mot en hvilken som helst avgrunn eller himmelhvelving, så små at de blir nesten usynlige for alle andre enn sin egen tvilling.

Lette kjoler, bærer de små tvillingene der innerst i korridoren. Sommerkjoler som ville lekt med vinden om de sto på en strand. Småblomstrete og søte er de. Og håret til pikene er langt og velpleiet slik småpiker gjerne lærer at hår skal være. Og skoene er nette og rene, og de har hvite strømper som når dem til knærne, og hver sin ransel så skinnende og ny som en lykke en står midt oppe i og ennå ikke har sett omrisset og slutten av.
Opp av ranslene trekker de hver sin bok. Og slik er disse bøkene, at den ene har varetrekk med små, rosa teddybjørner, mens den andre er uten og har blitt litt fillete, men har et guttenavn skrevet på baksiden. Og de holder bøkene sine fram. Åpner dem. På første side har de begge skrevet det samme lille diktet med barnslig skjønnskrift. Den ene har kranset det med snirklete border i mange farger, slik at det blir et bilde som fyller hele siden, mens den andre har latt det stå helt nakent, øverst til venstre, litt på skrå. Og diktet er et kjærlighetsdikt, til den voksne kvinnen kledd i svart og rødt, som snur seg, og løper skrikende tilbake gjennom korridoren, og er dem selv.


dette er stunden
hvor jeg i tanken kaster
et lite kjærlighetsdikt
opp i luften
hører det sprette som perler på gulvet
for så å tre det på et kjede
og henge det rundt halsen din
***

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Hope




Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar