Henrettelse og valg

I dag går jeg tom for kaffefløte, så nå blir det ekstralett melk som gjelder resten av påsken. Noe som nok kan betegnes som en sunnere linje, men likevel ikke er en deiligere linje.

Jeg sliter i blant med å velge mellom en sunn linje og en deilig linje. Eller det er vel feil å si, for jeg velger ofte den deilige linje uten å tenke meg særlig om. Så det med slitet er vel noe overdrevet. Likevel er det slik at jeg i blant tenker at jeg bør velge en sunnere linje. Merkelig ofte sammenfaller disse sporadiske øyeblikkene med at jeg enten ser ned på min mage, eller at jeg ser meg i et speil. Men en liten vridning på hodet, så er anfallet over. Og jeg kan gi all min oppmerksomhet til sukkerprodusentenes avkastninger igjen.

Andre felt hvor jeg burde tenke litt på det sunne eller usunne er når jeg kjører bil. Skal jeg fort fram tenker jeg sjelden på at fart forurenser mer enn mindre fart. Fokuset er på de to minuttene jeg kan tjene inn ved hjelp av en tung fot, ikke på hvordan luften jeg skal puste inn når jeg er framme er. Om tankene noen gang faller inn mot dette med bensinforbruk er det mer knyttet til årsaker som min private økonomi enn regnskoger og den slags.

Vi er alle oss selv nærmest. Også jeg. Men noen er nærmere seg selv enn andre. Er det slik at dine behov ville gå direkte og umiddelbart utover et annet menneske, for eksempel, har de fleste en sperre som stopper dem før de tar et feil valg. Og de velger en linje som sparer andre for lidelse eller krenkelser. De som ikke gjør det, er for eksempel voldtektsmenn, horekunder, voldsmenn, psykopater eller overgripere innenfor hjemmets fire vegger. Disse menneskene har valgt en linje de fleste holder seg unna.

Det som er så merkelig er at vi alle blir født nakne. Vi blir født uten å ha tatt et eneste valg. De første valgene vi så tar, er også veldig like for oss alle. Vi velger å si i fra. Vi sier i fra når vi er sultne og når vi har driti på oss. Men vi gjør det uten at vi kan sette ord på det vi gjør. Og uten ord kan vi heller ikke vurdere om det vi gjør er riktig. Vi går bare rett i hvitøyet på de behovene kroppen forteller oss at vi har. Etter hvert får vi ord, og så lærer vi å vurdere. Først ved hjelp av at andre setter grenser for oss, deretter blir vi overlatt til å sette grenser selv. Og det er nå de virkelig store forskjellene blant folk kan oppstå.

Et valg starter ofte med en tanke. Selv om noen valg skjer på innskytelse eller instinkt. Brenner du handa tenker du ikke over om du bør fjerne den fra flammen. Men holder du noen nede og setter foten på hodet til vedkommende, er tanken tilstedeværende med en valgmulighet. For du tenker noe om du tråkker på hodet til et medmenneske. Du kan tenke at du bør slutte med det, eller du kan tenke at du skal fortsette. Samtidig kan du føle noe. Du kan like det du gjør eller hate det.

Jeg så en film om Leonard Cohen her en dag. Det var en dokumentasjon over en turne på syttitallet. Et sted i denne filmen viser de klipp fra Vietnam. Og vi ser en soldat gi en mann en kule i hodet. Så ser vi mannen falle, og hvordan blodet pumpes ut av hodet hans.

Jeg har sett dette klippet også da jeg var yngre, og jeg husker ikke hvordan jeg reagerte på det da, men nå var det ille. Det traff meg tungt. Og jeg tenker på hva det er som får et menneske til å gi et annet menneske ei kule på den måten. Samtidig tenker jeg at det kunne vært spennende å spole denne morderens liv bakover, og på en måte finne tilbake til akkurat det valget som åpnet opp for den veien som skulle lede til hodeskuddet. For det valget finnes, tenker jeg. En eller annen gang tok morderen et valg, han gikk over en grense, som skulle lede til andre grenseoverskridelser.

Vi gjør valg hele tiden. Og noen av disse valgene handler om grenseoverskridelser. Vi vet vi ikke skulle gjort det, men gjør det likevel. Og er et slikt valg først tatt, blir det mye lettere å ta valget om igjen en annen gang. Etter hvert blir det som en vane. I tillegg har du fortalt deg selv at grenseoverskridelser er noe du er i stand til å leve med. Kanskje har du også fått en erfaring som sier at det å bryte grenser har en gevinst som langt overskrider gevinsten ved ikke å tråkke over grensen. Da blir neste grenseoverskridelse mye enklere, kanskje som en fristelse med krem på, selv om den ligger på et helt annet felt. Og så fortsetter vi. Og noen fortsetter helt til de ender opp med å gi en annen ei kule i skallen – poff!

Så hvor starter skytterens reise mot skuddet? Startet det da han valgte en militærtjeneste i stedet for å velge å nekte en slik tjeneste? Eller startet den lenge før det?  Startet den narkomanes reise mot rennesteinen med den første jointen, eller startet den lenge før? Startet de ved et valg noen andre gjorde, eller ved et eget valg?

Jeg tror at det er lite vi kan gjøre med andres valg, men at vi kan gjøre mye med våre egne. Hver eneste dag tar vi valg. For meg er det et valg å skrive dette. Alt jeg har startet har jeg valgt. Sånn er det for alle. Men det er også slik at alt jeg har sluttet med, skyldes et valg. Og alt jeg har latt være er et valg. Det en lar være er ofte ikke så tydelige valg som de valgene som leder direkte mot en skryteverdig eller avskyelig handling, men de er der, og er minst like viktige. Derfor bør de også verdsettes. For eksempel gjennom egenros.

En kan stille seg foran speilet og rose seg selv for alle gode ting en har gjort. Hva en har klart. En kan sole seg i alt en har samlet av gods eller gull. En kan speile seg i sin prektighet, og de almisser en har gitt som avlat. En kan forklare og bortforklare og rettferdiggjøre. Men en kan også rose seg selv for alt en ikke påførte andre eller seg selv.  

Vi er alle et sammensatt bilde. Vi er alle større enn det som vises fram. Vi er et enormt puslespill som vi selv legger. Og motivet i puslespillet velger vi selv. Hver eneste dag. Ved hjelp av utallelige små valg. Ett av mine valg er å legge ut dagens link. Et av dine er om du vil se den.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Execution of a Vietcong prisoner