Hanging in the gallery

Knock, knock, who’s there? Det er påsken som er på vei ut. Så nå er det tilbake til striskjorta og havrelefsa.

Det er mange overgangsfaser vi går igjennom i livet. Slutten på påske er vel en av dem som ikke markeres med brask og bram. Likevel finnes den. Og dette året skjer det i dag. I dag går jeg ut av påsken. I morra er det hverdag.

Hverdag er ikke det verste en har. Hverdagene gjør sitt til at helga får en verdi. Hverdagene er de dagene hvor vi får gjort ting. Å gjøre ting er ikke så dumt bestandig. Og en kan gjøre mye. Det er ikke måte på alt en kan gjøre. En kan gjøre noe godt, gjøre noe vondt, eller en kan gjøre på seg. Drite på draget, som noen sier. Eller drite seg ut. En kan gjøre kloke ting eller dumme ting. Sjøl begynte jeg denne dagen med å spise marsipan. Det var en såkalt dum ting å gjøre, kjenner jeg nå, for jeg er kvalm. Men det er jo fremdeles påske, så det gjelder kanskje ikke som hverdagsdumhet. Det er mer en høytidsdumhet. Høytidsdumheter har litt mer fest over seg, og er lettere å unnskylde. Det er helg, kan vi si, som om det er nok til å gi syndsforlatelse rund baut.

Min hverdag starter i morra. Og den starter nok med to skiver brød med syltetøy, i stedet for marsipan. Pluss en vitaminpille. Vitaminpillen er min gode samvittighet. Den veier opp for mye. Kanskje litt for mye, i blant. Vitaminpiller har det ikke lett.

Da jeg begynte dagen i dag med marsipan, visste jeg at det var en dum ting å gjøre. Men marsipan er godt, så jeg kastet meg ut i det likevel. Det lille øyeblikket der det søte fyller munnhulen hadde mer makt enn den formanende stemmen i mitt hode. Så nå sitter jeg her. Ikke helt i hundre, med kaffekoppen min. Kaffe smaker sjelden godt når en er kvalm. Jeg er en tragisk liten mann. Og jeg sitter her og skriver om det i tillegg.

Dagen min startet halv åtte. Det synes jeg er tidlig, når jeg har fri. Så i dag lurer jeg på om jeg vil sove lunch. Å sove lunch er minst like godt som å sove middag. Sove frokost er heller ikke så verst. Og siden det fremdeles er påske har jeg jo frihet til å velge på øverste hylle hva søvnmønster gjelder. Når hverdagen kommer må en derimot skjerpe seg. Å sove jobb blir sjelden godt mottatt. Så på hverdager er det kun sove middag som gjelder. Stort sett. Sjøl liker jeg å slumre på sofaen med tv-lyden slått nesten helt av, mens jeg titter på et naturprogram eller noe annet som ikke krever så mye tankevirksomhet. Middagsluren er et høydepunkt i så måte, for jeg er en hund etter tanketomhet på tv. Og liker å sove. Å slå de to tingene sammen må jo derfor bare bli en høydare.

Klokken ti i dag skal jeg vekke kjæresten min. Med kaffe på senga. Det gjør jeg hver dag, om vi camper sammen og jeg er på beina først. I det siste har hun begynt å stå opp, og ta med kaffen hun fikk på senga ut på stua, i stedet for å drikke den inne på soverommet. Men jeg fortsetter å servere den på soverommet likevel. Det er en sånn liten ting en kan gjøre som får en til å føle noe positivt. Å føle noe positivt er ikke det verste en kan føle. Så skal en først føle noe er det greit med ting som ligger i den leia. At kjæresten min kanskje heller ville blitt servert kaffen på stua i stedet for å måtte dra den med seg ut fra soverommet i halvsøvne, har jeg lite problem med å overse. Jeg er flink til å luke ubetydeligheter ut av bevisstheten når jeg er på et raid som skal gi meg ei stjerne i boka.

I morra er det jobb igjen. Jeg har et bilde av ei dau katte som venter på å bli malt ferdig. Det venter på meg i atelieret. Der har det hengt hele påsken. Nå må jeg etablere en interesse for det igjen. Jeg vet ikke hvor lett akkurat det vil bli. Jeg har så mange ideer i hodet. Så mye jeg har lyst til å gjøre. Og det er morsommere å starte noe enn å stå i noe som gir motstand. Og motstand finnes når en er kunstner. Så fort en har skisset opp noe og syns det ser lovende ut setter motstanden inn. Dag etter dag etter dag med motstand. Med avmakt og fortvilelse, selvransakelse og sorg. Og små øyeblikk av opplysthet. Men mest motstand. Å være kunstner minner mye om følelsen en har når en spiser for mye marsipan til frokost. En hiver seg utpå, og lider seg gjennom resten, mens en venter på øyeblikkket der en kan etablere en avstand igjen. Når et arbeid er ferdig, kvalmen har avtatt. Det lille friminuttet der, før en får øye på en ny marsipanbit. Mmm, marsipan, tenker jeg da. Og setter et helt rent lerret opp i staffeliet. Og så setter jeg det første penselstrøket på den skinnende, hvite flaten.

Is it the painter or the picture
Hanging in the gallery?
Admired by countless thousands
Who attempt to read the secrets
Of his vision of his very soul.
Is it the painter or the picture
Hanging in the gallery?
Or is it but a still life
Of his own interpretation
Of the way that God had made us
In the image of His eye?

Is it the sculptor or the sculpture
Hanging in the gallery?
Touched by fleeting strangers
Who desire to feel the strength of hands
That realised a form of life.
Is it the sculptor or the sculpture
Hanging in the gallery?
Or is it but the tenderness
With which his hands were guided
To discard the unessentials
And reveal the perfect truth?

Is it the actor or the drama
Playing to the gallery?
Heard in every corner
Of the theatre of cruelty
That masks the humour in his speech.
Is it the actor or the drama
Playing to the gallery?
Or is it but the character
Of any single member of the audience
That forms the plot
Of each and every play?

Is it the singer or his likeness
Hanging in the gallery?
Tongue black, still and swollen,
His eyes staring from their sockets,
He is silent now, will sing no more.
Is it the singer or his likeness
Hanging in the gallery?
Or is it but his conscience,
Insecurity, and loneliness,
When destiny becomes at last
The cause of his demise?

By Strawbs

 ***

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:Hanging in the gallery