Blomst i veikanten, et lite kjærlighetsdikt

Vi har alle sett disse bildene av gråtende barn. De barna jeg selv tenker på nå, er gjerne søte, og rene og pene. Og har en enslig tåre på kinnet. De innbyr til vår beskyttelsestrang, og vilje til omsorg. Så jeg tenkte jeg skulle begynne dagens blogg med å legge ut et bilde av et tårefylt barn jeg selv har laget. Som et lite anslag til det jeg skal skrive om i dag. 

I natt hadde jeg en drøm hvor jeg gråt. I våken tilstand gråter jeg svært sjelden. Det som er fint med å gråte i drømme er at da tømmer jeg meg fullstendig. Det er som å fjerne en propp, og gråten kommer fra dypet av sjelen og helt ute fra fingertuppene. Den bygger seg opp og blir som en lavine. Jeg skulle ønske jeg fikk til å gråte slik i virkeligheten også. Men det funker dårlig. Jeg er til tider lettrørt så det holder, så jeg blir ofte blank i øynene, men det stopper der.

Det jeg drømte i natt, var at jeg var en liten gutt, og at noen så meg. Å bli sett er ikke alltid en selvfølge. Verken for voksne eller barn.

Det å gråte i en drøm minner veldig om latter. På den måten at det er som å åpne en kran. Forskjellen er at jeg ikke trenger å sove for å le. Å le er noe jeg gjør ofte og tungt. Jeg ler til tider så jeg får vondt i magen, og vrir meg nesten ut av sofaen.  Da jeg var liten kunne latteren gå over i gråt, om den ble for voldsom. Så det finnes nok en forbindelse der.

Hvorfor jeg ikke gråter lenger vet jeg ikke. Én ting er kanskje at jeg ikke har så mye å gråte over i hverdagen. Livet mitt er ganske greit, selv om det ikke alltid er rosenrødt. Og ting som har vært, har jeg mye grått ut av meg, tror jeg. Den sorgen er ikke lenger så knyttet til tårer. Så nå er det helst begravelser jeg gråter i, hvis jeg først gråter. Men den gråten er ganske behersket. Ikke noe hulk fra bunnen av sjelen. Det er mer som å svette tårer ut av øynene, uten en lyd. Selv om følelsen i magen kan nå et spenningsnivå som minner om krampelatterens jernneve, når ting skal holdes tilbake, og få et dannet uttrykk.

Å le er for de fleste greit. Å gråte er ikke alltid like greit. Det er ofte forbundet med skam. Derfor er det heller ikke så lett. For skam er noe vi helst ikke vil forholde oss til. Under her kan du krysse av det du føler passer best for deg selv, når det kommer til dette med gråt.

Sist gang jeg gråt gjorde det godt etterpå:

Jeg får ikke til å gråte:

Tårer er for kjerringer og homser:

Jeg skammer meg ikke over noe, og gråter når jeg vil:

Jeg vil heller lese om noe gøy, enn denne grineskiten her:

Nå skal jeg ikke skrive mer om tårer. I stedet skal jeg skrive om noe helt annet. Jeg kan ikke love at det blir noe gøy, men noe blir det likevel. Jeg må bare tenke litt på hva det skal bli.

Pause.

Nå tenker jeg.

Nå har jeg tenkt. Og det førte meg ikke inn i latterens rike, men heller inn i ettertankens.

I blant er det slik at vi ikke lenger ser det vi har rundt oss. Vi blir offer for vår egen blinde flekk. Det meste blir en selvfølge. Hverdagen blir en selvfølge. Barna og en partner. Regningene, og at sommer kommer etter vinter. Vi slutter å legge merke til og verdsette de små, små tingene vi har. De tingene livet vårt egentlig består av, og konsentrerer oss heller om ting vi ennå ikke har fått, eller er redd vi aldri vil få, mens vi bruker og misbruker de vi har rundt oss i stedet for å løfte dem. Vi føler tiden løper fra oss. Og bygger på den måten opp et frustrasjonsnivå. Et slik voksende frustrasjonsnivå kan lede til et valg. Til det valget som får oss til å velge en ny retning i livet før alt går til helvete. Et liv med mer mening, og nye verdier. Men det kan også lede til en forandring vi ikke selv velger. Da kaller vi gjerne forandringen å møte veggen, eller å gå på trynet.

Når en har møtt veggen blir det gjerne tomt rundt en. Ting en før brydde seg om slutter å bety noe. Først blir smerte det eneste en ser. Så kommer tomheten, meningsløsheten og håpløsheten. Livet kan bli en stor mørk boble, der en lever alene med seg selv, uten evne til å komme i kontakt med de rundt seg. Å komme seg ut av denne boblen kan være vanskelig og smertefullt. Men ofte er det slik at det sakte, men sikkert, begynner å lysne igjen. Og så begynner en å legge merke til ting. Kanskje ting en ikke la så stor vekt på før en gikk inn i den mørke boblen. Små, små vakre ting, som treffer en hardt. Da jeg for noen år siden selv var på vei ut av en slik mørk boble, skrev jeg et lite dikt. Det går slik: 

blomst i veikanten

lar den stå

kanskje går du her i morgen

 Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Jewel