Øyet som ser deg.

Så var det lørdag.

Lørdag er ikke den verste dagen en kan ha. Hva som er den verste dagen en kan ha er jeg ikke sikker på. Det handler vel ikke om hva dagen heter, men hva den inneholder. Inneholder den isholka og brekt kragebein er det gjerne en drittdag. Inneholder den muffins og sol er det kanskje en festdag. Ofte er festdager langt bedre enn drittdager. Men ikke alltid, for festdager kan fort bli en drittdag. Det kommer an på hvordan en klarer å stå av dagen. Ender en for eksempel opp med å vakle seg mot en ny dag på grunn av for mye alkohol kan det bli en skikkelig møkkadag. Kanskje for en selv, men like ofte for noen andre. For eksempel noen barn. Barn opplever også drittdager. Ofte på grunn av voksne. Og de voksnes valg.

Denne spesielle lørdagen, som har datoen 10.03.2012, ser ut til å bli en helt grei dag. Det regner og blåser ute, men det gjør ikke så mye, jeg har ingen planer om å tilbringe dagen ute likevel. Jeg skal tilbringe den inne. Sammen med kjæresten min. For vi har en ungefri kveld. Så vi skal lage oss litt god mat, og slappe av sammen. Ha en likør til kaffen, og jeg skal kanskje ha meg en liten whisky. Kanskje skal vi ha oss et glass vin til maten også.

Nå virker det kanskje rart at jeg sier vi skal ha oss en liten en, når jeg først har snakket om alkoholens bakdeler. Men om ting skjer med måte i voksent selskap er jo ting greit. Det er det som ikke skjer med måte jeg henviste til over her.

Jeg vet litt om alkoholens skyggesider. Jeg opplevde dem selv i barndommen, og jeg har opplevd dem i voksenalder, fordi jeg ikke hadde kontroll selv. En ganske god jafs av livet mitt ble brukt til å dempe ting med alkohol.

Da jeg var liten, ble jeg fortalt at jeg var ingenting verdt. Jeg ble fortalt at eneste måten jeg kunne rettferdiggjøre at jeg var til, var gjennom å utslette alt i meg og la noen annen ta over. Slik at jeg ble en marionett. Den eneste som sa noe annet var min bestemor. Min bestemor sa også: ”Du vil få problemer, Bjørn, for du føler alt for mye og du føler altfor sterkt.” Og slik ble det.

Nå er det jo ikke noe galt i å føle ting sterkt, problemene oppstår gjerne først om en ikke har etablert redskaper eller strategier til å takle alle følelsene. I mitt vedkommende var det ingen som lærte meg denne delen av livet. I stedet lærte de meg at jeg ikke måtte vise hva jeg følte. For å vise hva jeg følte førte til at det ble mulig å bruke det mot meg. For å ta fra meg identiteten min. Så da jeg vokste til og endelig  forlot redet ble møtet med meg selv og mine egne følelser overveldende. Det ble som å bli ført med av et skred, en lavine. Jeg hadde ingen mulighet til å takle det. Løsningen ble å døyve det. Med alkohol. Selvmedisinering kalles det, og er sjelden en god løsning over tid. Heller ikke alltid på kort sikt. For alkoholen demper ting kun opp til et visst punkt. Drikker en seg forbi det punktet ender det gjerne opp med at ting vokser i stedet. Gjerne over hodet ditt. Og andres. Og ting ender opp med å bli kaotisk igjen, bare enda verre. Så da må en gjøre noe med det også.

Om ting ble altfor kaotiske og farlige etter selvmedisinering i min ungdom, valgte jeg selv å skade meg. Jeg kjørte i meg de pillene jeg kunne finne, for å dempe kaoset og panikken jeg følte. Hadde jeg ikke piller av et eller annet slag begynte jeg i stedet å skjære meg. Åpne meg opp for å lette på trykket. Men kniv eller barberblad eller knuste flasker. Over brystet, eller i håndleddene. Ikke for å dø, men for at noen skulle ta kontroll over meg, og fjerne alle følelsene jeg ikke taklet. Det å skade meg selv var eneste måten jeg klarte å be om hjelp på. Jeg hadde aldri lært noen måter å be om hjelp på. Det fantes ingen jeg kunne be om hjelp i min barndom. Jeg var en ingenting, uten rett til å være til. Så den eneste løsningen for meg da var å samle alt inni meg. Etter noen år ble det derfor ganske fullt.

Løsningen med å angripe meg selv fungerte. Samfunnet reagerte og agerte. Leger og psykologer kom på banen. Og en kort stund tok de vare på meg. Men så var det tilbake til hverdagen, uten at noe egentlig var løst. De samme mønstrene var der fremdeles.  Det var først etter at jeg ble godt voksen at jeg fikk lært meg strategier til å takle de sterke følelsene jeg har.

Det er mange som har det som meg. Noen av dem finner vi på en scene, noen av dem finner vi på benker i byen eller rennesteinen, andre halvt skjult bak trær i parker, der de venter på dem som skal gi eller kjøpe sin form for et øyeblikks lettelse. Et friminutt fra de sterke følelsene. Heldigvis endte ikke jeg opp slik. Jeg ble verken alkoholiker eller narkoman. I stedet ble jeg etter noen år pappa. Å bli pappa forandret alt. Å bli pappa er like gjennomgripende og like avhengighetsskapende som mye annet. En blir hekta for livet. Eneste forskjellen er at det utvider livet ditt i stedet for å stjele det fra deg. Og i stedet for å styrke følelsen av verdiløshet får du en verdi. 

Jeg maser mye om barndom i denne bloggen, føler jeg. Det skyldes at barndommen min stjal så mye fra meg som den faktisk gjorde, men også det at jeg har barn selv. Jeg håper at jeg gjennom å være bevisst min egen oppvekst kan klare å ikke videreføre mønstre til mine egne barn. Kanskje er det noen som blir lei av den greia der. Kanskje de er av den oppfatningen at en bør komme seg videre, ikke mase så jævlig, men heller slappe litt av. Snakke om noe hyggeligere. Kanskje har de også en klar oppfatning av hva å komme seg videre innebærer. For mitt vedkommende er ikke lenger det å komme seg videre det samme som å løpe fra noe.  Gjemme det bort eller glemme det. Min løsning på det å komme seg videre er heller ikke taushet. Men heller å lære seg til å leve med hele seg.

Jeg har lært meg til å leve med meg selv, på godt og vondt. Mye takket at jeg ble pappa, og fikk et ansvar som krevde det. Men også det å være kunstner hjelper meg til å komme videre, til å leve med meg selv. Kunsten hjelper meg til å bearbeide ting, den hjelper meg til å se ting både utenfra og innenfra på samme tid, og den hjelper meg på den måten at den blir en arena i livet mitt jeg behersker. Det å være kunstner gir meg en identitet, og denne identiten rettferdiggjør for meg at jeg er til.

Jeg tror at for noen er det en løsning å pakke seg inn, i stedet for å åpne opp og fortelle ting. Lag på lag som skal skjule et problem. Litt som anorektikeren som bærer flere lag klær for å skjule hvor tynn hun eller han virkelig er.  Men jeg tror ikke det er en løsning. En blir ikke tykkere av å kle seg med fine klær, fine biler, fine manerer eller fine unnvikelsesstrategier. Bak skallet vårt ligger fremdeles vi selv.

Før eller siden begynner gjerne også den finishen vi har etablert rundt oss å smuldre opp. Tapeten faller fra veggene og murpuss smuldrer. Og bakom murpussen ligger øyet som ser deg. Dette øyet, som også er deg selv.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Waves of fear