Roller og unnvikelser

Søndagen startet sent, jeg var ikke oppe før klokka tolv. Akkurat det plager meg lite.

I går dukket min eldste datter opp på ettermiddagen etter at hun hadde vært på skitur, og ble værende en stund og spiste hjemmelaget pizza med søsteren og meg. Og ja, slike ting er viktig for meg. Det får meg til å svulme over av følelser. Følelser jeg holder litt for meg selv der og da, men ikke helt. For selvfølgelig lar jeg dem få vite at det er godt å ha dem hjemme.

Det er noe med det å ha begge døtrene hjemme som gir meg en følelse av ro. Det er som om noen velsmurte tannhjul faller på plass, og alt et øyeblikk føles veldig riktig. Det sprer seg en varme i kroppen når jeg ser på samspillet mellom døtrene mine seg i mellom. Hvor lett og naturlig det er. Hvordan de åpner opp og latteren sitter løst. Jeg kjenner at dette vil jeg ta del i, men jeg lar være. Jeg holder meg litt i bakgrunnen og gir dem tiden mest for seg selv. Det er nok for meg å observere dem sammen og kjenne på varmen i meg mens jeg lager maten og steller i stand. En trenger ikke å spille hovedrollen på alle scener. Noen ganger er det absolutt nok å ha en liten birolle. Eller å være tilskuer.

I blant hører jeg voksne omtale sine barn som sine beste venner. Eller barn og ungdom omtale sine foreldre på samme måte. Selv har jeg ikke noe ønske om å være mine barns venn. Når deres søskenkjemi kommer til uttrykk og jeg ser hvor fint de har det sammen slik som i går, så trenger ikke jeg å forsøke å ta del i dette som en bror ville gjort. Eller en venn.  Jeg er mine barns pappa. Det å være pappa og det å være venn er to forskjellige roller. Mine erfaringer forteller meg at det å blande roller sjelden er en god ting. Å blande roller åpner for problemstillinger som på sikt ikke nødvendigvis er av det gode for noen. Det er derfor det ofte snakkes om at en ikke bør innlede forhold til sine kollegaer, eller at en lege eller behandler for eksempel ikke skal ha et forhold til en pasient. Slike relasjoner åpner veldig ofte opp for vanskeligheter en kunne klart seg uten.

Om en ser på sine barn som sin venn dukker det gjerne før eller siden opp sårbarhet og krav, som et vennskap ofte besitter. Denne sårbarheten vår har ikke våre barn noe med å forholde seg til, tenker jeg. En skal heller ikke kreve av sine barn det en kan kreve av venner. Det er ikke deres lodd å skulle bære slike ting, eller å forholde seg til det. Om vi som foreldre trenger venner får vi søke venner andre steder. På samme måte som at vi bør søke noen andre enn våre barn om vi trenger å bearbeide vårt liv og våre følelser. Når det kommer til barna våre skal vi etterstrebe og være klippen i deres liv, ikke den likestilte. Å gå inn i rollen som sine barns venn er ofte en unnvikelse, tror jeg. En form for feighet eller hjelpeløshet. Kanskje også en form for unnskyldning for noe. En unnskyldning for manglende tilstedværelse eller fordi en ikke strakk til der en mener en burde strukket til. Så en gjør bot. En styrer unna de utfordringene rollen som mamma eller pappa byr på, og forsøker å knytte til seg barnet som venn i stedet. Derifra er ikke veien lang før en begynner å søke bekreftelse hos sine barn, eller å forsøke å tilfredsstille ved å unngå vanskelige emner og konfrontasjoner. Slik vi gjerne gjør i forhold til venner.

Det å ikke være venn med sine barn betyr ikke at en skal være en uvenn. Det betyr kun at vennerollen er noe barn bør få ha i forhold til sine venner, ikke i forhold til sine foreldre. En tilfører ikke ungene sine noe om en inntar vennerollen, en frarøver dem noe, tror jeg. Roller er viktige. Også foreldrerollen. Og du kan ha et både godt og nært og varmt forhold til dine barn uten at barnet trenger å være kompisen din.

Denne dagen startet med at jeg leste noen ord en nettvenn hadde skrevet til meg på Facebook. Jeg skriver nettvenn, fordi det er det hun er. Roller er som sagt viktige, og de bør få bære sitt navn med trygghet og overbevisning.  Ordene jeg leste gjorde godt, og jeg følte at jeg leste noe som en likestilt hadde skrevet. Litt etter ga jeg en tilbakemelding på et maleri samme damen hadde lagt ut. Igjen følte jeg at det jeg gjorde var å forholde meg til en likestilt. Jeg sa ting jeg tenkte og følte. Og lot være å tenke på at tilbakemeldingen skulle styrke hennes ego eller gi henne tro på seg selv, på den måten jeg kanskje gjorde i blant da mine barn som små kom hjem med noe fra barnehagen eller sløyden. Min nettvenn er voksen, jeg trenger ikke å skryte henne opp i skyene. Jeg trengte heller ikke å si at hun er flink, selv om bildet hadde kvaliteter. Betraktningene rundt bildet hennes handlet om bildet, ikke om henne. De to tingene er det viktig å skille i blant, slik det er viktig å skille roller.

Om min nettvenn hadde forholdt seg til meg som hun gjør til sine barn så tror jeg ikke vi ville klart å opprettholde et vennskap på nett over tid. Heller ikke om jeg snakket til henne som jeg gjør i forhold til mine barn. 

Så kanskje barn bør få lov til å være barn, og voksne bør få lov til å være voksne. Det er i hvert fall kanskje verdt å tenke over, dette med roller, og grunnene som gjør at vi velger de rollene vi gjør. 

Ha en fin dag

Bjørn 

Dagens link: Mamma