Nydelig, til å krølle tærne av.

Solen skinner, og jeg har vært på tur. I naturen. Og leiet kjæresten min. Også har jeg fylt spylevæske på bilen, handlet inn til hjemmelaget pizza med kylling, og spist en Yoplait yoghurt med mango. Yoplait er de beste yoghurtene. De får meg nesten til å krølle tærne i nytelse bare ved å tenke på dem.

Det var i dag. I går var jeg sammen med tre andre og plukket ut bilder til første utstilling i vårt gryende Raw art prosjekt. Første utstilling åpner 16.april, om jeg ikke husker feil. Vi har også funnet navn til dette prosjektet. I stedet for å kalle det Raw art eller Outsider art eller Brut, kaller vi det kun RÅ. I tillegg får hver utstilling en undertittel. Den første utstillingen får undertittelen Vilje.

Denne første utstillingen begrenser seg til å vise arbeider fra kunstnere i Bergen. Og i går var vi og plukket ut noen bilder på et sted som kalles Hieronimus. Du kan lese litt mer om dette stedet her  her og  her.

Det er mange som lager bilder rundt om kring i Bergen. Bilder som aldri blir vist offentlig. Noen gjør det hjemme hos seg selv, og andre kommer sammen for å arbeide. Hos Hieronimus ble vi møtt av fire, fem deltagere, som inviterte oss inn på kaffe og framvisning av kunsten sin. Det ble et hyggelig møte, preget av åpenhet og vennlighet. Og litt spenning, siden det jo var snakk om juryering av arbeider for en utstilling.

Nå er det slik at vi har begrenset med utstillingsplass, så det var ikke på langt nær alt vi kunne ta med oss, selv om mange av arbeidene som ikke ble valgt ut til denne konkrete utstillingen gjerne hadde kvaliteter som godt kunne blitt delt med andre. Så noen av deltagerne ved Hieronimus ble kanskje veldig glade, noen litt glade, og kanskje noen ble skuffet.  Trøsten får være at alle fikk se at ting er mulig.

For min egen del ble det en veldig fin opplevelse. Både besøket i seg selv og møtet med kunsten vi ble presentert for. Og jeg håper det vil lede videre til noe i framtiden. Jeg håper også at det å se at bildene blir verdsatt og tatt på alvor, for enkelte vil være en spore til å arbeide mer, og kanskje fordype seg enda mer enn tidligere i det de skaper. Og kanskje får vi ved Galleri VOX også lov til å følge med på denne ferden, og om ting vil seg slik stille ut arbeider fra Hieronimus også en annen gang.

Å skape noe er for mange knyttet opp til glede. Men å skape noe er også ofte et møte med motstand. Det kan være tårer og skam og smerte en må forbi eller igjennom.

Å vise det en har skapt, er språk.

Å skape raw art er å legge igjen sjela si i billedform, slik jeg opplever det. Det er da det blir Raw art. Hobbymalerens fine seilskute er ikke Raw art. Hobbymaleren etterligner det han har sett før. Å skape Raw art handler ikke om å være flink, eller å gjøre ting riktig. Det handler ikke om å etterligne et landskap eller å strebe etter å bli like god som de gamle mestere i et portrett.  Det handler om å la det indre livet, tankene og følelsene, gledene og smerten få flyte fritt mellom kunstneren og lerretet. I dette frie flytet skapes noe helt unikt. Kanskje er noen uenige med meg i hvordan jeg definerer Raw art, og det er helt greit. Vi har alle meninger, og vi har alle rett til å ha det. Men dette er min blogg, og mitt sted for mine meninger og tanker. Det er ikke et oppslagsverk for etablerte sannheter.

I tillegg til deltagere fra Hieronimus  har også andre utstillere begynt å levere bildene sine på Galleri Vox. Og det er spennende hver gang vi får se noe nytt. Spennende er også dialogen som skapes mellom oss som skal drive dette framover. De forskjellige synspunktene på hva som burde være med og hva som ikke burde være med. Vi er enige om noe, men ikke om alt.

Å være i en slik dynamikk oppleves som veldig berikende. Det å få innpass i andres tanker og følelser rundt et tema vi har sterke følelser for oppleves som utvidende. Utvidende i forhold til det jeg lærer om disse andre, men også i forhold til hva jeg lærer om meg selv. Jeg opplever at det ikke alltid er så viktig for meg å ha rett. Jeg trodde det ville være viktigere. Jeg opplever også at der jeg møter motstand eller føler meg tråkket på klarer jeg likevel å stå oppreist. Jeg er sterkere enn jeg var før. Tryggere i meg selv. Og mer i kontakt med balansepunktet som ligger i mellom de mulighetene jeg har og de begrensninger jeg har. Drivkraften og dynamikken som driver gruppen framover har blitt langt mer spennende å forholde seg til enn det å vinne kamper. Det å lirke og dra og tillempe og se at hvert møte leder mot noe nytt og spennende får meg nesten til å krølle tærne i nytelse, akkurat som jeg gjør når jeg spiser Yoplait yoghurt, men bare nesten.

Nå kommer døtrene min snart hjem, og jeg skal lage pizza. Pizza er også godt. Spesielt min. Også er jeg veldig beskjeden, så det så.

I morgen er det forresten den internasjonale vaffeldagen. Den bør du benytte deg av. Vaffelspising er også en verdi. En søt en. Hos oss skal vi samles, kjæresten min, jeg og våre respektive barn. Og spise vafler med syltetøy. Og krem. Mmm, krem!

Ha en fin helg.

Bjørn

Dagens link er nydelig, til å krølle tærne av.