Merkelige ting er ikke alltid det verste en har

I går fikk jeg en pause. Den begynner etter planen på torsdag. Og vil bare kunne sees fra vinduet. Etter hva jeg har forstått vil den vare et par tre uker.

Pauser er ikke det verste en har. Hva det verste en har er vel individuelt, men for meg er pauser en ganske grei ting. I det minste denne pausen.

Hva jeg vil bruke pausen min til er opp til meg selv, innenfor rammer som likevel er gitt. Rammer følger oss jo hånd i hånd med både muligheter og krav. Stort sett over alt. Min ramme rundt pausen min er begrenset til anstendighet, tror jeg. Men jeg vet ikke sikkert, for jeg har ikke utforsket hvor grensen går. Det er jo heller ikke sikkert at det er noe poeng i å bryte en grense bare for å gjøre det. Gresset er ikke alltid grønnere på andre siden av gjerdet. Eller grensen. Selv om det er det i enkelte tilfelle. Grønnest er heller ikke alltid best. Så på tross av at bacon er langt billigere rett over svenskegrensen, ville jeg neppe kjøpt det om det var grønnere enn hjemme.

Når jeg sier at pausen jeg har fått er min, er det ikke helt sant. For den er ikke min alene. Jeg deler den. Eller jeg kan si at jeg har fått lov til å fylle en pause som i utgangspunktet ikke var min.

Pausen min er et opphold mellom to utstillinger ved Galleri Vox. I denne tiden kan jeg bruke lokalet til et prosjekt jeg selv bestemmer formen på. Og det er spennende. Jeg skal bruke pausen min til å stille ut et maleri. Jepp, du leste riktig. Ett maleri. Ikke to, eller ti, kun ett. Og galleriet er stengt, så det kan kun sees fra vinduet. Noen andre greier som jeg skal bruke som redskap for å si noe kan du også se, i tillegg til maleriet. Heldige du, som får oppleve pausen min fra utsiden av et vindu. Om du vil. 

Jeg synes det er greit å si noe i pauser.  Pauser hvor ingenting blir sagt oppleves ofte litt trykkende.

Eksempel på taus pause:




.

Pauser kan brukes til mye. Og de dukker opp hele tiden. Mange bruker dem til å fylle på med reklame. Vi er tilbake etter en liten pause, sier de, og pøser på med ting vi bare er nødt til å kjøpe. Selv føler jeg det er greit å fylle en pause med kunst, som en forandring. En mini-installasjon uten økonomiske føringer. Andre synes kanskje det er greiere å fylle pausene sine med andre ting. Pauser kan fylles med det meste. Ross - i Venner for livet - fylte en pause med en annen dame enn Rachel. Det ble det bråk av. Det er bedre å gjøre som jeg om en får en pause, fylle den med noe anstendig.

Ved siden av galleripausen som ennå ikke har startet, har jeg også en annen pause, som allerede er oppe og gående. En sjokoladepause. Den er ikke så veldig spennende. Men sikkert viktig. For jeg begynte å bli litt for glad i sjokolade. Nå er det ikke alt det er riktig å ta pause fra bare fordi en er veldig glad i det, men sjokolade er en grei ting å pause litt. Min sjokoladepause har vart siden søndag. Det er ikke så veldig lenge, men føles slik likevel. Veeeldig lenge, føles det som.  Jeg er redd pausen er over i dag, for da skal jeg en tur på butikken. Men det kan hende jeg starter en ny sjokoladepause på torsdag. Det som er greit med sjokoladepauser er at du kan starte en ny akkurat når du vil.

Det er mye en kan starte akkurat når en vil. Det må ikke nødvendigvis være en pause. Livet er gavmildt på den måten. Alt mulig kan startes. En kan starte en utdannelse eller en hobby. En kan starte på et nytt liv, en bedre oppførsel, en ny jobb osv. Det er kun fantasien som setter grenser, sies det. Men det er jo ikke helt sant. For skal en begynne noe må en ofte avslutte noe også. Og der har du en grense som er vanskelig å krysse og som er helt reell i motsetning til fantasiens grenser. Det å avslutte ting er skummelt. Det tryggeste vi har er jo det vi har. I hvert fall veldig ofte. Til og med noe som gjør vondt, kan være trygt. Det er merkelig det der.

Livet er fullt av merkelige ting. Merkelige ting er ikke alltid det verste en har. Merkelige ting kan en fylle pauser med, om en vil, for eksempel. Da blir det en merkelig pause.

Ha en fin dag.

Bjørn 

Dagens link:  On a break