lørdag 31. mars 2012

Dagens link: 10 000


I dag kom smilet mitt fram da jeg sjekket  Facebook.  For jo, jeg er bruker av Facebook. For meg har det gitt åpninger og muligheter å bruke den siden.  Jeg har oppdaget kunst jeg ellers ikke ville ha fått oppleve, og kommet i kontakt med mennesker. Samtidig får jeg vist fram min egen kunst, og også profilert Vannlandet, som er bloggen du sitter og leser nå. For det skal jo noe til for å oppdage en side som Vannlandet i det mylderet av muligheter som ligger på nett. Så det er greit å få markedsført seg litt. Bloggen min er jo i tillegg litt smal kanskje, så den når ikke fullt så mange som for eksempel den bloggen de profilerte på Senkveld i går kveld, skrevet av et menneske som kaller seg fotballfrue. Jeg har ingen mulighet til å nå opp på et slikt nivå. Skulle jeg forsøke å bevege meg i den retningen måtte jeg nok velge helt andre tema enn jeg gjør, og bevege meg mer mot overflaten. Noe jeg ikke har lyst til. Jeg liker begreper som under overflaten, og det en kan finne der. Det en finner duppende på livets overflate er ikke alltid så spennende, sett fra mitt ståsted. Det er nede blant de skjøre korallene fargespillet trer fram.
Jeg har ikke nitti tusen lesere hver dag. Likevel er det kjekt at noen leser. Så om du er en av de som titter innom her fra tid til annen, så setter jeg derfor stor pris på om du deler med noen andre. Gjerne ved å klikke ”dele” eller ”share” på Facebook, eller på andre måter. Slik jeg har oppfattet det må det et ”dele” til, ikke et ”liker”, for at klikket ditt på Facebook skal nå ut til verden og ikke kun som en tilbakemelding til meg.
Det som fikk fram smilet mitt i dag etter å ha kaset et blikk på Facebook, var et møte med dårlig smak.  For jo, det finnes dårlig smak og det finnes god smak. Selvfølgelig kan en gå inn i tankemønstre som rettferdiggjør nettopp det en selv liker, gjennom å si at smaken er som baken – delt. Men det holder ikke. Noe er likevel vakrere, finere, smaker bedre eller høres bedre ut enn annet, mener jeg. En seig biff gir ikke folk flest like mye nytelse som en mør en, for eksempel. Så når folk snakker om at smaken er individuell, så snakker de ikke etter mine begreper nødvendigvis om kvaliteten på det de ser eller lytter til, men sin egen evne til å oppfatte. Og det er en rangering med totalt uinteressant fortegn med tanke på det kvalitative ved objektet de peker på.
Likevel er det slik at alle har rett til sin smak. Vi trenger ikke alle å like det samme. I møte med et objekt har vi rett til de følelser vi besitter, uten at noen skal komme og slakte vår evne til å skille gull fra møkk, og på den måten plassere oss på en skala, der de samtidig plasserer seg selv flerfoldige hakk over oss. En har lov til å være den en er, og like det en liker, så lenge det en liker ikke skader noen andre, tenker jeg. Noe denne mannen er et utmerket eksempel på. Noen vil si at Tatjana var skrudd og at kunsten og kunstneren ikke hadde noe som helst med god smak og gjøre. Andre vil stille på barrikadene for å gi rom for slike innslag og slike mennesker, og si at den etablerte gode smak kun er snobberi og har blitt etablert for å skape et klasseskille. Å ha forskjellige meninger er fint. Det skaper dynamikk og bevegelse.
Det er ikke alltid så lett å bære sin smak. Vår smak er med på å definere oss for oss selv og for omverden. Derfor velger noen å gi uttrykk for en smak som skal gi dem status, selv om de som individer ofte er langt mer nyanserte enn det de profilerer.  Både på godt og vondt. For mitt eget vedkommende definerer jeg meg selv blant annet gjennom denne bloggen. Jeg sier noe om meg selv. Likevel er det ikke slik at det jeg mener jeg sier, er det du leser. Du kan lese meg på en helt annen måte enn jeg selv eller en annen gjør. Du kan lese ting mellom eller bortenfor linjene, der du kan legge akkurat hva du måtte ønske, og mene det du vil om meg. Det samme gjelder den tidligere omtalte fotballfruen. Det som gir henne identitet og status er ikke nødvendigvis alt som kan knyttes til henne. Vi velger alle hva vi vil vise omverden, og forsøker så godt vi kan å gjøre oss spiselige. Noen er ivrigere enn andre. Å ikke bli oppfattet som spiselig vil jo si at en blir oppfattet som uspiselig. I din verden ville du kanskje løftet fram andre ting enn meg, eller fotballfruen, for å vise hvem du er. For eksempel en sportsprestasjon, eller hyppige besøk i kirken.
 Vi forsøker alle også å la noe vi synliggjør dekke over noe annet.  Den mest klassiske er kanskje å fronte sin musikksmak ut i fra det en tror gruppen en vil identifiseres med liker. Og smuglytte til DDE eller Vikingarna når en er alene. Helt på linje med de som kun leser Se & Hør på venteværelser.  I tillegg har vi uniformene. For uniformer har vi, selv om vi påberoper oss individualitet. Det er derfor det ofte er veldig lett å skille en ungdom som liker å høre på Death Metal fra en som liker Hip Hop. På samme måte som en godt voksen Mercedeseier forsøker å koble seg opp til en helt annen gruppe enn de som sitter bredbent på en Harley, midt oppe i midtlivskrisa. De langt fleste av oss søker en gruppetilhørighet, og bruker status og ytre signaler til å fortelle om det. Eller til å skjule noe.
For meg, som kunstner, er det viktig å ikke bli overveldet av andres smak. Eller andres meninger om det jeg arbeider med. Likevel synes jeg betraktninger og kritikk er viktig. Kritikk gir meg innfalsvinkler og muligheter jeg kan vurdere. Faren ligger i det å ville tilfredsstille kritikeren. Å ta råd eller veiledning opp til vurdering er ikke det samme som å tilfredsstille. Det er heller ikke det samme som å bli ledet, eller å bli frastjålet sin egenart. Å være i dialog med andre under et kunstnerisk arbeid er ikke det samme som å selge seg. Å være i dialog er å gi seg selv muligheter. Jeg synes at muligheter er langt bedre enn alternativet, som er å stå helt stille.
Og nå har faen meg noen drukket opp kaffen min. Det må være Albert.

Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link: 10 000





fredag 30. mars 2012

Eierskap og andre skap


Mine kuhlii-ål møter meg på sitt lett hysteriske vis når jeg står opp om morgen. Annet som møter meg er kaffe og to skiver med syltetøy. Jeg er et vanemenneske.
Vaner er en grei ting. Langt bedre å leve med enn uvaner. Å spise to skiver med syltetøy og ta en kaffe på morrakvisten faller neppe inn under uvaner. Uvaner er noe annet. For eksempel å pelle i nesa. Noen ganger når jeg er ute og kjører ser jeg folk i møtende biler som sitter og graver. I køer har jeg også sett voksne menn studere det de finner, for så å spise det. Ikke mye delikat det der. Det får meg til å lure på hva som skjedde med disse menneskene i overgangsfasen mellom barn og voksen. Det virker som om enkelte tror de er usynlige når de sitter bak bilens vinduer. De fleste voksne vet vel innerst inne at usynligheten vi kunne drømme om som barn var kun en fantasi. På linje med Supermann og at Staten egentlig er oss selv. Til og med alenemødre er Staten. Og handikappede. Folk med Dowv syndrom er staten. Og sinte menn bak vinduer som brøler så veggene dirrer. Og små barn som gjemmer seg i et skap i kjøkkenbenken. Overgripere er staten. Gutter og jenter som får besøk om natten. Og lensmenn og prester og politiet. Og alle er med å bestemme, sier Staten, som påstår den er oss selv. Noe som er litt forvirrende. Spesielt når Staten kaster redde barn ut av landet og er oss selv, selv om så mange reiser seg og sier at det skal ikke Staten gjøre. Det kan nesten virke som om vi ikke er herre over oss selv i blant. Eller at noe er en illusjon. Lik huset på Prærien eller Lykkeland. Som noen kaller Disneyland.
Det er mye som skjules bak vinduer, både Statens og våre egne, men å grave ut frokost fra nesa når du sitter i bilen er neppe en av de mest delikate. Sjøl er jeg en ihuga nesepiller fra tid til annen, men grensen går ved å innta skiten oralt.
Grenser er ikke det verste en har.  Hadde vi ikke hatt grenser ville det vært vanskelig å skille oss fra svenskene. Andre grenser som er kjekke å ha er de en har i forhold til nære og kjære. Og seg selv. Uten grenser sklir ting lett ut. Det blir som å helle suppe i en sikt. En mister eierskap på sitt eget, drukner lett i andres eller tråkker tungt inn på mark hvor små markblomster burde fått få stå i fred og kysse solens kjærlige fingertupper. Engsoleier og hvitveis og kløver små, er vakrest før de blir skvist under en hæl. Slik er det også med andre menneskers følelser. Noen av dem er så vakre og skjøre at de kan gå i stykker bare av et vondt ord. Så det er like greit å etablere noen grenser først som sist, og virkelig ta eierskap over dem.
Eierskap er greit å ha. Over egne grenser, verdier og valg. Det er langt lettere å ta ansvar for det en selv eier enn det andre eier. Også er det mer riktig. Å forsøke å ta eiendomsrett over andres skap er det sjelden noe poeng i. Folk må få eie sine skap i fred, og en skal som hovedregel ikke gå inn i dem om en ikke blir invitert til det på en overbevisende og troverdig måte.  Men en bør passe seg så ikke eierskapet blir et skap til å gjemme seg i. For gjemmer en seg for lenge i skapet kan det bli vanskelig å komme ut av det. Selv gjemte jeg meg i et angstskap i mange år, men nå har jeg kommet ut av det. I det minste har jeg åpnet døra. Noe som ikke var så farlig som jeg trodde. Angsten min er fremdeles en følgesvenn, men det er også alt angsten er i stand til å være. Jeg tror angsten min har lurt meg i mage år, der inne i skapet, da den sa at vi måtte skjule oss for alle der ute. Skjule oss for de som angsten sa var bedre enn meg. For himmelen falt ikke ned og slo meg til jord da jeg åpnet døra. Egentlig skjedde det svært lite, utover at jeg følte lettelse. ”Jeg er meg selv og har rett til å være det”, får mye større kraft og troverdighet når en sier det ute i friluft enn når en sier det inne i et trangt skap. Selv om en roper det til skapdøra så høyt en kan nesten hver eneste dag.
Morgenen har gått sin gang. Å la ting gå sin gang er mye bedre enn å sitte i et skap. Det huset som er oss selv har mange rom. Både skap og gang, en gang hvor tiden går. Og et bad. Der vi kan rense oss. Og vaske av oss dritt som så lett klistrer seg til oss. I skapet blir en kvitt lite møkk. I stedet gror det friskt i kroker.
Og dermed var det tid for en dusj. Det er langt bedre å være naken i dusjen enn inne i et skap, synes jeg. I dusjen kan en til og med synge, om en vil. Kjæresten min synger ofte i dusjen. Sjøl snyter jeg meg. Andre sparer på snørra til de kommer i bilen.

Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link: I badet






onsdag 28. mars 2012

Slik du også er nok


”Etter sol kommer regn.”

Det sies så, og det er nok sant. Selv om ordtaket gjerne blir brukt i litt negative vendinger, ikledd en god dose pessimisme. Bøndene, derimot, er ofte glad for regn om det har vært mye sol. Så som ved så mye annet handler også opplevelsen av sol og regn om vinkling.
I mine depressive perioder er det få lyspunkt å finne. Alternative vinklinger er et teoretisk anliggende like lite innenfor rekkevidde som begrepet lysår er for meg. Mørket er ugjennomtrengelig og tjukt som svart maling, og det eneste som virker virkelig. Hver bevegelse er seig og tung og handler kun om vilje. Lyst er et begrep som døde på meningsløshetens alter, og forsvant hodeløst og kaklende sin veg uten at jeg egentlig brydde meg.
Men til og med slike perioder går over. Så etter regnet kommer solen tilbake atter en gang. Ett eller annet sted på kloden. I dag regner det ute, her jeg bor, etter noen dager med vårfornemmelser. Men inne i min stue er det lyst og varmt. Og mitt sjelsliv og mine følelser er på et nivå som er lett å leve med.
Det er mange som møter motgang. Noen ganger skyldes motgangen arbeidsledighet, samlivsbrudd, død, overgrep, ulykker eller andre konkrete ting som skjer her og nå og rundt oss. Andre ganger starter motgangen inne i en selv. Uten at en alltid vet hvorfor den dukket opp. Skal en finne ut hvorfor, må en inn i mørket for å lete, og det kan være skummelt. Så ofte begynner folk å løpe i stedet. For å rømme, komme unna. De løper mot et lys de håper finnes. Løper mot en karriere eller en teoretisk gevinst. Gjerne en pokergevinst. Det er denne egenskapen vår spillselskaper har oppdaget. Det er derfor de reklamerer så heftig på tv for tiden. Og det er denne egenskapen vår de tjener sine millioner på.
Det er mange veier en kan gå om en har valgt en rømningsvei. Noen begynner å vaske. Huset eller hendene eller hele seg. Andre søker mot mat eller alkohol eller stoff, bare for å slippe unna denne motstanden som lever inne i dem selv. Atter andre søker mot ferdigsnekrede sannheter og guruer og krystallkuler.
Kroppen husker, er et begrep jeg har tatt til meg. For det er det kroppen gjør. Så når vi løper fra oss selv for å slippe unna noe vi bærer på, er det kanskje kun kroppens minner vi forsøker å unnslippe. I blant. Selv om jeg ikke skal påstå at dette er en sannhet som er absolutt og gjelder for alle.
Vi bærer alle vårt levde liv på ryggen, skrev jeg en gang. Og det står jeg for. Men vi bærer også med oss det vi aldri fikk til å leve, valgte bort, ikke fikk lov til eller ikke turde.  Alt vi aldri fikk føle. Alle drømmene. All den umulige kjærligheten. All lengselen. Alt opprøret og all empatien vi ofret for egen vinnings skyld. Tenker en etter kan en se at tyngden er påtagelig. Så samlet sett skal det mye til å holde seg oppreist. Men vi klarer det likevel. Sånn stort sett. Om enn noe vaklende til tider.
Jeg tror at det går an å legge fra seg noe av det en bærer. Det som tynger oss ned. Både av det vi har levd og det vi aldri fikk oppleve. Og jeg tror vi kan klare det mye på egenhånd. For meg har løsningen vært kreativitet. Det å skape noe. Og det er mye en kan skape. En kan skrive, eller male eller forme i leire eller trolldeig. Det eneste som begrenser en er en selv og kanskje økonomi. Ikke alle kan sveise sammen biler til en skulptur. Det skal penger og plass og kunnskap til det. Men de fleste har råd til noen fyrstikker. Eller en blyant. Og det handler ikke alltid om hva en lager. Veldig ofte handler det mye mer om hva det en lager symboliserer. To fyrstikker limt på et hvitt ark er et bilde. Et bilde som kan bety mye. For eksempel et kors. Og å lage et slikt kors kan vær innfallsporten til å kjenne på det en forsøker å løpe fra. En sorg eller en angst eller en medfølelse. I tillegg til at noen andre også kan få bruke det i sin egen tolkning, om korset blir vist fram. En fyrstikk på hver sin side av arket kan symbolisere avstand. Den en søker eller den en ikke slipper unna. Om vi tar fram en følelse og ser på den kan vi også legge den fra oss. Om ikke ved første forsøk, så etter en stund.  Å legge ting fra seg oppleves ofte som en lettelse.
Det er ikke midlene som stopper oss i forhold til kreativitet. En kan bruke det en har. Det som stopper oss finnes nesten alltid inne i oss selv. Det ligger der sammen med det vi forsøker å løpe fra. Og det bærer navnet Motstand. Hva denne motstanden består av varierer selvfølgelig fra person til person, men om en forsøker å titte etter er det nok mulig å identifisere den. Min egen motstand er ofte prestasjonsangst og skam. Et annet ord som for mange kan samle det meste av egenmotstand er sårbarhet. Selv om ikke alle vil vedkjenne seg en slik egenskap. Bak ordet sårbarhet ligger det mange bitte små esker, eller bokser, eller skuffer. Disse går det an å åpne.
Mange som har valgt å bruke kreativiteten sin til noe positivt har endt opp med å skape kunst som faller inn under begrepet Raw art. Selv er jeg ikke der, min kunst er noe annet. Men jeg liker veldig godt å se slik kunst, slik Raw art eller Outsider art. Og som noen som leser her på Vannlandet kanskje har fått med seg, har jeg sammen med flere andre derfor startet et prosjekt som skal gi også deg muligheten til å få øynene opp for denne delen av vårt kulturliv. Gjennom kommende utstillinger vi setter opp, og gjennom å skrive om det.
Det er mange måter å forholde seg til kunst en møter. En kan like det eller mislike det. Gi det verdi eller nedverdige det. Mange ender også opp med å ta avstand fra kunst fordi de mener de ikke forstår det. Andre igjen sier at dette kunne et barn gjort bedre. Jeg tror ikke en trenger å forstå alt. Det kan være nok å se på ting, eller høre eller føle. Og la det være det det er. Ikke alt trenger å ligne noe annet. Eller kunne blitt gjort bedre. Noen ting må få lov til å være nok, slik du også er nok. Kanskje det på sikt er langt bedre å møte ting med forundring og nysgjerrighet enn motstand. Både kunst og mennesker. Om en i tillegg henter fram et papir og en blyant med samme nysgjerrighet og åpenhet har en startet en bevegelse i stedet for å tråkke solid på en brems. Det samme om en setter seg ned og skriver noe. Noe om seg selv, eller kanskje bare et brev til noen. En må ikke sende brevet fra seg, om en ikke vil. Det er ofte nok å skrive det.  Å skrive et ord er starten på en bevegelse. Å skrive to ord er å opprettholde en bevegelse. Og bevegelser har den egenskap i seg at de kan flytte noe til et annet sted.  Kanskje dette mulige stedet er det du på et vis alltid har lengtet etter, stedet der du endelig vil føle deg hjemme. Stedet der du slipper å gjemme deg. 

Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link: En ny dag



søndag 25. mars 2012

Erkjennelser er ikke det verste vi har


Søndag, og jeg våknet ikke før tolv. Noe som vil si klokken ett, ettersom  sommertiden inntraff i natt. Nå er klokken kvart på to, og jeg har ikke kommet lenger enn til morgenkaffen.
So what, sier jeg! Jeg er et fritt menneske og det er søndag!
En dame delte noen tanker med meg her en dag. De handlet om ståsted og identitet og det å ikke ha kommet lenger enn til… ett eller annet. Og det fikk meg til å tenke noen egne tanker rundt dette med ståsted og den lille biten av tid vi får tildelt. Noen ganger kan det være lurt å kaste et lite blikk på hva vi bruker tiden vår til.
Jeg er mann. Jeg har et navn, jeg heter Bjørn. Jeg er kjærest, pappa, kunstner, over femti år og har ikke verdens beste økonomi. På denne måten er jeg som menn flest, selv om ikke alle har samme yrke eller heter Bjørn. I det minste har mange menn lignende ramme som meg rundt livet sitt. Og kvinner også.  Men i tillegg til dette med de oppramsede karakteristika har jeg angst. Og jeg har en form for tilbakevendende depresjoner som har fulgt meg gjennom livet. Noen ganger er angsten så sterk og depresjonene så dype og voldsomme at de varer over flere år, år hvor jeg ikke klarer stort annet enn å holde meg i live. Andre ganger kan angsten og min depressive side slå meg ut bare for en dag eller en uke. Men slå meg ut klarer angsten. På nytt og på nytt. Det samme med depresjonsdelen, meningsløsheten og svartsynet og smerten. Slik at jeg ikke makter å fungere slik jeg skulle ønske jeg kunne klare. Så i det minste har jeg én side ved meg som ikke alle andre menn på min alder har, jeg har en psykisk lidelse.
På grunn av den psykiske lidelsen, arbeider jeg nå ved Galleri VOX. Jeg har ikke lenger et eget atelier. Galleri VOX er en kunstarbeidsplass for mennesker med en psykisk lidelse. Det er ingen arbeidsstue. Det handler ikke om å sitte dopet ned og strikke vafler rundt et bord under ledelse av kyndige ergoterapauter som klapper oss på ryggen og forteller oss med en smule distansert medfølelse at vi er kjempeflinke. Det handler heller ikke om å ha et sosialt samlingspunkt for de som falt utenfor. Galleri VOX er ment å være et ateliér. Og det er et ateliér. På linje med alle andre kunstarbeidsplasser er det en arbeidsplass for fordypelse og det å skape noe av verdi. Kun med det lille plusset at vi som arbeider der får lagt ting litt til rette på grunn av en psykisk lidelse. Det er med andre ord en arbeidsplass med et pluss heftet til seg, ikke et minus.
I blant snakker jeg med kunstnere som meg, som lever med en eller annen psykisk lidelse. For eksempel angst. Og som i tillegg har kommet inn i felleskap med likesinnede. Kanskje har de ikke tidligere arbeidet med kunst, men funnet fram til dette som et resultat av sin psykiske lidelse. De sier ofte at de ikke vil fronte sin angst. I stedet vil de skjule den. Det medfører at i forhold til å vise fram sin kunst og det de har lagt igjen av seg selv i den, skal angstdelen av livet deres holdes skjult. Ikke delen som sier hvor mange barn de har, eller om de er gift eller ikke. Kun angstdelen. De sier i tillegg at de vil vise sin kunst på samme vilkår som andre kunstnere. Det vil si de de selv tror ikke har angst, eller i hvert fall ikke viser den fram. For en vet jo ikke hvem som har angst eller en annen psykisk lidelse om alle skjuler den.
Nå er det slik, tror jeg, at skal du sammenligne deg med noen må du stå på linje med dem. Så har du begynt å male på grunn av en psykisk lidelse, vil det veldig vanskelig å skulle konkurrere med kunstnere som har både en utdannelse og et kunstnerliv bak seg. Jeg redd de fleste ikke vil nå fram. Spesielt om de samtidig skal bruke energi på å holde en markant del av livet sitt skjult. Å streve etter å nå fram blir nærmest en umulighet, siden å nå fra egentlig handler å akspetere seg selv der en er. Å ikke nå fram vil gi en konsekvens.
Jeg hører også mennesker som ikke arbeider med kunst, men har en psykisk lidelse, si at de vil holde sin lidelse skjult. De vil bli behandlet som alle andre, slik at når de blir friske vil være som alle andre og ikke bli koblet opp til syke. Det er derfor viktig for dem å holde avstand til de som er som dem selv på veien mot helbredelse. Ofte blir helbredelse og det å være frisk linket opp til konformitet.
Hvis jeg som kunstner skulle sammenligne meg med Da Vinci, ville jeg aldri nå fram. Selv om jeg har et liv bak meg som kunstner, og har en kunstutdannelse i ryggen. Det er en sannhet jeg må ta inn over meg. Å legge listen på det nivået ville medføre at alt jeg gjør ville være for dårlig, og alltid ville komme til å bli det. Jeg ville komme til å måtte leve med den evige erkjennelse at jeg ikke strekker til.
Hvis jeg som vanlig menneske sammenlignet meg med dem som utpeker seg, de som klarer det meste, de som leder vei eller på en eller annen måte er enere, vil jeg aldri nå fram. Det er en sannhet jeg også må ta inn over meg. Jeg måtte leve videre med erkjennelsen av at jeg aldri ville strekke til.
Å tro at jeg vil få et verdig liv først når livet mitt blir som alle andres vil nødvendigvis medføre at på veien dit vil jeg se på livet mitt som dritt, eller mindreverdig. Skulle jeg i tillegg mislykkes i å bli som alle andre vil det nødvendigvis bety at resten av livet mitt blir dritt. Og det vil jeg ikke tillate. Livet mitt starter ikke i framtiden. Livet mitt er her og nå. Livet mitt er kjæresten min, barna mine, kunsten min, hobbyene mine, angsten min og depresjonene. Hver morgen jeg møter er min egen morgen, og den blir ikke mer verdt om jeg får en finere bil, eller når et sosialt nivå skammen min tillater meg å leve åpent med. En morgen er en morgen uansett. Noen dager regner det, noen ganger skinner solen. Været er til for oss alle. Og alle uten unntak opplever det samme.
Om jeg i stedet for å sammenligne meg med det uoppnåelige eller mulig framtidige, heller aksepterte den jeg er her og nå, ville jeg slippe å erkjenne følelsen min av mindreverd, min utilstrekkelighet. Og jeg kunne i stedet konsentrere meg om stedet hvor jeg står, og den bevegelsen jeg er i.
Hvis alle som sliter med angst, med depresjoner eller andre psykiske lidelser sluttet med å skamme seg over hvem de er og sluttet med å gjemme seg bort, ville det bli så mye synlighet at det samtidig ville bli umulig å sette fingeren på en enkelt. Og dermed ville det etter hvert bli ufarlig å vise seg fram.
Livet mitt er her denne søndag morgen. I stuen min. Ved tastaturet og dataskjermen mens jeg skriver til deg. Utenfor stuevinduet skinner solen. Døtrene mine ser på tv. Rundt meg kan jeg se mine nå seks akvarier, med alt fra bitte små røde og hvite reker til store stolte Malawiciklider.  Frokosten min besto av sjokolade som ble til overs fra lørdagskvelden. Angsten ligger og sover like under huden. Jeg kan kjenne den dirrer i det jeg skriver om den. Utenfor huset mitt har det ikke samlet seg en menneskemasse. Ingen mobb med fakler og spyd. Når jeg senere i dag skal en tur ut vil ingen rømme når de ser meg. Ingen vil kaste råtne egg etter meg. Ingen vil bue eller rope ukvemsord eller si at jeg ikke har rett til å være meg, eller rett til å være her. Ingen vil heller ta spesielle hensyn til meg. Enda jeg over lang tid har vært helt åpen om at jeg har en psykisk lidelse.

Ha en fin dag.
Bjørn 

Dagens link: Til ettertanke









lørdag 24. mars 2012

Nydelig, til å krølle tærne av.


Solen skinner, og jeg har vært på tur. I naturen. Og leiet kjæresten min. Også har jeg fylt spylevæske på bilen, handlet inn til hjemmelaget pizza med kylling, og spist en Yoplait yoghurt med mango. Yoplait er de beste yoghurtene. De får meg nesten til å krølle tærne i nytelse bare ved å tenke på dem.
Det var i dag. I går var jeg sammen med tre andre og plukket ut bilder til første utstilling i vårt gryende Raw art prosjekt. Første utstilling åpner 16.april, om jeg ikke husker feil. Vi har også funnet navn til dette prosjektet. I stedet for å kalle det Raw art eller Outsider art eller Brut, kaller vi det kun RÅ. I tillegg får hver utstilling en undertittel. Den første utstillingen får undertittelen Vilje.
Denne første utstillingen begrenser seg til å vise arbeider fra kunstnere i Bergen. Og i går var vi og plukket ut noen bilder på et sted som kalles Hieronimus. Du kan lese litt mer om dette stedet her  her og  her.
Det er mange som lager bilder rundt om kring i Bergen. Bilder som aldri blir vist offentlig. Noen gjør det hjemme hos seg selv, og andre kommer sammen for å arbeide. Hos Hieronimus ble vi møtt av fire, fem deltagere, som inviterte oss inn på kaffe og framvisning av kunsten sin. Det ble et hyggelig møte, preget av åpenhet og vennlighet. Og litt spenning, siden det jo var snakk om juryering av arbeider for en utstilling.
Nå er det slik at vi har begrenset med utstillingsplass, så det var ikke på langt nær alt vi kunne ta med oss, selv om mange av arbeidene som ikke ble valgt ut til denne konkrete utstillingen gjerne hadde kvaliteter som godt kunne blitt delt med andre. Så noen av deltagerne ved Hieronimus ble kanskje veldig glade, noen litt glade, og kanskje noen ble skuffet.  Trøsten får være at alle fikk se at ting er mulig.
For min egen del ble det en veldig fin opplevelse. Både besøket i seg selv og møtet med kunsten vi ble presentert for. Og jeg håper det vil lede videre til noe i framtiden. Jeg håper også at det å se at bildene blir verdsatt og tatt på alvor, for enkelte vil være en spore til å arbeide mer, og kanskje fordype seg enda mer enn tidligere i det de skaper. Og kanskje får vi ved Galleri VOX også lov til å følge med på denne ferden, og om ting vil seg slik stille ut arbeider fra Hieronimus også en annen gang.
Å skape noe er for mange knyttet opp til glede. Men å skape noe er også ofte et møte med motstand. Det kan være tårer og skam og smerte en må forbi eller igjennom.
Å vise det en har skapt, er språk.
Å skape raw art er å legge igjen sjela si i billedform, slik jeg opplever det. Det er da det blir Raw art. Hobbymalerens fine seilskute er ikke Raw art. Hobbymaleren etterligner det han har sett før. Å skape Raw art handler ikke om å være flink, eller å gjøre ting riktig. Det handler ikke om å etterligne et landskap eller å strebe etter å bli like god som de gamle mestere i et portrett.  Det handler om å la det indre livet, tankene og følelsene, gledene og smerten få flyte fritt mellom kunstneren og lerretet. I dette frie flytet skapes noe helt unikt. Kanskje er noen uenige med meg i hvordan jeg definerer Raw art, og det er helt greit. Vi har alle meninger, og vi har alle rett til å ha det. Men dette er min blogg, og mitt sted for mine meninger og tanker. Det er ikke et oppslagsverk for etablerte sannheter.
I tillegg til deltagere fra Hieronimus  har også andre utstillere begynt å levere bildene sine på Galleri Vox. Og det er spennende hver gang vi får se noe nytt. Spennende er også dialogen som skapes mellom oss som skal drive dette framover. De forskjellige synspunktene på hva som burde være med og hva som ikke burde være med. Vi er enige om noe, men ikke om alt.
Å være i en slik dynamikk oppleves som veldig berikende. Det å få innpass i andres tanker og følelser rundt et tema vi har sterke følelser for oppleves som utvidende. Utvidende i forhold til det jeg lærer om disse andre, men også i forhold til hva jeg lærer om meg selv. Jeg opplever at det ikke alltid er så viktig for meg å ha rett. Jeg trodde det ville være viktigere. Jeg opplever også at der jeg møter motstand eller føler meg tråkket på klarer jeg likevel å stå oppreist. Jeg er sterkere enn jeg var før. Tryggere i meg selv. Og mer i kontakt med balansepunktet som ligger i mellom de mulighetene jeg har og de begrensninger jeg har. Drivkraften og dynamikken som driver gruppen framover har blitt langt mer spennende å forholde seg til enn det å vinne kamper. Det å lirke og dra og tillempe og se at hvert møte leder mot noe nytt og spennende får meg nesten til å krølle tærne i nytelse, akkurat som jeg gjør når jeg spiser Yoplait yoghurt, men bare nesten.
Nå kommer døtrene min snart hjem, og jeg skal lage pizza. Pizza er også godt. Spesielt min. Også er jeg veldig beskjeden, så det så.
I morgen er det forresten den internasjonale vaffeldagen. Den bør du benytte deg av. Vaffelspising er også en verdi. En søt en. Hos oss skal vi samles, kjæresten min, jeg og våre respektive barn. Og spise vafler med syltetøy. Og krem. Mmm, krem!

Ha en fin helg.
Bjørn





onsdag 21. mars 2012

Merkelige ting er ikke alltid det verste en har


I går fikk jeg en pause. Den begynner etter planen på torsdag. Og vil bare kunne sees fra vinduet. Etter hva jeg har forstått vil den vare et par tre uker.
Pauser er ikke det verste en har. Hva det verste en har er vel individuelt, men for meg er pauser en ganske grei ting. I det minste denne pausen.
Hva jeg vil bruke pausen min til er opp til meg selv, innenfor rammer som likevel er gitt. Rammer følger oss jo hånd i hånd med både muligheter og krav. Stort sett over alt. Min ramme rundt pausen min er begrenset til anstendighet, tror jeg. Men jeg vet ikke sikkert, for jeg har ikke utforsket hvor grensen går. Det er jo heller ikke sikkert at det er noe poeng i å bryte en grense bare for å gjøre det. Gresset er ikke alltid grønnere på andre siden av gjerdet. Eller grensen. Selv om det er det i enkelte tilfelle. Grønnest er heller ikke alltid best. Så på tross av at bacon er langt billigere rett over svenskegrensen, ville jeg neppe kjøpt det om det var grønnere enn hjemme.
Når jeg sier at pausen jeg har fått er min, er det ikke helt sant. For den er ikke min alene. Jeg deler den. Eller jeg kan si at jeg har fått lov til å fylle en pause som i utgangspunktet ikke var min.
Pausen min er et opphold mellom to utstillinger ved Galleri Vox. I denne tiden kan jeg bruke lokalet til et prosjekt jeg selv bestemmer formen på. Og det er spennende. Jeg skal bruke pausen min til å stille ut et maleri. Jepp, du leste riktig. Ett maleri. Ikke to, eller ti, kun ett. Og galleriet er stengt, så det kan kun sees fra vinduet. Noen andre greier som jeg skal bruke som redskap for å si noe kan du også se, i tillegg til maleriet. Heldige du, som får oppleve pausen min fra utsiden av et vindu. Om du vil. 

Jeg synes det er greit å si noe i pauser.  Pauser hvor ingenting blir sagt oppleves ofte litt trykkende.

Eksempel på taus pause:




.
Pauser kan brukes til mye. Og de dukker opp hele tiden. Mange bruker dem til å fylle på med reklame. Vi er tilbake etter en liten pause, sier de, og pøser på med ting vi bare er nødt til å kjøpe. Selv føler jeg det er greit å fylle en pause med kunst, som en forandring. En mini-installasjon uten økonomiske føringer. Andre synes kanskje det er greiere å fylle pausene sine med andre ting. Pauser kan fylles med det meste. Ross - i Venner for livet - fylte en pause med en annen dame enn Rachel. Det ble det bråk av. Det er bedre å gjøre som jeg om en får en pause, fylle den med noe anstendig.
Ved siden av galleripausen som ennå ikke har startet, har jeg også en annen pause, som allerede er oppe og gående. En sjokoladepause. Den er ikke så veldig spennende. Men sikkert viktig. For jeg begynte å bli litt for glad i sjokolade. Nå er det ikke alt det er riktig å ta pause fra bare fordi en er veldig glad i det, men sjokolade er en grei ting å pause litt. Min sjokoladepause har vart siden søndag. Det er ikke så veldig lenge, men føles slik likevel. Veeeldig lenge, føles det som.  Jeg er redd pausen er over i dag, for da skal jeg en tur på butikken. Men det kan hende jeg starter en ny sjokoladepause på torsdag. Det som er greit med sjokoladepauser er at du kan starte en ny akkurat når du vil.
Det er mye en kan starte akkurat når en vil. Det må ikke nødvendigvis være en pause. Livet er gavmildt på den måten. Alt mulig kan startes. En kan starte en utdannelse eller en hobby. En kan starte på et nytt liv, en bedre oppførsel, en ny jobb osv. Det er kun fantasien som setter grenser, sies det. Men det er jo ikke helt sant. For skal en begynne noe må en ofte avslutte noe også. Og der har du en grense som er vanskelig å krysse og som er helt reell i motsetning til fantasiens grenser. Det å avslutte ting er skummelt. Det tryggeste vi har er jo det vi har. I hvert fall veldig ofte. Til og med noe som gjør vondt, kan være trygt. Det er merkelig det der.
Livet er fullt av merkelige ting. Merkelige ting er ikke alltid det verste en har. Merkelige ting kan en fylle pauser med, om en vil, for eksempel. Da blir det en merkelig pause.


Ha en fin dag.
Bjørn 

Dagens link:  On a break


mandag 19. mars 2012

Fem millioner!


I dag er vi fem millioner nordmenn, leste jeg på morgenen. Det er ganske mange det. Da jeg vokste opp tror jeg vi var nede på tretallet. Så noen må ha lagt seg i selen.
En merker at det har blitt trangere. Byene vokser, og det samme gjør boligfelt. Det er folk over alt. Asfalten brer seg langsomt utover og bilene blir flere og flere. På femtitallet var bilene fremdeles rasjonert. Du kunne ikke bare kjøpe en bil, du måtte søke først, og vi barn kunne kaste på stikka eller hoppe paradis i gata uten å være redde. Alt gikk langsommere, og veiene var av grus.
Samtidig som tiden har gått har det vært en enorm utvikling på den tekniske siden. På den menneskelige siden har det også vært en utvikling, men den går nok langsommere, selv om gjennomsnittshøyden på folk øker, i det minste. Det som tar tid er vel dette med følelser og det som ligger nedarvet i oss av reaksjonsmønstre. Ting som ble etablert i oss da det var plass nok. For alt er ikke viljestyrt, noen av reaksjonene våre er nedarvet. Vi kan ikke velge om vi vil være glade eller sinte eller lei oss bare ved å tenke at vi vil ha det slik, for eksempel. Følelsene våre kommer uten at vi har noe vi skal ha sagt. Bang, der kom det følelse av sinne. Poff, der forsvant det en ro.
Men selv om vi ikke har noen styring på følelsene våre, kan vi ta en viss kontroll over valgene våre. Vi kan velge hvordan vi forholder oss til omverden når følelsene kommer. Slik at vi ikke går berserk, for eksempel. Selv om noen gjør det likevel. Impulskontroll er noe som må læres.
Noen gjør også sitt for å slippe å føle noe i det hele tatt. De løper og de løper, og sulter seg, og trimmer seg, og vasker seg, og kutter seg, og enkelte ender opp med å henge seg. Fordi de ikke klarer å takle det de føler.  
Andre ting som har skjedd fra vi var tre millioner mennesker til vi nå er fem millioner er at vi har blitt mer åpne. Vi prater mer om ting. Og når vi prater om ting begynner vi før eller siden å handle fordi vi klarer å konkludere. Så der hvor en mann kunne banke opp kona om middagen ikke var bra nok, og der det het seg at en ikke skulle legge seg opp i hva som skjer innen en familie, er det nå systemer som skal fange opp slike overgrep. En snur seg ikke lenger så ofte bort om en mistenker incest. Overgrep har blitt et tema. Det har foregått en holdningsendring. Noe som har ført til at det heller ikke er greit å oppdra barn med vold som hjelpemiddel lenger. Selv om det fremdeles finnes enkeltmennesker som hevder sin rett til å slå barn, og også enkelte grupperinger. Kanskje spesielt innenfor sterkt regelstyrte trosgrupperinger finnes det mennesker som har havnet litt i bakevja og ikke kommer løs fra denne torturmetoden som forgår innenfor hjemmets vegger. Så der står de og stanger og hevder sin rett med riset bak speilet og henvisninger til bibel eller tradisjon .
Høflighet har vel kanskje også lidd litt etter hvert som folketettheten har økt. Vi er ikke alltid så greie med hverandre lenger, føler jeg. Vi har blitt mer egoistiske, og mer blinde for andres behov. Det handler ofte om oss selv, når vi står med begge beina i gjørma og forsøker å rekke noe vi mener vi absolutt bør rekke. Tålmodigheten er for mange for lengst borte. Dugnadsånden fra femtitallet er ikke lenger så tydelig. Tidsklemma og kravet til inntekt og meningsfylt fritid sliter folk ut. Og når vi blir slitne blir vi gjerne litt ampre, og trøster oss ved å ta opp enda et lån til nytt kjøkken. Og følelsene har vi som nevnt ingen kontroll over, fuck you.
Det er viktig å lage seg frirom, tror jeg.  Etablere steder eller systemer som gir en anledning til å senke skuldrene. Dette frirommet trenger ikke å være så stort. Og det kan ha mange former. Men det oppstår gjerne via et valg. Er du ikke i stand til å ta et slikt valg ender du gjerne opp med å leve med at alle andres valg og krav helles over deg i bøttevis dagen lang. Og du kan våkne opp en dag som en ruin av deg selv.  Et hus hvor ingen lever.
Et frirom kan være en tur alene i bilen utenom rushtiden, en hobby eller en blogg som dette. Det kan være en time en setter av til å male et bilde, strikke en genser eller rusle litt i naturen, i stedet for å løpe hysterisk over fjellet på jakt etter en perfekt kropp. Det kan være et lite minutt i hvilken som helst sammenheng hvor en gir seg tid og rom til å kjenne etter ting, fornemme nyanser og forsøke å finne en kontakt mellom kropp og tanke. Slik at vi ikke kun blir en tanke om utilstrekkelighet som raser rundt med kroppen på slep helt til denne kroppen møter en vegg med et vått klask – splætt!
Verden blir trangere og trangere, men samtidig åpner media og teknologi den opp. Slik at vi likevel får øye på enkeltmennesker utenfor vår lille intimsfære og tuvahekker, bortenfor våre nedfelte blikk og karrierejag. Vi har blitt fem millioner, og det er en stor gruppe. Men gruppen består av enkeltindivider. Og vi ser at det finnes mennesker med omsorg rundt oss. Enkeltmennesker med kraft og vilje. Vi er ikke en homogen, grå masse som brer seg ut som møkk rundt oppvaskbenken i hjemmet til en eller annen Gud som ga opp eller aldri hadde en reell mulighet. Det finnes nestekjærlighet og vilje til forandring rundt oss. Inntil oss. Det finnes hjelpeorganisasjoner. Det finnes foreninger som vil godt. Gamle damer som kommer sammen over en kaffekopp og fremdeles strikker sokker til de sultne i Afrika. Det finnes leger, uten grenser, foreldre som setter grenser, fadderordninger på skoler og vennskap mellom naboer. Det finnes barrikader, og folk som har klatret opp på dem med hevede faner.  Også finnes du der, i vrimmelen. Lille du. Og dine valg. Din omtanke. Og alle dine muligheter.

Ha en fin dag.
Bjørn



lørdag 17. mars 2012

Virkelighet og balanse


I skrivende stund er jeg så vidt våken. Det vil si at tiden har plassert sitt merke på lørdags formiddag, og jeg har nettopp stått opp. I det minste håper jeg at jeg er våken. Om jeg likevel skulle sove, er dette en svært virkelighetstro drøm, som jeg kanskje bør våkne av før jeg skriver noe jeg ikke vil forstå i våken tilstand. For drømmer har jo en tendens til å virke litt uforståelige når en våkner. Om det da ikke er slik at jeg alltid drømmer. At drømmene jeg har vanskelig for å forstå er drømmer i en annen drøm. At hele virkeligheten er en drøm, som har sitt utspring i kun én eneste bevissthet. At ingenting annet finnes, kun denne ene bevisstheten. Som til gjengjeld er meg.
Slike tankeeksperiment blir fra tid til annen hostet opp. I dette tilfellet rundt hva som egentlig finnes. Noen mener også at en ikke kan få svar på hva som finnes eller ikke finnes, siden svaret uansett kan være noe vi drømmer.
Jeg tror jeg satser på å tro at ikke bare jeg finnes, men også at du finnes. Jeg synes den tanken er greiere enn alternativet. I mitt hode er det veldig kjekt å vite at du finnes. Vel er det slik at jeg har blitt vant til å leve venneløs, men derifra til at kun jeg finnes gir åpning for en ensomhet i tillegg. En ensomhet av gigadimensjoner.
Dette med å være venneløs er jo ellers ikke en så stor greie, det er mange flere enn meg som har det slik. Og trives. Uten å føle seg ensomme. En lever livet sitt med slekt og familie, bekjente og kollegaer, og synes det er greit. Selv om en ikke har noen som en egentlig kan kalle for eksempel sin bestevenn. Så det er vel heller begrepet venneløshet som er litt skummelt for noen, ikke situasjonen i seg selv. Å ikke ta situasjonen inn over seg kan lede til forestillinger, slik at en heller kaller kjæresten sin for sin bestevenn eller noe slikt. Og det er jo greit. Folk kan kalle en spade for ei skje, uten at jeg skal legge meg opp i det. For mitt eget vedkommende er jeg likevel opptatt av å gi ting sitt riktige navn.  Og det er nå en gang slik at de fleste stort sett ikke flyr rundt og puler på sine venner, selv om en gjør det med ektefellen eller kjæresten, så et skille i roller finnes jo faktisk.
Noen vil kanskje arrestere meg nå og si at de ikke puler på noen som helst, men at de derimot elsker med sin kjære. Og det er helt greit. Valg av ord er en menneskerett. I dette tilfellet sier ikke valg av ord så veldig mye om hva selve hendelsen innebærer utover en mulig penetrering, men mer om hva en ønsker den skal være sett i lys av. Gjerne levende lys. Med duft. Det handler med andre ord om fargelegging.
Vi er flinke til å fargelegge ting. Vi fargelegger nesten alt som finnes rundt oss. Spesielt om vi ønsker å selge oss inn hos noen, eller skape en illusjon av hvem vi er for oss selv. På hver vår måte fargelegger vi. Som i en fargeleggingsbok. Denne boken vi kaller livet. Noen fargelegger nøye, andre kaster seg bare over oppgaven og later til å ikke bry seg om det kommer litt farge utenfor det gitte omrisset. Det å framstå som litt røff i kantene kan vær et mål i seg selv. En kan også velge hva en skal fargelegge. Om det er en bukett roser eller en bil, eller en pøl med spy. Det handler til syvende og sist om hvordan vi ønsker å bli oppfattet, og hvor mye eller hva vi klarer å ta inn over oss av det vi besitter av egenskaper. Uansett forsøker vi i tillegg til å ville gjøre oss spiselige for oss selv, også å ta kontroll over andre, gjennom å kontrollere hva de oppfatter. Vi bruker krefter på å lede en betrakters blikk i retning av noe vi føler vi behersker. Og ender gjerne opp med mer eller mindre synlige budskap som går i retning ”elsk meg for de fine blomstene jeg fargela”, eller ”elsk meg på tross av spyet jeg fargela”.
Å bli elsket er viktig for oss. Å bli elsket, verdsatt og godtatt. Det gir oss verdi. Det motsatte blir lett koblet opp til verdiløshet, selv om en ikke trenger å bli hatet for å føle seg uten verdi. Det er nok å ikke bli elsket. Det å være uelskelig.
En kan ha mange grunner til å føle seg uten verdi. Grunnene kan være etablert av en selv via valg en har tatt og de konsekvenser det har ledet til, eller de kan være etablert av noen som ikke tillot deg å ha verdi. Å føle at en er uten verdi kan komme av sårbarhet, av så enkle ting som at en er så redd for å vise sitt egentlige jeg, at en kun spiller en rolle. Det er vanskelig å elske en rolle. Det er mye lettere å elske deg.
Verdiløshet er en helt annen greie enn venneløshet, selv om enkelte ikke greier å skille slike begreper. Jeg tror det er viktig å skille begreper. Selv er jeg som nevnt noen ganger her på Vannlandet venneløs, men jeg er ikke verdiløs for omverden likevel. Jeg vet jeg har verdi for noen. For kjæresten min, barna mine og resten av familien. Og slik er det med deg også. Du har verdi for noen. Ikke fordi du er god til å fargelegge, men fordi du finnes i livet til noen, og er bundet sammen med dem av forskjellige bånd. Slikt som følelser og felles opplevelser. Om du fargelegger jakka di grønn eller rød betyr lite i forhold til hva du er verdt for noen. Verdien din ligger et annet sted.
I tillegg til å ha en verdi for andre kan en ha verdi i seg selv. En kan føle at en har en egenverdi. Egenverdi vet jeg mye om, for jeg har lest om det i bøker. For min egen del er greia med egenverdi mye vanskeligere å føle meg som eier av enn det er å ha verdi for noen andre, men jeg jobber med saken, og føler jeg er på gli. Målet mitt er å få verdien jeg har for andre til balansere  mot en egenverdi. Om en kan kalle noe slikt for et mål. Kanskje er det mer riktig å kalle det en lengsel.  Jeg har en forestilling om at jeg på et vis er i mål, om jeg klarer å finne balansen mellom å ha verdi for noen andre og å ha en egenverdi. Litt som å komme hjem. Litt på samme måte som at en er i mål om en klarer å finne balanse mellom sine myke og harde sider. Eller maskuline og feminine sider, som noen kaller det. Og nå snakker jeg ikke om maskulin og feminin som om det skal ha noe med seksualitet å gjøre. Ikke alt handler om seksualitet.
 Jeg tror at å finne en balanse mellom det feminine og maskuline vil bringe en nærmere det å være et fullendt menneske, og ikke bare en rolle. Men det er vanskelig å få det til. Det er vanskelig å være menneske. Vanskelig å være tro mot seg selv. Vanskelig å være i bevegelse. Vanskelig å være synlig. Vanskelig å ikke gjemme seg bak roller og andres syn på saken. Selv om andres syn på saken ofte er projisert inn i dem av oss selv, vår usikkerhet og skam, redsel for å bli dømt og ikke å bli elsket. Det er derfor vi fargelegger. Av redsel, usikkerhet og skam.  Det er også derfor vi bruker så mye energi på å holde fargene innenfor linjene som er trukket opp på forhånd.


Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Balanse






torsdag 15. mars 2012

Dau katte


I dag har jeg malt ei dau katte. Ikke klint maling på et kattelik, men malt et bilde.  Jepp, men det er ikke fordi jeg har en forkjærlighet for kattelik, eller andre døde dyr for den saks skyld.  
Ei dau katte som billedmotiv er sett løsrevet fra alt annet ingen høydare. Ikke et bilde du vil ha hengende på stua. Og kanskje er det lett å mene noe om meg som kunstneren bak verket om en fikk se det. For det må jo være noe med meg, som får meg til å male noe slikt. Kanskje noe litt uspiselig, noe som er litt på kanten. Noe det er lett å stille spørsmål ved.
Det er veldig lett å henge en merkelapp på folk selv om en bare vet om en detalj fra livet deres. Det kan være om en kunstner, på grunn av kunsten som blir laget, eller det kan være fordi noen kler seg på en spesiell måte. Det kan være fordi de ser ut på et spesielt vis – tykk eller tynn, for eksempel. Noe slikt som disse tingene kan være nok til at vi plasserer mennesker i bås. Vi mener at vi vet noe om dem. Vi knytter til og med intelligens opp mot hvordan folk ser ut. Vi tror pene mennesker er mer intelligente enn de mindre pene. Om de ikke er altfor pene. Er de gruelig pene tilegner vi dem ikke så mye intelligens likevel, for da provoserer de oss. Vi vet for eksempel at altfor pene folk stort sett er ufordragelige og arrogante.
Sånn er det med de fleste av oss. Vi vet ting om folk, uten å vite mer enn hvordan de ser ut. Skulle en i tillegg ha en eller annen sykdom eller lyte, og fri og bevare meg om det handler om noe psykisk, så vet vi allerede nok. Vi vet alle nok om folk med psykiske problemer til å kunne hevde ting med overbevisning, enten det er av negativ karakter, eller positiv karakter. Det samme når det gjelder folk fra andre kulturer, med andre hudfarger, folk med annen seksuell legning enn oss selv, annen tro eller politisk overbevisning. Alle disse grupperingene vet vi nok om til å ta avstand, uten å ville gi dem en sjanse. Om du skulle være så uheldig at du er innvandrer med utseendet i mot deg, er homofil og har en psykisk lidelse i tillegg til skjev nese må du vel erkjenne at livet kan komme til å by på noen utfordringer. Om du da ikke er så heldig å møte på noen som har viet livet til å være politisk korrekte, og derfor hegner om det meste, gjerne på like slett grunnlag som de som tar avstand.
Men vi selv er mer sammensatte. Vi selv har fasetter. Og ingen av oss liker å bli plassert på grunn av klærne våre, hvordan vi ser ut, hva slags musikk vi liker eller hvilken dialekt vi har. Blir vi møtt med slike holdninger er vi raskt frampå og putter den som henger merkelapp på oss i en bås, for vi vet noe om den slags mennesker. Vi vet nok til å ta avstand fra folk som putter oss i bås.
Selv er jeg verken innvandrer eller homofil, men jeg har malt ei dau katte. Så der har du den. Der har du grunn til å tenke noe, og mene noe så det holder for flere dager.
Hvorfor jeg har malt ei dau katte vet du derimot ikke. Hva den katten symboliserer har du ingen forutsetning til å mene noe om, utover hva du selv måtte forbinde den med. Om du gjettet til du ble hundre år ville du ikke klare å se for deg hva jeg tenker i den forbindelse. Men du kan likevel tenke noe om meg. Eller generelt om folk som maler bedritne ting. Disse kunstnerne som alltid skal provosere eller ikke har skjønt hva skikkelig kunst er. Du kan for eksempel tenke at det er merkelig at det ikke går an å male noe skikkelig, noe som er litt pent å se på, noe som gjør en godt. Eller som det går an å forstå. Og det har du rett til å mene, men disse eventuelle meningene handler om deg og dine holdninger, ikke om meg og mine. For alt du har å forholde deg til med hensyn til meg er jo bildet av ei dau katte. På samme måte som det kunne vært klærne mine du mente noe om.  Så skulle du mene noe om noen i møte med min daue katte, så måtte det jo bli om deg selv, vil jeg mene.
Tilbake til katteliket.
 Bildet av katta er ment å skulle fungere i en større sammenheng. Det vil si at den er et element. Et bitte lite element som skal fungere i en installasjon, og spille opp mot en tekst. En del av et tablå som skal fungere sammen med andre tablå, og til sammen danne et rom og en stemning du som betrakter kan bruke til å møte deg selv, om du er tilhenger av slike møter.  Bildet av katta er ikke ferdig enda, så det får du ikke se her og nå. Du får heller bruke din egen fantasi, og forsøke å se for deg hvordan ei dau katte ser ut. Men i stedet for å se bildet, kan du få lese teksten bildet skal fungere sammen med. Den går slik:


HUSKE

I den høyre handa holder hun ingenting, mens med den venstre holder hun fast i en eske med en snor rundt. Hun var og hentet den for noen timer siden, det husker hun, i første etasje i en eldre bygård. Noe annet husker hun ikke. Ikke hvor hun kom fra eller hvor hun skal. Hun setter seg på en benk. Heller innholdet av esken ut på bakken foran seg; fem døde kattunger. Hun vet de levde da hun hentet dem. Flytter litt på den ene, så den andre, og en tredje. Risser i sanden mellom dem med en pinne, men titter opp da en eldre dame setter seg ned på benken.

"Er det ikke vakkert," sier hun, og peker på pentagammet hun har laget. Smiler. Så ser hun den eldre kvinnen inn i øynene. Alt stopper. Før tiden starter igjen. Og fra innbitt beherskelse og kjølig ytre går hun inn i kaos. Begynner å skrike. Alarmen hyler. Svetten klistrer klærne til kroppen. I enden av tunnelsynet som er gitt henne til del ser hun skygger bevege seg som truende rovdyr i det hun reiser seg fra benken. Hun flekker tenner i noe hun håper minner om et smil i det hun dulter borti noen som farer forbi. Ser ikke hvem det er, men berøringen av et annet menneske utløser en metallisk blodsmak i munnen. Synker til et tungt støt i mellomgulvet. Hugger i skrittet. I hvit panikk drar hun genseren opp over ryggen og stiller seg i en spent bue som den straffedømte for pisken. En liten gutt med snørrete nese står stille og ser på henne til han blir dradd vekk. Hun ser på han fra under armen.
”Noen sa at kjærligheten er svimlende, at kjærligheten er som å sitte på en huske”, roper hun etter gutten. ”Og det kan være, men jeg husker ikke lenger.”

***

Ha en fin kveld.
Bjørn

Dagens link: Folk

onsdag 14. mars 2012

underoverflaten.no, historier og en sommerfugl



I går så vi en film om Håkon Bleken på atelieret. For de som ikke kjenner han, så er han en norsk billedkunstner som nå er over åtti år.
Det ble en ganske sterk opplevelse å se denne filmen, for en del av den handlet om barndommen han og hans søsken hadde. En oppvekst som var tøff og voldelig. Med tvang og slag med lærbelte. En slik oppdragelse ville i dag ført til politianmeldelse og straff for faren.
For meg som har hatt samme type oppvekst selv ble det veldig sterkt å se bildene Håkon Bleken hadde laget samtidig som de ble knyttet opp til hans egen historie. Spesielt en serie han hadde laget av faren på dødsleiet og etter at han var død gjorde inntrykk. Det var også sterkt å høre han fortelle om hvordan oppveksten hadde formet livet hans og om konsekvensene han fremdeles levde med.
Det var ikke kun historien og det den førte til som ble sterkt å oppleve, men også det at han i det hele tatt gjorde det til et tema. Offentlig. Og på en selvfølgelig måte. Det var ingen skam eller andre filtre en kunne spore. Han vernet ikke om noen, slik jeg oppfattet det. Han fortalte, og slik var det. Barndommen hadde formet han og han levde med konsekvensene fremdeles, selv om han var blitt over åtti år. Det var det som var konklusjonen hans på dette med oppvekst.
Hva som ligger i hvert enkelt av bildene hans som handler om bearbeiding er ikke opp til meg å si noe om, for jeg vet ikke noe om det. Men at kunsten ble et redskap til både kontroll og forutsigbarhet, og at denne kontrollen og forutsigbarheten var og hadde vært en viktig del av en redd manns liv var ikke vanskelig å få med seg. Det var heller ikke vanskelig for meg å identifisere meg med det han sa.
Jeg synes det er flott å se at kjente mennesker står fram med sin personlige historie slik det blir gjort i denne filmen. Det gir åpning også for andre. For det er mange som har historier. For hver som forteller, blir det lettere for en annen å forholde seg til sitt eget. Det kan være smertefullt å bli minnet på ting, og enda vondere å ta tak i det, men slik er det. Det er ikke alt en kan komme unna, selv om en løper og løper. ”Ja visst gör det ont när knoppar brister.”- skrev  Karin Boye for mange år siden.
Karin Boye var forfatter, og hadde et vanskelig liv som desverre endte tragisk.
Det finnes mange som skriver, uten at en hører om dem. Rundt omkring i de tusen hjem. Noen skriver for skrivebordskuffen, andre skriver i håp om å få ting utgitt. Noen viser det de har skrevet til venner eller bekjente, andre lar aldri noen få se det.
For noen år siden fantes et sted på nett hvor en kunne legge ut tekster eller dikt og få tilbakemeldinger. Dette stedet het poeten.no. Etter at poeten.no ble nedlagt dukket et annet skriveverksted opp i kjølvannet. Dette stedet heter underoverflaten.no/  . Her kan de som ønsker det legge ut det de skriver, og få tilbakemeldinger på det. Hva du skriver er kanskje ikke det viktigste, om det er tradisjonelt eller eksperimentelt, dikt eller prosa. Det viktige er at å få tilbakemeldiginger kan være en spore til å jobbe mer med teksterne dine.
Selv skriver jeg ikke på underoverflaten, for nå maler jeg, og kan ikke rekke over alt. Men jeg var en ivrig bruker av poeten.no den gangen det stedet eksisterte, og hadde veldig stor nytte av det. Både menneskelig og kunstnerisk. Så mitt råd er å klikke deg inn på underoverflaten.no om du nå kjenner på en nysgjerrighet.
Denne dagens blogg avsluttes med en tekst jeg skrev da jeg var tilknyttet poeten.no. Det betyr at dagens blogg blir litt lenger enn vanlig. Bær over med meg for det.

_______________

Sommerfugl

Referanse:

Et embryo er jeg. Jeg ble aldri riktig født.

*

Formiddagen er lett gul, og jeg stikker handa ned i buksa og legger den rundt balla. Ikke fordi jeg er kåt, men mer for trøst.



Ballestadier:

1) Kald og hard

2) Snurpete

3) Myk og varm

4) Spreng



trøst -a el. -en (norr traust'tillit', bet. fra ty. Trost, besl med II, III og IV tro) (sjelelig) støtte i motgang, lindring i sorg gi, få t- / et t-ens ord / en mager t- / det var da enda en t- / søke t- i flaska trøste seg med alkohol

Lukten av fingrene da jeg drar handa opp igjen og legger dem mot nesa er trygg. Litt hakkete og skamfull i kjernen, men rund og moden i kantene.

Jeg henter med en brå, overraskende bevegelse fire ord ut av løse luften og slenger dem på bordet. Vet ikke hvorfor jeg gjør det. Rekker bare så vidt å tenke at dette er planløst, før ordene treffer bordflaten. Det er alt. Som å følge en impuls. Ordene er: Lind, termometer, klovn, skyer. De kravler rundt i halvsvima og jeg skiller dem med en pekefinger før de rekker å blande seg og bli til en historie jeg ikke har lyst til å forholde meg til her og nå. En vet jo aldri hva slike historier kan ende i om en mister kontrollen over dem.



kontrol'l m1 (fra fr, av contre 'mot' og rôle 'liste', eg 'motregnskap')

1 tilsyn, oppsyn, overvåking føre streng k- med noe / utstyret er regelmessig til k- / gjennomføre en k- / fartsk-

2 makt, herredømme ha k- over elevene / ha alt under full k- / de militære har overtatt k-en i landet / miste k-en over noe

3 kontrollsted, kontrollmannskap gå gjennom k-en

4 knapp, apparat til justering volumk-



Jeg blir sittende og stirre på de fire ordene på bordet, men finner ingen sammenheng. Assosiasjoner derimot finner jeg. Knyttet til hvert enkelt ord. De kan for eksempel være slik: 

Lind – grønn – vår – Våren.
(Våren var navnet på den grønne bilen til Alekos Panagulis, som er hovedpersonen i boka En mann av Oriana Fallaci. Han dør i den bilen. Selv eier jeg en vårgrønn Golf.)

Termometer – sykdom – sykehus – sykepleier – trøst – kjærlighet - sex. ( Jeg har ved to anledninger funnet kjærlighet hos kvinnelige sykepleiere under innleggelse. Begge gangene varte forholdene i ca. to år, og begge gangene ble bruddet smertefullt.

Klovn – maske - smil – tårer.
(Ordene, tegningene på tavla, knuffingen, nedverdigelsene og det evige smilet jeg brukte for å bli godtatt, vitsene mine, de gjentatte avvisningene - hvordan jeg ble presset ned og gjort til mindre enn ingenting, krøp på alle fire og lo sammen med dere. Jeg husker ansiktet ned i snø, ned i vann, ned i grus, ned i asfalt. Og lukten av linoleum.)

Skyer – sorg.
(som krakelert jord
mot vann

som i en kokong
mot vingetid)





En eldre mann sitter på en stein i strandkanten. Ved siden av et grått naust. Ansiktet er vendt mot havet og sola varmer han i ryggen. I horisonten har det samlet seg skybanker. Himmelblått mot lysende hvitt og tungt svart. Svulmende former som bukter og vrir seg som Quasimodo i det han langsomt og smertefullt sprenger hjertet sitt ut av kroppen i håp om å finne lindring. To måker skinner hvite mot lilla aksent.

Dette er bildet Astrup aldri malte. Intense farger. Rikelig med grønt. Flagrende gråtoner får en svak kastevind til å kruse vannoverflaten og blafre over lerretet lettbent som dansende nordlys i mørke vinternetter. Ovenfor fjærebeltet har bjørka begynt å suge saften ut av bladene og etterlater seg sin palett av høst. En hund ligger ved siden av mannen med hodet på labbene. Svart i pelsen og med knust skalle. Malingen som flasser av en robåt festet med et grønt tau til en rød bøye lyser intenst av kobolt. I bunnen av båten ligger en vissen gren. På grenen en død sommerfugl stivnet halvveis ute av en gul kokong.

sommerfugl insekt av ordenen Lepidoptera




Tankespinn, edderkoppspinn, spinn, spinn, det veves. Det veves et nett - forbindelser, kontakter, berøringer - det henger sammen, alt henger sammen. Minner og tanker beveger seg langsomt gjennom rommet. Jeg svever. Over og under. I. Om. Rundt. Jeg vil inn, inn. Jeg ser. Jeg forstår. Svaret, svaret, jeg vet alt, alt. Venter, venter. Jeg er han som lengter. Jeg er Jegeren. Jeg er Tilfredstilleren. Jeg er Hjertet.

Et syn. En berøring.

Din myke mage, kjære.

Fingertupp.

Tungespiss.

Sommerfuglvinge.

*

(Jeg vet jo at gul er angstens farge.)

_____________


Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Håkon Bleken