Tante I.B.

I dag har ene søsteren min bursdag. Søsteren min går under navnet Tante I.B., selv om hun heter Inger Berit. 

Tante I.B. samler på flodhester og engler. Og joggesko, virker det som. Også er hun flink med blomster.

Tante I.B. er et bra navn på en søster, som også er tante til mine barn. Det gir assosiasjoner i form av moderlighet, synes jeg. Og moderlighet gir igjen assosiasjoner mot tilhørighet og trygghet, som lett kan knyttes opp til fellesskap. Så jeg er glad for at vi samlet oss om et så fint navn.

Tante I.B. har blitt et slags samlingspunkt i vår familie etter at moren vår døde. Og det er bra. Søsken trenger et sted hvor de kan samles. Og Tante I.B. bor relativt sentralt i forhold til oss andre fire søsken. Kanskje minus meg, siden jeg bor i Bergen og de andre rundt Oslo.

Tante I.B. er en sånn tante som sier i fra til unger. Og noen ganger sier hun i fra ganske tydelig. Både verbalt og med kroppsspråk. Det spiller ingen rolle om det er hennes, mine eller dine eller noen andre sine unger når vi treffes. Alle blir inkludert, også de voksne, og derfor blir også alle konfrontert, om det er nødvendig. Jeg synes det er en mye bedre løsning enn å gå rundt grøten. Det er langt bedre å se folk enn det er å overse dem.

Å huske bursdager er viktig, spesielt i forhold til nær familie. Å bli glemt er ingen god følelse. Å glemme noen er heller ingen god følelse. Mange sier de ikke bryr seg om bursdagen sin lenger når de begynner å komme opp i årene, men jeg synes de skal gjøre det. Det å bli litt feiret gir en tilhørighet og en egenverdi. Så bursdager er viktige, spør du meg, men det gjør du nok ikke. Noe som ikke er så farlig, for jeg skriver om det likevel. Så der har du meg.

Om du ikke bryr deg om bursdagen din tar du fra de som bryr seg om deg en mulighet til å vise at de bryr seg om deg. Og det hjelper ikke å si at de kan vise det resten av året, for tradisjoner og symboldager trenger vi uansett, tror jeg. De blir som fyrtårn, og gjør ting oversiktelige. Så de bør vi verne om. Kanskje er det slik at når vi ikke bryr oss om ting som bursdager lenger er det fordi vi har blitt for sårbare. Også sier vi at vi ikke bryr oss, og overser den rustningen disse ordene i virkeligheten er. For om du er bestefar eller bestemor eller far eller mor eller sønn eller datter eller kjærest eller venn så kan det være fint å samles rundt en kake med krem. Ikke kun for bursdagsbarnet, men også for de andre. Om det ikke lenger er fint å gjøre slikt tror jeg det skyldes noe helt annet enn at en ikke lenger bryr seg. Jeg tror at det på ett eller annet plan heller har blitt for vanskelig eller risikabelt, men at det er langt mer krevende å forholde seg til de vanskelige tingene enn det er å forholde seg til ordene om at en ikke lenger bryr seg. Jeg tror det handler om kontroll over følelser, selv om mange nok vil si seg uenige med meg der.

Kontroll er en fin ting. Å miste kontrollen er langt verre. Men noen ganger blir vi så redde for å miste kontrollen at vi mister alt annet også. Også står vi helt stille og tør nesten ikke å se oss rundt en gang. Alt vi ser er våre egenetablerte vegger. Og det er jo litt kjedelig.  Da er kontroll ikke lenger noe som hjelper oss.

Jeg skal ikke i bursdagen til Tante I.B. Veien over fjellet blir litt for lang. Men jeg skal ringe. For slikt bruker vi å gjøre. Også synger jeg gjerne bursdagssangen på telefonen, for det gjør tante I.B. til meg, så da synes jeg det er grunn god nok til å gjøre det for henne. Selv om det får meg til å føle meg litt teit. Vi er jo godt over femti nå. Og sang er vel ikke min sterkeste side.  En kan si mye om meg og mine sider, men noen Pavarotti er jeg ikke. Til gjengjeld begynte jeg nå å hikke, hm…

Ha en fin dag.

Bjørn 

Dagens link: Hippo