Lunken cola er konge!

Ettermiddagen har listet seg inn på tunet, jeg er alene i noen timer, så middagen i dag besto av to brødskalker med hvitost. Ikke all verden med andre ord. Til gjengjeld var jeg innom kjæresten på vei hjem fra jobb og tok en kaffe. Jeg synes det er greit å ha en kjæreste jeg kan drikke kaffe hos. Til middagen drakk jeg cola. Doven.

Lunken, doven cola smaker konge, synes jeg. Colasmaken kommer mye bedre fram da enn når den er iskald og full av kullsyre. Ikke alle er enig med meg i den påstanden, men det tar jeg ikke så tung.

Ute regner det. Det er noe dritt. Det er mye som er dritt her i verden, men det er mye som er bra også. Jeg er litt usikker på hva det er mest av når det kommer til bra ting kontra dritt, men jeg satser på at det er det som er bra som vinner i lengden. Og det er jo bra.

Ting som er bra i mitt liv:

Barna mine

Kjæresten min, og barna hennes

Leiligheten

Akvariene

Min grønne Golf

Jobben min

Et maleri som jeg har fått av en som heter Pål

Et lite, sydd bilde jeg har fått av ei som heter Angunn

Ullsokker

Da jeg var hos kjæresten og drakk kaffe hadde jeg med meg en liten blomsterkvast og litt smågreier. Det er jo Valentinsdagen i dag, og jeg er litt romantisk av meg på en god dag, så da må jeg jo forsøke å nyttegjøre meg den egenskapen der det lar seg gjøre. Jeg tror forresten at jeg ble minst like glad over å gi bort et par blomster som kjæresten min ble over å få dem. For det er jo ganske godt å kunne gi bort noe i blant. For min egen del synes jeg det er langt morsommere å gi bort noe enn å få noe. Jeg er ikke alltid så glad i å få noe. Jeg føler alltid at jeg ikke klarer å vise godt nok at jeg er glad for det jeg får. Det å få noe blir en slags prestasjonsgreie, og det er jo ikke noe gøy. Grunnen til at jeg har det slik er at jeg som barn ofte fikk kjeft fordi jeg ikke var glad nok når jeg fikk noe. Nå var det heldigvis ikke så ofte jeg fikk noe, men det var alltid noe annet jeg kunne få kjeft for i stedet for det, jeg var heldig stilt slik. Fikk jeg en gave så var det vel til jul. Og da var det jeg fikk som regel noe dritt. Noe som ingen andre fikk, men som sikkert som amen i kirka pekte meg ut på skolen så jeg ble hakkekylling på nyåret.

Så fikk jeg kjeft da, på julaften, enda jeg følte jeg smilte akkurat slik de som er glade smiler. For jeg visste hvordan glade folk smilte. Jeg hadde folk i omgangskretsen min som var glade. Så jeg visste hvordan det skulle se ut. Og jeg hadde trent mye. Hele oppveksten min gikk ut på å smile mye, så det ikke ble oppdaget hvor redd jeg var. Jeg fikk det bare ikke helt til likevel, viste det seg, i hvert fall ikke når det virkelig gjaldt. Som på julaften.  På julaften var det altfor mye som sto på spill. Alt dirret. Alle trådte forsiktig. Alle spilte skuespill. Og jeg ble avslørt når jeg fikk en bedriten julegave som alltid var feil enda jeg smilte som om det sto om livet. Dermed eksploderte det gjerne borte i sofaen og jeg fikk høre hvilket utakknemlige, bedritne, feilslåtte, verdiløse menneske jeg var og alltid ville komme til å være og i tillegg var jeg en kjeltring som ville komme til å tilbringe livet bak murer, og jula endte opp med å bli fucka det året også og alt var min skyld, og gamlingene kylte nedpå et par blanke for mye, minst, og begynte å krangle og stikke og beskylde hverandre for ett eller annet og dermed var alt som det pleide og en eller annen begynte å grine og snørra rant og tårer rant og jeg følte alt som het kontroll og håp og framtid rant ut mellom fingrene mine der jeg sto alene på gulvet og tok i mot hatet.

 Det var ofte noen som grein i min familie. Det var ikke så mye gleder, men til gjengjeld var det godt med bloduttredelser. Vi var en slik familie som lett fikk blåmerker og som hadde mange skapdører å gå flittig inn i. Det er bra vi har fargerike tradisjoner å se tilbake på. Blått, rødt, gult og lilla er jo ikke så verst det.

Noen synes det er noe møkk og forholde seg til sånt som jeg fortalte nå. De synes at en bør legge ting bak seg. Og at en må glemme og tilgi. Noen sier også at en ikke skal snakke om overgrep fordi en ikke skal henge ut folk og gjøre det vanskelig for dem. De visste kanskje ikke bedre, sies det. Vi skal ta hensyn, sies det også. Sånn er ikke jeg. Jeg føler meg langt fra bekvem med at en skal ta hensyn til overgriperes følelser. Jeg kan til nød gå med på og ikke forholde meg til dem mer enn jeg tvinges til, men jeg synes det er langt riktigere å ta hensyn til ofrenes følelser, om en først skal ta hensyn til noens følelser.

Jeg har lyst til å avslutte i dag med å anbefale en bok. Det er en sår, men også humoristisk bok om en oppvekst. Den er skrevet av Jonas Gardell og heter En Komikers Oppvekst. Skal en først lese en bok, så er dette et godt valg. Kanskje for å huske sin egen oppvekst bedre, eller for å minne seg selv på hva en bør fokusere på i forhold til egne barn. Det er mange rolleskikkelser det går å identifisere seg med i En Komikers Oppvekst, og du vil helt sikkert kjenne deg igjen i minst en av dem. Samtidig kan du tenke på at også dine og mine barn har eller har hatt en oppvekst, en barndom.  Det er helt sikkert ikke enkelt for noen å vokse opp, og vi må alle bære med oss våre erfaringer gjennom livet. Synlig, eller usynlig.

Det begynner å mørkne utenfor stuevinduet mitt. Mine døtre er og besøker sin mor, så det er stille her et par timer. Fiskene mine svømmer rundt i sine akvarier og gjør det de pleier å gjøre. Jeg har åpnet en ny colaflaske, iskald og med bobler. Den smaker ikke så verst den heller. 

Ha en fin kveld.

Bjørn

Dagens link: Historien om Juha