Noen ganger bommer man litt. I dag stelte jeg meg, det vil
si at jeg gikk i gjennom de vanlige morgenrutinene med smussfjerning rund baut
og påføring av friske dufter på strategiske utposter og bortgjemte plasser,
for å være presentabel før jeg planla å legge i vei i friske kliv til time hos
tannlegen. Jepp, slik startet jeg denne onsdagen. For så å oppdage at det er
neste onsdag jeg har avtale, ikke i dag. Så sånn kan det gå. Jaggu er det et
spennende liv jeg lever og får mulighet til å skrive blogg om, sitre, sitre.
I går skrev jeg under tittelen ”Lunken cola er konge” om det
å ta i mot gaver. Jeg skrev at jeg ikke er så glad i gaver, og litt om bakgrunnen
for det. Men alt vi møter i livet har gjerne flere sider ved seg. Og i går
kveld hadde yngste datteren min med seg en gave til meg da hun kom hjem. Et par
nye høretelefoner, av merket Koss, om noen er oppdatert på høretelefonsiden.
Noe min datter hevder å være. Så Koss skal visst være superbe saker, i
motsetning til skrapet jeg har fra før.
Å få denne gaven uten å ha forventet noe gjorde meg rørt.
Det er ikke hovedsakelig fordi høretelefonene er gode, men handler vel mer om
det å føle seg sett og verdsatt. Foreldre er jo også i behov av å bli sett. Usynlighet føles
ikke godt for noen. Heller ikke det å bli tatt som en selvfølge, i hvert fall
ikke hele tiden. Så oppmerksomheten fra datteren min varmet hjertet mitt og
fikk øynene til å bli blanke. For slik er det, ikke til å komme unna, jeg er en
lettrørt liten faen i tillegg til å være litt over gjennomsnittet skrudd. Og akkurat
nå dufter jeg i tillegg godt av en behersket odør av merket Aramis, men det har
ingenting med høretelefonene å gjøre. For slik er også livet mitt, og antagelig
ditt også, at langt fra alt henger sammen.
Å ikke henge sammen er én ting, men så har du det som ikke
henger på greip en gang. Og det er det i hvert fall mye av, selv om jeg pr dags
dato og akkurat nå ikke vet hva det jeg hakker på tastaturet skal føre fram mot,
jeg bare skriver det ene ordet etter det andre og håper det lander slik at jeg
finner fotfeste et eller annet sted. Men jeg kan jo fortsette med friske
vingeslag og slenge ut påstanden om at slik er det med mye i livet, det er
langt fra alt vi vet om hva som fører fram mot hva. Og se der ja, den påstanden
landet slett ikke verst, nærmest fjellstøtt, vil jeg våge meg frampå og hevde.
Jeg føler nå at jeg ikke har et egentlig tema i denne dagens
blogg. Jeg opplever at det jeg skriver er litt springende. Litt likt livet
selv. Så kanskje jeg kan si noe om det. Vi ønsker oss jo alle en viss mengde
kontroll over livene våre. Flertallet av oss ønsker nok langt i fra at livet
skal bestå av en uendelig rekke uforutsigbare dager, der vi aldri vet hva som
kommer til å skje. Verken godt eller vondt. Likevel skjer det ting. Samme hvor
mye vi forsøker å ta kontroll over tilværelsen så ender det opp med
overraskelser. En gave fra avkommet er én ting, enten det dreier seg om et par
øretelefoner, et morsdagskort, en liten ting laget i barnehagen vi ikke helt
ser hva er, som blir servert med litt kliss som minner om syltetøy, men som kan
være hva som helst, eller en skjærefjøl laget på sløyden. Slike overraskelser
er en positiv overraskelse som varmer oss. Men så har du skyggesidene i livet.
Vi vet aldri når monsteret i skyggene vil melde sin ankomst.
I går så jeg et program jeg hadde tatt opp som heter ”Drømmedesign”
eller noe slikt. Dette er en serie programmer som handler om mennesker som
bygger seg drømmehuset sitt. Det avsnittet jeg så i går startet med å vise et
ungt foreldrepar, og gi oss et bilde over drømmene og planene deres. Litt etter
fikk vi vite at de kanskje måtte utsette planene litt, fordi mannen nettopp
hadde fått beskjed om at han hadde fått kreft, og ennå ikke visste hva
behandlingen ville komme til å kreve. Og så var plutselig mannen borte. Han
døde. Og dermed kunne programmet vært over, men det var det ikke. For konen
fullførte drømmen de hadde hatt og fikk bygget huset.
Nå nevnte jeg over her et sted at jeg er en lettrørt liten
faen, så jeg ble selvfølgelig også rørt over dette programmet, og over hvordan
kvinnen fullførte det de hadde vært to om å utvikle.
Noen ganger er det slik i livet at vi møter utfordringer som
kan virke nærmest uoverkommelige. Likevel kommer vi over dem. Vi tar spenntakk
og skyver oss selv framover. Vi vet aldri når vi får et par høretelefoner og vi
vet aldri når mindre koselige hendelser finner oss. Og det tror jeg vi skal
være glade for.
Jeg startet denne dagen med å ikke gå til tannlegen. Rundt
om kring i verden er det millioner av mennesker som også startet dagen med å ikke
gå til tannlegen, så akkurat det er ingen grensesprengene hendelse å skrive om, tror jeg vi alle kan være enige om.
Men jeg skriver om den likevel. Jeg skriver det som faller meg inn. Jeg skriver
om livet mitt og tankene mine slik det tikker og klakker seg framover gjennom
tid og over tastatur. Jeg forsøker på samme måten å ta hver dag som den kommer.
Noe har jeg kontroll over, annet kommer som en overraskelse. Noe løfter meg,
noe slår meg til jord. Noe oppleves som seire, annet blir til kameler å svelge og atter annet ender opp som tapsopplevelser. Noen dager smiler jeg, noen dager gråter jeg. Livet mitt er en pakke av hva som var, er og kommer som jeg lever ut i øyeblikket. Mens jeg hopper og spretter og kravler meg fram
gjennom solskinn og gjørme. Akkurat slik som du gjør.
Ha en fin dag
Bjørn
Dagens link: En bit av et hjerte
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar