Det kan foregå her og nå og i det små.

Det er kjedelig å våkne klokka fem om morgenen, og ikke få sove igjen. I det hele tatt er det kjedelig med det som skjer for tidlig. Vi menn har alle erfart den opplevelsen en eller annen gang.

Det som er det aller, aller kjedeligste er å dø for tidlig. Og jeg leser på nett at Whitney Houston er død, 48 år gammel. I tillegg leser jeg at tidligere miljøvernminister Siri Bjerke er død, 53 år gammel. Sånt er kjedelig, selv om ordet kjedelig i denne sammenhengen betyr mer at det er trist. Jeg liker ikke å lese om slikt. Det får meg til å føle meg sårbar. Det får meg til å måtte erkjenne min egen forgjengelighet. Jeg har ikke lyst til å forsvinne i altfor ung alder, jeg har lyst til å bli gammel. Og selv om jeg ikke er en ungdom lenger, føler jeg likevel at jeg ikke er spesielt gammel. Jeg føler i stedet at jeg har mye ugjort enda. Det tror jeg det er flere enn meg som føler på. Kanskje du også.

Jeg lurer på hva dette ugjorte egentlig dreier seg om. Hva det er jeg føler jeg enda har ugjort. Det er vanskelig å se det helt klart for seg. Men ting vi har vanskelig for å se klart for oss kan bli tydeligere om vi lager en liten liste. Yeah, liste!

Liten liste over noe en eller annen kanskje mener de bør få med seg før de dør:

Elske noen

Føle seg elsket

Bestige ett eller annet fjell en tror er verdt å bestige

Dykke ved et korallrev

Gjøre karriere

Sette et fotspor som blir stående gjennom generasjoner

Hevde sin rett

Vise integritet

Stå opp for noe eller noen

Våge å være synlig

Denne listen kunne gått over flere sider, men det ville blitt kjedelig det også. Slike lister har jo folk laget før meg. Noen av dem finnes sikkert på nett, om du ønsker å finne dem. Men jeg føler ikke det er noe poeng i akkurat det for mitt eget vedkommende. De fleste lister dreier seg jo stort sett om spektakulære ting. Eller sprø ting. Hundre ting en bør gjøre før en dør, og slikt.

Jeg har kjent og hørt om mennesker som har det på den måten at livet skjer i morgen. Det er bare en del ting som må falle på plass først. Og det som hovedsakelig skal skje er at de skal føle på en form for lykke. Enten gjennom å få et barn, se pyramidene, reise på ferie, få et større hus, kjøpe en bil med sterkere motor, vise noen en er glad i at en faktisk er glad i dem, eller tilsvarende ting. Bare alt faller på plass, vil livet bli så bra. Men alt trenger jo ikke bestå av så store fakter for å oppnå det vi kaller lykke. Det kan foregå her og nå og i det små. En hånd over et kinn kan være merkbart nok. Og gi opplevelsen av lykke for minst to.

Om en tror at livet består av i morgen, har en kanskje driti skikkelig på draget. For her kommer en bombe: Livet er her og nå. Og det består av bitte små puslespillbiter som til sammen skal danne det livet vi lever og den vi er. Hver dag er en liten puslespillbit. Hvert valg. Hvert smil, hvert kjærtegn, hver hjelpende hånd, hvert vonde ord, hvert slag og hver trussel.

En annen bombe er at vi selv aldri får se dette puslespillet lagt ferdig. For i det den siste biten faller på plass utånder vi. Det vi derimot kan gjøre, er å bruke tiden vi får tildelt til å forme hver og en av bitene. I tillegg må alle bitene formes i det vi kaller nå. Det hjelper lite å forme dem i en imaginær framtid. Da blir de lett som et poff eller et piff eller en tåke i en morgen som kanskje aldri ble til dag.

Men om vi tar tak i ting her og nå, kan vi kanskje klare å få en av bitene til å likne et lite smykke. Og kanskje er det nok. Kanskje vi misforstår om vi tror at vi må hoppe i fallskjerm eller sette utfor et stryk i gummibåt for å kjenne at vi lever, eller føle at livet har gitt oss noe. Kanskje vi ikke må vinne en konkurranse i å eie mest, få til mest, være best eller måle vårt liv opp i mot tilsvarende størrelser. For om det var slik, ville mange liv vært bortkastet.

Liten liste over mennesker som ville ha levd bortkastede liv om alt handlet om å være best eller størst:

Syke

De med downs

Blinde

Døve

Mentalt handikappede

Narkomane

Også mennesker som meg, som har fått livene sine veltet og har startet på nytt med en tilværelse mye styrt av angst, ville ha levd et bortkastet liv. Hver blikk jeg har gitt kjæresten min hadde vært bortkastet. Hver stillhet vi har delt, og hver tåre vi har dykket inn i og svømt sammen i mot en øy som byr på sandstrender perfekte for fotspor. Hver latter vi har ledd og hvert flørtende blikk. Hver dag jeg klarte å komme meg ut fra leiligheten og over til atelieret for å jobbe. Hver bitte, lille seier over angsten.  Hver latter jeg har ledd sammen med mine barn hadde vært bortkastet, hver lille støtte jeg har gitt dem, hvert råd jeg har forsøkt å formidle. Hver natt jeg har våket når de har vært syke, og hver hand jeg har strekt fram for å gi støtte når de møtte livets utfordringer og begynte å vakle.  Hver lille seier, hver kamp, hver tanke og hvert håp ville vært bortkastet. De ordene jeg skriver nå og de jeg skrev i går ville vært bortkastede. Hver lille keramikkskål jeg har laget, hvert maleri jeg har sloss med og brakt fram så lang jeg har kunnet klare. Alt ville vært bortkastet. Fordi jeg ikke kom meg opp på toppen av en pyramide, eller hoppet i fallskjerm eller svømte med delfiner, eller ble aller best i noe.

Men slik er det jo ikke. Vi berører alle noen. Det gjør også du. Du berører noen. Har vi berørt noen kun en eneste gang, har vi en eneste gang gitt noe til noen, har vi hatt en misjon. Vi trenger ikke alle disse store hendelsene i livene våre. Vi må ikke flytte et fjell, rive et ned eller bygge et opp. Det er så mye annet vi kan gjøre. Og det beste vi kan gjøre er kanskje å legge merke til ting. Verdsette de små øyeblikkene, de vage glimtene av lykke som glimtet så vidt før de forsvant i hverdagens kjas og mas og ble nesten usynlige i all vår strevsomhet. Løfte dem opp og fram i lyset igjen. Vi kan tre dem på et strå, som vi gjorde i barndommen med markjordbær, eller vi kan oppbevare dem i et smykkeskrin laget av smil, litt lik de eskene vi en gang dekorerte med små skjell. Skattekister vi puttet vakre steiner og andre uvurderligheter i. Det viktigste er likevel ikke å ruge over slike smykker, men å huske på å ta dem fram i blant, og se på dem. For kun det vi er villige til å se på er synlig. Ser vi på all vår håpløshet eller angst eller sorg eller det vi ikke fikk, ikke klarte, så er det det som er synlig. Ser vi på det vi klarte, det vi ga til noen, det noen ga oss, et smil, en berøring, en latter vi har delt eller et håp vi var med på å forme, så er det dét som er synlig.

Utenfor vinduet mitt har det så vidt begynt å lysne. En ny morgen er ikke det verste vi har. 

Ha en fin dag

Bjørn

Dagens link handler om vår beste dag.