Taushet er ingen løsning

I dette øyeblikket gjør jeg noe jeg har blandede følelser i forhold til. Det er ikke alltid jeg har blandede følelser, men jeg har det nå i forhold til å skrive. Jeg skriver uten å vite hva jeg skal skrive om, og uten å ha så veldig lyst til å gjøre det, og jeg vet jeg kommer til å utlevere meg. Det er ikke alltid jeg føler for å utlevere meg. Noen ganger kjenner jeg at jeg kanskje trenger å beskytte meg selv i stedet. I kveld har jeg det litt slik. Derfor har jeg for å gjenta meg selv blandede følelser i forhold til hva jeg holder på med akkurat nå, men jeg får forsøke videre, så får vi se hva det ender opp med. Noen fryd og sjokkblandet opplevelse blir nok likevel ikke servert deg her i kveld, så kjenner du en trang til heller å velge chipsposen og tv så gjør endelig det.

Det er ofte jeg har blandede følelser i forhold til hva jeg skal gjøre, og ofte er det en blanding mellom lyst og angst. Er lysten stor nok forsøker jeg å gjøre tingene uansett, men er angsten størst blir lite gjort. Når angsten vinner, føler jeg at det er jeg som taper. Det er derfor lett å konkludere med at jeg derfor opplever en del tap. Og det gjør jeg. Men heldigvis opplever jeg ganske mange seire også, så det jevner seg ut over tid. Jeg liker å tro at tiden er på min side. Og det er en ganske optimistisk tanke, alderen min tatt i betraktning. Derfor kan jeg kanskje konkludere med at jeg er en optimist også.

Det er mange blandede følelser vi kan oppleve til daglig. Vi rives mellom plikt og latskap, feighet og mot, skam og stolthet, osv.

Akkurat nå handler ikke ambivalensen min om lyst/angst, den handler mest om følelsen av å ikke ha noe å si, men likevel ville si noe.  Så jeg tenker at jeg kanskje burde holde kjeft, men jeg skriver likevel. Jeg kunne sett på tv i stedet, men tv er lite produktivt å se på. Jeg har en tendens til å sovne på sofaen etter en stund. Det er til vanlig lite kreativitet i det å sove på sofaen, selv om jeg kan være heldig og drømme noen flotte drømmer. I forrige uke hadde jeg en fin drøm. Men den har jeg glemt nå.

I går lå jeg på sofaen og så på tv. Men jeg sovnet ikke. Jeg så et program som het Psyk forandring. Og ja, det var psykt så det holder, men det var også interessant. Jeg opplevde at det ikke var så vanskelig å identifisere meg med de som deltok i programmet, for selv om jeg selv har verken vaskesyke eller andre merkbare tvangshandlinger, så har jeg følelser. Og det er følelser programmet handler om, ikke rare mennesker vi skal le av. Jeg må innrømme at jeg lo litt likevel, så der har du meg.

Jeg synes det er sterkt at deltagerne i Psyk forandring våger å stå fram på den måten de gjør. Og modig av dem at de våger å utfordre de sterke følelsene som oppstår i det de går mot alle de signalene de opplever som skriker at de skal vike unna. For å klare å stå i mot det skriket kreves det en solid porsjon fortvilelse, og en dugelig porsjon mot.

Å være synlig krever mot. Sånn er det bare. En trenger ikke ha en lidelse for å kjenne på utfordringen i det. Tenk bare på hvor ofte du selv gjemmer deg. Enten det er fordi du skammer deg, føler deg underlegen eller viker unna av andre årsaker. Tenk også på hvordan du gjemmer deg. Gjennom å smile når du ikke synes ting er morsomt, når du bruker for mye penger på status for ikke å bli dømt, når du hevder en mening kun fordi den gjør deg populær, eller når du kler deg for å skjule en skavank du føler alle ser. Legger en sammen alt en skjuler blir det en ganske solid pakke etter hvert. Det er mye en forsøker å gjemme for andre. Tenk da videre hva det ville koste å stille deg naken på torget og si: Dette er meg, dette er skammen min. Dette er sårbarheten min. Kom og se.

Det deltakerne i serien Psyk forandring gjør er å stille seg naken på torget. De møter ikke kun utfordringene som ligger i å møte sin egen angst, de gjør det i full synlighet, med all sin skam og sårbarhet åpen for skue.

Jeg synes slikt fortjener en applaus.

Taushet er ingen løsning.

Bjørn