mandag 30. januar 2012

I mørket blir alle vyer grå


Mandag, og tid for tannlege, rotfylling og tann på stift. Herlig! Jeg ser mange andre ting jeg heller ville brukt mandagen til.  Vokse ræva og dryppe sitronsaft på etterpå for eksempel, virker langt mindre skummelt. Men må man, så må man.
Det er mye en må i livet. Selv har jeg gjennom mange år etablert et filter akkurat for de greiene der, med masker så små at ikke alt med må som fortegn slipper igjennom. For det er ikke alt en må, selv om en må mye.
De første må’ene en bør titte på om en er litt lei må, er de som er til for at ingen skal ha noe å utsette på deg. De som sier at du må ha et skinnende, rent hus om du får besøk, for eksempel. Selv er jeg en ivrig tilhenger av det svenske ordet lagom. Lagom rekker mange ganger langt nok så det holder.
Det neste du bør gå etter i sømmene er hva du må stille opp på. Måene som gjelder i forhold til det du må stille opp på er også ofte nært knyttet opp til hva folk måtte mene om deg. For vi er redde for hva folk måtte mene om oss. De som hevder noe annet er kanskje bare flinke til å leve på en måte som ikke utfordrer de som mener ting om dem.
Selv har jeg en tendens til å mene mye om folk, men det er ikke lenger alltid jeg sender ut disse meningene i neonbokstaver i følge med pauker og fullt orkester. Slik har jeg vært, men jeg forsøker å dempe meg.  For selv om en mener noe om ting eller folk er det ikke alltid slik at denne meningen må trykkes opp i fjeset på noen. ”Jeg må da få si det jeg mener”, vil enkelte hevde, men der er jeg ikke enig. En må få MENE det en mener, men ikke alltid og i alle situasjoner gi uttrykk for det. Tenk bare på barnet som kommer hjem med sitt første kunstverk fra sløyden. Det ser jo som regel ikke ut, om en tar bort det sløret som kommer for øyne fordi en er rørt. Men en sier jo ikke at det ser ut som en katastrofe uansett hvordan det ser ut. Da ville kanskje alt som handler om selvtillit ødelegges i barnet, og det hadde neppe blitt skjærefjøl eller maleri til jul for mor og far. Om vi klarer å få barnet til å tro på seg selv vil det utvikle seg selv og sine ferdiheter. Uten dette bifallet vil vi over sikt bekrefte at barnet ikke klarer noe og dermed heller ikke har noen verdi, tror jeg. Gir vi barnet verdi vil det også dele verdi. Slik fungerer dine og mine valg som ringer i vann.
Beherskelser og positive bekreftelser som vi i blant viser overfor barn er det i mitt hode lurt å ta med seg inn i møte med voksne også. En trenger ikke å bemerke alt, en trenger ikke å utfordre alt og en trenger ikke å mene noe høylydt om alt. Det en trenger er å vise litt empati og evnen til ta vare på de som er rundt en. Samtidig som en forsøker å holde et halvt øye på hvilket behov den vi snakker med faktisk har. Det er ikke alltid de trenger løsningsmodeller, noen ganger er det nok om du vil lytte til dem. Jeg tror en kommer langt lenger med det, og at det også får en til å føle seg mye bedre enn om en alltid setter seg på sin høye hest, med lansen hevet og med et stort MEG på vimpelen vaiende fritt i vinden.
Nå er det ikke slik at noen MÅ velge slik jeg forsøker å velge. Det er heller ikke slik at noen må mene det jeg mener, eller like det. Vi er alle forskjellige og har alle vårt å forsvare og vårt å verne om. Slik er det også med meg, jeg har mye jeg forsøker å verne om.  Men her på denne bloggen er det jeg som har stemmen. Det er jeg som kommer til orde. Det er en arena hvor jeg kan mene noe om hva jeg vil uten å angripe noen eller forsøke og minimere noen, samtidig som jeg også får forsøke å oppdra meg selv. Det er ikke et diskusjonsfora, ingen skravleside, det er kun et sted hvor jeg forsøker å samle tankene og ta en titt på meg selv, mine valg og mine verdier i full offentlighet, samtidig som jeg håper det også kan gi tanker til andre å spinne videre på. Det er ikke noe jeg MÅ gjøre, men noe jeg vil. Fordi det gir meg noe.
Det er ikke alt vi gjør fordi vi må. Verken du eller jeg. Noen ganger bare virker det slik, fordi må har en slik ruvende effekt på livene våre, og gjerne kaster sin lange skygge over vil. I mørket blir alle katter grå, heter det. Men slik er det med det vi vil også. Drømmene og lengslene og vyene våre. De blir grå, og tilslutt går de mer og mer i ett med omgivelsene for tilslutt å bli usynlige.

Og med det tror jeg det er på tide å runde av.

Ha en fin dag

Bjørn










Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar