Microsoft Word lyser ubesudlet og hvitt mot meg fra pc-skjermen,
før fingrene begynner å løpe over tastaturet og etterlater seg de små, svarte tegnene
på den hvite flaten som samlet blir tankene mine. Og tankene mine bærer på ett
ord som dukket opp da jeg sto og lagde morgenkaffen min. Det ordet er lykke. Så
nå har jeg skrevet det også. Jeg kan se ordet på pc-skjermen. Lykke, står det.
Det er ikke like fint å se på i Word som det er når jeg ser det i hodet mitt,
for i hodet mitt er det okerfarget. En fin, lys okerfarge, som beveger seg
nesten som i en lavalampe og varierer fra å ha rødt som tyngde og over mot
gult, i en langsom, myk bevegelse. Slik ser ordet lykke ut for meg. I dag.
Noen morgener er det bare slik at en våkner opp og kjenner
at ja, det er godt å være meg, og det er godt å ha alt det jeg har i livet
mitt. Det er en langt bedre følelse å våkne og kjenne på slikt, enn det er å
kjenne på at det er noe som mangler. Tenk ikke så mye på det du mangler. Det en mangler forsvinner uansett ikke, en
trenger ikke gå rundt å fokusere på det hele tiden.
Liten liste over hva jeg har i livet mitt:
Fem akvarier.
En lysegrønn VW Golf.
To døtre.
En kjærest, og hennes barn.
En liten leilighet med ting på veggene som betyr noe for
meg.
Noen skap med ting som ikke betyr like mye for meg.
Noen esker på loftet med innhold jeg ikke lenger husker.
Pensler.
Betalte regninger.
Valgmuligheter.
Denne listen kunne jeg sikkert gjort mye lenger, men det er
ikke nødvendig. Det skal ikke alltid så mye til før en kjenner at en er rik. Om
du selv forsøker å lage en slik liste etter at du har lest dette, vil du forstå
hva jeg mener. Om du skriver ned noen få ting på en liten lapp og henger den på
kjøleskapsdøra vil både du og de som leser det du gleder deg over få en langt
bedre start på dagen enn dere vil få uten den lappen.
Antagelig vil din liste bli litt annerledes enn min. Det er
ikke sikkert du har fem akvarier. Det er langt fra alle som har det. Til
gjengjeld kan det henne at listen din inneholder andre fine ting. For eksempel
ordet venner. For de fleste har venner. Selv har jeg ikke det. Jeg er venneløs.
Men jeg har mange fisk. Min siste kamerat døde for rundt et år siden. Han tok
livet av seg. Triste greier. Jeg savner han. Han het Robert, og var en veldig
hjelpsom mann med store kunnskaper som dukket opp for å ta en kopp kaffe en
gang eller to i uken. Unntatt det siste året, da ble han mer og mer perifer.
Til han da altså ble helt borte en dag.
Den eneste tingen Robert manglet i mine øyne var evnen til å snakke om
seg selv og det han føler. Derfor snakket han mest om praktiske ting, og bar på
mange hemmeligheter. Hemmeligheter er ikke så greie å bære på over tid. De
andre vennene jeg har hatt opp igjennom årene har forsvunnet på andre måter. Gjerne
etter markante omveltninger i livet mitt. Alt har sin årsak. Selv har jeg vendt
meg til å leve med kun kjæresten min som venn, men jeg kaller henne ikke venn
selv om hun er det, jeg liker bedre å kalle henne kjæresten min, for hun er jo
det kjæreste jeg har, i tillegg til barna mine.
At jeg er venneløs gjør meg ikke spesielt ensom. Det finnes
ikke noe trist ved det. Det er bare slik det er. Jeg synes det er ganske greit.
Om du kjenner på noe trist ved å lese dette er det din egen tristhet som får
utløp, ikke min. Jeg har kollegaer og
bekjente i tillegg til kjærest og familie, og det føles som om det er nok. Jeg
har en opplevelse av at andre synes det er langt merkeligere at jeg er venneløs
enn jeg gjør. Derfor liker jeg å nevne
det i blant, bare for å se på hvor rare folk blir i ansiktet når de forsøker og
ikke vise hva de tenker eller føler. For
rare blir de. Nesten helt uttrykksløse. Det synes jeg er morsomt. Jeg er stygg
sånn. Men litt gøy må jeg jo ha det, jeg er jo tross alt venneløs.
Nå skal jeg ikke skrive mer. For da gidder du ikke å lese
alt.
Jeg synes denne lille teksten ga meg en fin start på dagen.
En fin start på dagen er ikke det verste en har. Jeg kunne laget en liste over
hva det verste jeg har er, men den ville ikke blitt litt interessant en gang.
For det er lite fryktelig i livet mitt nå. Skal en lage en liste over det
frykteligste en har i livet blir den sjelden så skremmende som en tror. Da bør
en ha det skikkelig dritt, for at det skal være noe poeng i å henge den opp. Men
en trenger ikke henge den på kjøleskapsdøra uansett. Verden er full av steder
hvor en kan henge en liste. På den måten er verden gavmild. På kjøleskapsdøra
bør det henge noe fint om det skal henge noe der, synes jeg. Kanskje en liten
magnet med en blomst på. Også kan den magneten holde fast et frimerke som du
kan lime på en konvolutt. I konvolutten kan du legge et brev. For eksempel til
deg selv. Og i brevet kan du skrive noen ord om hvor grei og snill og fin du
er. Og sende det. Jeg tenker du aldri har fått et slikt brev fra deg selv før.
Så nå kan det bli spennende og hente posten.
Og det var det. Tudelu. Ha en fin dag.
Bjørn
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar